Slaget ved Bannockburn
From Wikipedia, the free encyclopedia
Slaget ved Bannockburn (skotsk-gælisk): Blàr Allt nam Bànag / Blàr Allt a' Bhonnaich) var et større slag under den skotske uavhengighetskrigen. Slaget foregikk ved Bannockburn utenfor Stirling i det sentrale Skottland mellom 23. og 24. juni 1314. Det var en betydelig skotsk seier og et landemerke i skotsk historie.
Slaget ved Bannockburn | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen | |||||||
Robert Bruce taler til troppene før slaget | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Skottland | England | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Robert Bruce | Edvard II av England | ||||||
Styrker | |||||||
5 000[1]-10 000[2] | 13 700[3]-25 000[4] | ||||||
Tap | |||||||
400[5] – 4 000[6] | 700 kavaleri[7] 4 000[8] – 11 000 infanteri[9] |
I mange av de militære trefningene mellom Skottland og England var skottene underlegne og ble utradert av den mektige militære krigsmaskinen til engelskmennene. Seieren ved Bannockburn var en kombinasjon av Robert Bruce militære ledelse mot langt sterkere motstander og engelske overmot med den største engelske hæren som noen gang hadde invadert Skottland. Til tross for seieren førte det ikke til en slutt på krigen, den lå fortsatt fjorten år inn i framtiden ved forhandlingsbordet, men slo fast Robert Bruce var skottenes konge av et uavhengig kongerike som ikke bøyde seg for den engelske overmakten.[10]