Storfyrstedømmet Litauen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Storfyrstedømmet Litauen (litauisk: Lietuvos Didžioji Kunigaikštystė, belarusisk: Вялі́кае Кня́ства Літо́ўскае (ВКЛ), ukrainsk: Велике Князівство Литовське (ВКЛ), polsk: Wielkie Księstwo Litewskie rutensk: Великое князство Литовъское) var en østeuropeisk stat som eksisterte fra 1200- til 1500-tallet.
Storfyrstedømmet ble grunnlagt av hedenske, baltiske litauere på første halvdel av 1200-tallet, og kom snart til å omfatte det tradisjonelle litauiske området samtidig som det la under seg store områder av det tidligere Kiev-riket. Derved dekket det i dets storhetstid på 1400-tallet det geografiske området til dagens Litauen, Belarus, Ukraina, Transnistria og delvis Polen og Russland. Ved Krevo-unionen i 1386 ble Storfyrstedømmet Litauen tilknyttet Kongedømmet Polen under Vladislav II Jagello ved en personalunion.
Fra Lublin-unionen i 1569 var Storfyrstedømmet Litauen en integrert del av Polen-Litauen (med separate lover, en hær og statskasse) til den siste delingen av denne staten i 1795.