Stortingsvalget 2013
riksvalget i Norge 2013 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Stortingsvalget 2013 var et valg i Norge høsten 2013. Det ble valgt 169 representanter til Stortinget for perioden 2013–2017. Samtidig ble sametingsvalget 2013 avholdt. Valgdagen var mandag 9. september,[1] men 206 av landets 428 kommuner avholdt også valg søndag 8. september.[2]
8.–9. september | |||
---|---|---|---|
169 mandater på valg, 85 trengs for flertall | |||
Valgdeltakelse | 78,22 % av 3,64 millioner stemmeberettigede | ||
Partileder | Jens Stoltenberg | Erna Solberg | Siv Jensen |
Parti | Ap | H | FrP |
Mandater | |||
Partileder | Knut Arild Hareide | Liv Signe Navarsete | Trine Skei Grande |
Parti | KrF | Sp | V |
Mandater | |||
Partileder | Audun Lysbakken | Hanna Marcussen og Harald A. Nissen | Bjørnar Moxnes |
Parti | SV | MDG | Rødt |
Mandater | |||
Sittende regjering | Stoltenberg II | ||
Ny regjering | Solberg | ||
Valget gav en solid seier for den borgerlige blokka. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre fikk i alt 96 mandater mot de rødgrønne partienes 72 (Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti). Et så stort flertall har ingen av blokkene hatt etter andre verdenskrig. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde begge sine dårligste stortingsvalg noensinne. Høyre ble valgets vinner med en framgang på 18 mandater. Venstre kom over sperregrensa og fikk en framgang på 7 mandater. Miljøpartiet De Grønne ble for første gang representert på Stortinget med ett mandat, fra Oslo. Valgresultatet førte til at Jens Stoltenbergs andre regjering gikk av, og at Erna Solberg danna ny regjering utgått av Høyre og Frp.
3 641 994[3] nordmenn hadde stemmerett.[4] Frammøtet var 2 848 903 eller 78,2 prosent.[4] Valgdeltagelsen var 1,8 prosentpoeng høyere enn ved forrige stortingsvalg. Ved valget stilte totalt 21 partier eller lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker. De åtte andre partia/grupperingene stilte i opptil tolv fylker. Det var tre lister som fantes i bare ett fylke.
Ei forsøksordning med stemmegivning over internett blei videreført fra valget i 2011 i en del kommuner.
Valgprogram
Oversiktene nedafor er basert på endelige valgresultater fra Kommunal- og regionaldepartementet og fra Statistisk sentralbyrå.[5]
Stemmetall fordelt på partiene (i promille):
308 | 41 | 55 | 56 | 52 | 268 | 163 | 28 | 11 | 18 |
Stortingsmandater fordelt på partiene (i promille):
325 | 41 | 59 | 59 | 53 | 284 | 172 | 6 |
Stortingsmandater fordelt på partiene:
55 | 7 | 10 | 10 | 9 | 48 | 29 | 1 |
Partier[6][7] | Stemmer | Mandater | |||
---|---|---|---|---|---|
# | % | ± pp | # | ± | |
Arbeiderpartiet | 874 769 | 30,8 | −4,5 | 55 | −9 |
Høyre | 760 232 | 26,8 | +9,6 | 48 | +18 |
Fremskrittspartiet | 463 560 | 16,3 | −6,6 | 29 | −12 |
Kristelig Folkeparti | 158 475 | 5,6 | 0,0 | 10 | 0 |
Senterpartiet | 155 357 | 5,5 | −0,7 | 10 | −1 |
Venstre | 148 275 | 5,2 | +1,4 | 9 | +7 |
Sosialistisk Venstreparti | 116 021 | 4,1 | −2,1 | 7 | −4 |
Miljøpartiet De Grønne | 79 152 | 2,8 | +2,4 | 1 | +1 |
Rødt | 30 751 | 1,1 | −0,3 | 0 | 0 |
De Kristne | 17 731 | 0,6 | +0,6 | ||
Pensjonistpartiet | 11 865 | 0,4 | 0,0 | ||
Piratpartiet | 9 869 | 0,3 | +0,3 | ||
Kystpartiet | 3 311 | 0,1 | −0,1 | ||
Demokratene i Norge | 2 214 | 0,1 | 0,0[8] | ||
Kristent Samlingsparti | 1 722 | 0,1 | −0,1 | ||
Det Liberale Folkepartiet | 909 | 0,0 | 0,0 | ||
Norges Kommunistiske Parti | 611 | 0,0 | 0,0 | ||
Sykehus til Alta | 467 | 0,0 | 0,0 | ||
Samfunnspartiet | 295 | 0,0 | 0,0 | ||
Folkelisten mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja | 268 | 0,0 | 0,0 | ||
Folkemakten | 175 | 0,0 | 0,0 | ||
Totalt antall stemmer fordelt på lister | 2 836 029 | 100,0 | 0,0 | 169 | 0 |
Blanke stemmer | 12 874 | 0,45 | |||
Forkasta stemmer | 3 255 | 0,11 | |||
Antall frammøtte | 2 848 903 | 78,2 | +1,8 | ||
Antall med stemmerett[3] | 3 641 994 |
Resultatoversikt for hele velgermassen
De totalt 3 641 994 stemmeberettigede borgerne i riket gjorde følgende valg med stemmeretten sin:[9]
Valg | Antall | % |
---|---|---|
Stemte Arbeiderpartiet | 874 769 | 24,02 |
Stemte ikke | 793 091 | 21,78 |
Stemte Høyre | 760 232 | 20,87 |
Stemte Fremskrittspartiet | 463 560 | 12,73 |
Stemte Kristelig Folkeparti | 158 475 | 4,35 |
Stemte Senterpartiet | 155 357 | 4,27 |
Stemte Venstre | 148 275 | 4,07 |
Stemte Sosialistisk Venstreparti | 116 021 | 3,19 |
Stemte Miljøpartiet De Grønne | 79 152 | 2,17 |
Stemte Rødt | 30 751 | 0,84 |
Stemte på et av tolv andre partier | 49 437 | 1,36 |
Stemte blankt | 12 874 | 0,35 |
Sum alle stemmeberettigede | 3 641 994 | 100 |
Etter stortingsvalget 2005 overtok Jens Stoltenbergs andre regjering («den rødgrønne», bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) regjeringskontorene i Norge. Ved valget i 2009 fikk denne koalisjonen fornya sitt mandat.
Ny mandatfordeling
Etter ei grunnlovsendring i 2003 skal fordelinga av mandater mellom fylkene vurderes på nytt foran annethvert stortingsvalg, og ved 2013-valget var det første gang dette skjedde. Fordelinga skjer på grunnlag av fylkenes innbyggertall og areal, idet hvert fylke får et fordelingstall som dannes ved at arealet multiplisert med 1,8 legges til innbyggertallet per 1. januar året før valgåret (denne gangen altså 1. januar 2012).[10][11] Omfordelinga gjorde at Nord-Trøndelag, Hedmark, Nordland, Sogn og Fjordane og Troms mista et mandat hver. Oslo fikk to representanter i tillegg, mens Akershus, Rogaland og Hordaland hver fikk én mer enn ved stortingsvalga i 2005 og 2009. Denne nye mandatfordelinga gjelder da også for valget i 2017.[12]
Fylke | Rep | Endring | Fylke | Rep | Endring |
---|---|---|---|---|---|
Akershus | 17 | 1 +1 | Aust-Agder | 4 | 0 |
Buskerud | 9 | 0 | Finnmark | 5 | 0 |
Hedmark | 7 | -1 -1 | Hordaland | 16 | 1 +1 |
Møre og Romsdal | 9 | 0 | Nordland | 9 | -1 -1 |
Nord-Trøndelag | 5 | -1 -1 | Oppland | 7 | 0 |
Oslo | 19 | 2 +2 | Rogaland | 14 | 1 +1 |
Sogn og Fjordane | 4 | -1 -1 | Sør-Trøndelag | 10 | 0 |
Telemark | 6 | 0 | Troms | 6 | -1 -1 |
Vest-Agder | 6 | 0 | Vestfold | 7 | 0 |
Østfold | 9 | 0 |
Lister og kandidater
Fristen for innlevering av valglister var i 2013 2. april.[13] Totalt var det 21 partier som fikk godkjent sine lister. Tretten partier stilte i samtlige fylker, mens det var tre lister som stilte i bare ett fylke.
Totalt stilte 4 082 personer som kandidater. Litt over fire prosent av disse kunne altså få plass på Stortinget. Antallet var i underkant av 400 flere enn ved sist stortingsvalg. 40,3 prosent av kandidatene var kvinner. 27,5 av førstekandidatene var kvinner. Snittalderen var 46,5 år, yngste kandidat var 17 år og eldste 96 år.[14]
Utdypende artikkel: Stortingsvalget 2013/Meningsmålinger
Nasjonale meningsmålinger
Månedlige gjennomsnitt av samtlige nasjonale meningsmålinger om stortingsvalg det siste året (velgerandeler i prosent, antall stortingsrepresentanter i parentes):[15]
Måned | H | Ap | Frp | KrF | Sp | SV | V | R | Andre |
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
August 2013 | 28,9 (53) | 29,0 (51) | 15,2 (27) | 5,4 (10) | 5,3 (9) | 4,3 (8) | 5,3 (9) | 1,5 (1) | 5,0 (1) |
Juli 2013 | 31,6 (58) | 28,0 (52) | 16,2 (30) | 5,2 (9) | 4,6 (8) | 3,9 (1) | 5,2 (10) | 1,9 (1) | 3,6 (0) |
Juni 2013 | 32,0 (57) | 28,6 (52) | 16,4 (30) | 5,3 (8) | 4,5 (7) | 4,3 (7) | 4,2 (7) | 1,5 (1) | 3,1 (0) |
Mai 2013 | 31,8 (57) | 28,9 (51) | 16,0 (30) | 5,3 (8) | 4,5 (7) | 4,7 (8) | 4,7 (7) | 1,5 (1) | 2,7 (0) |
April 2013 | 32,6 (56) | 27,7 (50) | 16,5 (30) | 5,1 (8) | 4,8 (8) | 5,0 (8) | 4,5 (8) | 1,5 (1) | 2,3 (0) |
Mars 2013 | 32,4 (57) | 28,1 (51) | 16,8 (30) | 5,2 (8) | 4,8 (8) | 4,4 (7) | 4,7 (7) | 1,4 (1) | 2,1 (0) |
Februar 2013 | 32,9 (57) | 28,4 (51) | 15,6 (28) | 5,3 (9) | 4,7 (8) | 4,9 (8) | 4,5 (7) | 1,4 (1) | 2,2 (0) |
Januar 2013 | 33,6 (57) | 28,6 (52) | 15,9 (30) | 5,5 (9) | 4,4 (7) | 4,1 (6) | 4,4 (7) | 1,4 (1) | 1,8 (0) |
Desember 2012 | 32,0 (56) | 28,6 (52) | 16,2 (30) | 5,3 (8) | 4,7 (7) | 4,3 (7) | 5,2 (8) | 1,8 (1) | 1,7 (0) |
November 2012 | 31,4 (56) | 29,6 (52) | 17,0 (30) | 5,0 (8) | 4,5 (7) | 4,4 (7) | 4,9 (8) | 1,5 (1) | 1,5 (0) |
Oktober 2012 | 33,9 (59) | 27,8 (50) | 17,2 (30) | 5,0 (8) | 4,4 (7) | 4,1 (7) | 4,5 (7) | 1,4 (1) | 1,8 (0) |
September 2012 | 33,5 (62) | 29,2 (54) | 16,6 (30) | 5,2 (10) | 4,3 (8) | 3,9 (1) | 3,9 (3) | 1,8 (1) | 1,6 (0) |
August 2012 | 31,6 (57) | 30,2 (54) | 17,3 (31) | 4,6 (8) | 4,4 (8) | 4,0 (1) | 4,7 (9) | 1,7 (1) | 1,6 (0) |
Juli 2012 | 30,5 (55) | 29,8 (54) | 18,4 (33) | 5,0 (9) | 4,8 (9) | 3,9 (1) | 4,4 (8) | 1,2 (0) | 1,7 (0) |
Juni 2012 | 32,0 (56) | 29,9 (54) | 16,2 (30) | 4,7 (7) | 4,7 (7) | 4,3 (7) | 4,8 (7) | 1,5 (1) | 1,9 (0) |
Skolevalg
Skolevalget ble avholdt mellom 26. august og 3. september 2013 på 411 videregående skoler over hele landet med totalt 184 678 elever. Valgdeltagelsen var på rekordhøye 81,1 %, og det ble avgitt 149 753 stemmer.
Valgresultatet ble en stor seier for Høyre som ble største parti med 28,1 % av stemmene, en fremgang på 12 prosentpoeng fra skolevalget i forrige stortingsvalg (2009). Dette var partiets beste resultat i et skolevalg noensinne, og det nest beste resultatet for noe parti i et skolevalg noensinne.
Arbeiderpartiet fikk 23,2 %, Fremskrittspartiet 15,6 %, Venstre 6,7 %, Sosialistisk Venstreparti 5,0 %, Piratpartiet 4,3 %, Senterpartiet 4,2 %, Miljøpartiet De Grønne 3,8 %, Rødt 3,7 %, Kristelig Folkeparti 2,8 %, De Kristne 0,6 %, Pensjonistpartiet 0,6 %, Kystpartiet 0,5 %, Demokratene i Norge 0,3 %, Det Liberale Folkepartiet 0,2 %, Norges Kommunistiske Parti 0,2 %, Kristent Samlingsparti 0,1 % og Sykehus til Alta 0,1 %. Samfunnspartiet, Folkemakten og Folkelisten mot Oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja fikk alle under en promille av stemmene nasjonalt.[16]
De rødgrønne regjeringspartiene (Ap+Sp+SV) fikk til sammen 32,4 %, den borgerlige opposisjonen (H+Frp+KrF+V) 53,2 %.
Valgdagsmålinger
Valgkampen mot valg i Norge starter vanligvis etter fellesferien (valget i 2011 var et unntak), men før det avholdes landsmøter. Samtlige partier representert på Stortinget i perioden 2009-2013 holdt landsmøte våren 2013. På disse landsmøtene sa enkelte partiledere, henholdsvis Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande at de ikke søkte en statsministerposisjonen, men heller en ministerpost.[17] De to største partienes ledere, Solberg og Stoltenberg ga uttrykk for interesse for posisjonen. På venstresiden står det rødgrønne alternativet samlet for en ny regjeringsperiode. På høyresiden finnes det to hovedalternativer: Et borgerlig alternativ likt sammensetningen i regjeringen fra 2001 til 2005 og et alternativ med Høyre og Fremskrittspartiet. Flere ulike scenarier er dog mulige ifølge valgforskere.[18][19][20]
Landsmøter
Under det som er blitt omtalt som Landsmøtevåren 2013 la alle de syv Stortingspartiene frem deler av sin politiske plattform for den kommende perioden. Sosialistisk Venstreparti holdt sitt landsmøte allerede i midten av mars, mens Senterpartiet, Venstre, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne avholdt sine respektive møter i april, i angitt rekkefølge for øvrig. Høyre avholdt sitt landsmøte i begynnelsen av mai og Fremskrittspartiet i slutten av mai.[17]
Statsministerkandidater
Statsminister Jens Stoltenberg stilte til gjenvalg. Erna Solberg, leder av Høyre ble omtalt som statsministerkandidat og Siv Jensen er et tredje alternativ. Ingen andre partiledere uttrykte ønske om å stille som statsminister. Norstat sammen med NRK spurte nordmenn hvem de ønsker som statsminister, og fra november 2011 var Solberg den foretrukne, men fra september 2012 var Stoltenberg og Solberg vært jevne. Siv Jensen hadde rundt 10 % av landets støtte som statsminister ifølge NRK.[21] TV-programmet Debatten på TV 2 med programleder Oddvar Stenstrøm ble først sendt i juni der Stoltenberg og Solberg debatterte.[22]
Regjeringsalternativer
Bernt Aardal / Aftenposten: Regjeringsalternativer[18] |
---|
|
Aftenposten la i desember 2012 frem, med bakgrunn i intervju med valgforsker Bernt Aardal 16 ulike regjeringsalternativer.[18] I tillegg til de daværende syv partiene på Stortinget viste artikkelen til at Miljøpartiet De Grønne og Rødt kan fungere som avgjørende vippepartier.[n 1] Samtidig åpner artikkelens forfattere for at sentrumspartiene Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan fungere som vippepartier hvis de velger heller å arbeide med rødgrønn side heller enn borgerlig side. Venstres nekt for samarbeid med Fremskrittspartiet er et eksempel på dette.[23][24] De tre rødgrønne partiene ønsker å fortsette som en samlet regjering i en tredje periode, men hvis de ikke oppnår flertall sammen hevder artikkelforfatterne at det finnes tre alternativer:
- Hvis A, SV og Sp ikke oppnår flertall og ikke blir enige om en ny samlet mindretallsregjering, kan Arbeiderpartiet alene danne en mindretallsregjering. Dette avhenger av hvilke andre alternativer som finnes, spesielt på borgerlig side.
- Hvis de likevel klarer å samarbeide danner de en rødgrønn mindretallsregjering.
- Hvis de tre partiene ender med mindretall samlet og det finnes et alternativ med større mindretall på borgerlig side, kan de rødgrønne samarbeide med et vippeparti (gitt at Ap+SV+Sp+vippeparti > 50 %) for å oppnå flertall. Rødt og Miljøpartiet De Grønne anses som mulige samarbeidspartnere. Dette skjer dog kun hvis et av de to partiene får mandat på Stortinget.[18]
Alle rødgrønne regjeringsalternativer har Jens Stoltenberg som statsministerkandidat. Det vil da bli hans fjerde periode, der den andre og tredje har vært hele perioder på fire sammenhengende år hver. Stoltenbergs første regjering satt i halvannet år.
På borgerlig side og i sentrum har det siden valget i 2009 vært uenigheter om samarbeidspartnere. Det såkalte «blåblå alternativet»,[25][26] en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet er ikke foretrukket av verken Kristelig Folkeparti eller Venstre. Leder i KrF, Knut Arild Hareide uttalte at han ikke mente en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet var noe bedre enn et rødgrønt alternativ.[27] Både Venstre og Kristelig Folkeparti ser muligheter for samarbeid om statsbudsjettet med Arbeiderpartiet hvis Fremskrittspartiet fortsetter å nekte å «være noe støtteparti for en borgelig regjering de selv ikke er en del av».[23] Hareide sa forøvrig at han og KrF ønsket en regjering med Høyre, Venstre og KrF heller enn å samarbeide med FrP på sitt landsmøte.[17] Også Venstres Trine Skei Grande ga uttrykk ved landsmøtet om at en regjering Venstre ønsker består av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre da hun sa at «det er velgerne som bestemmer hvilken regjering vi får. Stemmer de på Venstre får de en blågrønn regjering».[17] Fremskrittspartiet var ikke enig internt i juni 2013 om hvorvidt de ønsket å samarbeide med Krf og Venstre i en fullstendig borgerlig regjering, mens Høyre er åpen for denne muligheten.[28][29]
Debatter
Valget skulle etter valgloven finne sted en mandag i september måned. Kongen i statsråd fastsatte valgdagen til 9. september. Det enkelte kommunestyre kunne også velge å holde valg dagen før.[31] Som ved flere tidligere valg var forhåndsstemming og stemming fra utlandet mulig. Som ved lokalvalget 2011 ble det videreført en forsøksordning med elektronisk stemmegivning over internett («e-valg»). Enkelte kommuner utprøvde i 2011 stemmerett for 16-åringer,[32] men dette ble ikke videreført ved valget i 2013 og Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til å innføre ordningen permanent.[33] Valgobservasjon ble for første gang gjennomført i Norge ved valget i 2009, og ved valget i 2013 var observatører invitert til å vurdere en offisiell observasjon.[34] Oslo avholdt også en folkeavstemning om kommunen skal søke om å få holde de Olympiske leker i 2022.[35]
Forhåndsstemmer
Nordmenn med stemmerett kunne avgi forhåndsstemme ved utenriksstasjoner i 114 land[36] mellom 1. juli og 30. august. På Svalbard var fristen 4. september. Forhåndsstemme kunne avgis av alle nordmenn med stemmerett som ikke var i Norge på valgdagen 9. september, eller ikke hadde muligheten til å stille på valglokalet på denne datoen.[37] Forhåndsstemme ble avgitt enten ved å møte opp på valglokalet eller gjennom brevstemme.[38] Det ble registrert 842 398 stemmer nasjonalt før valget, som er flere enn noen gang tidligere.[39]
Elektronisk stemmegivning
Elektronisk stemmegivning ble først forsøkt ved lokalvalget i 2011 i 10 kommuner.[40] I de samme kommunene ble forsøket gjennomført ved dette valget, nemlig i Bodø, Bremanger, Hammerfest, Mandal, Radøy, Re, Sandnes, Tynset, Vefsn og Ålesund.[37][41] I tillegg ble forsøksordningen uvidet til Fredrikstad og Larvik.[42] Uken før valget ble det oppdaget en feil i krypteringen av stemmesedlene.
Valgobservatører
I begynnelsen av juni 2013 var Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) invitert til å kartlegge forberedelsene til valget og vurderte hvorvidt offisiell valgobservasjon vil være nødvendig.[34] Etter valget i 2009 publiserte organisasjonen en rapport for sin første valgobservasjon i landet der tilbakemeldingen var at «norske valg kjennetegnes av politisk pluralisme, respekt for grunnleggende frihet og rettigheter, stor offentlig tillit til at valgadministrasjonen er upartisk samt at hele prosessen er gjennomført med integritet».[43] OSSE sendte 142 valgobservatører til Norge i 2009.[44] OSSE observerte også e-valget i 2011.[45]
Klager på valget
Riksvalgstyret mottok i alt 16 klager på gjennomføringa av valget.[46] Ting som blei tatt opp i disse var blant annet:
- Enkelte forhold som gjorde at valget ikke framstod som hemmelig
- Tilgjengelighet til valglokalet
- Pengeinnsamling ved valglokalet
- Organiseringa i valglokalet
- Feilinformasjon ved forhåndsstemming
- Manglende stemmesedler i noen valglokaler (Rødt, Miljøpartiet De Grønne)
I en del tilfeller gav departementet (som saksforbereder) og riksvalgstyret klageren medhold i at det var gjort feil, men ingen av sakene var slik at de kunne anses å ha påvirka valgresultatet.
Det var imidlertid en sak som blei sett på som mer alvorlig, nemlig at et større antall forhandsstemmer som var avgitt på fremmed sted, ikke kom fram til den riktige kommunen i tide til å bli talt opp. En undersøkelse som 376 av landets kommuner svarte på, viste at 1653 stemmer ikke var kommet med i valgoppgjøret. Departementet foretok ei rekke beregninger som viste at dette likevel ikke hadde innflytelse på valgresultatet, verken for distrikts- eller utjamningsmandatene.[47]