Styving
From Wikipedia, the free encyclopedia
Styving, også kalt stuving eller stuing, er et norsk jordbruksuttrykk, både verb og substantiv, og stammer fra Vestlandet hvor vinterfôret til husdyra, særlig sau og geit, ble supplert med grener fra løvtrær. De vanligste tresortene var ask, lind, alm, rogn og bjørk, avhengig av hva som vokste på gården.
Unge trær ble toppet, og tykke greiner redusert, gang etter gang, med 6 - 7 års mellomrom. Et tre som er bearbeidet på denne måten ble kalt en styving eller et styvingstre. Slike trær er spesielt karakteristisk for jordbrukets kulturlandskap på Vestlandet, men også i andre landsdeler. Kutting av grener med bladene på kalles lauving. Slike grener ble hengt opp til tørk, og det kunne settes i stakk eller rauk. De ble behandlet som høy.[1]
Styving må ikke forveksles med beskjæring som utføres av andre hensyn, som utseende, størrelse eller for å sikre rikere og enklere høsting av frukt og bær.