Subsidiaritetsprinsippet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Subsidiaritetsprinsippet er en maksime fra katolsk sosialtenkning om forholdet mellom staten og samfunnet. Det kommer av latin «subsidium ferre» (oversatt: tilby hjelp), og uttrykker at staten i sitt forhold til samfunnet ikke gjør mer, men heller ikke mindre enn det som er nødvendig som hjelp til selvhjelp. Det er etter andre verdenskrig blitt innført som et politisk prinsipp, både i Tyskland og Den europeiske union.
I katolsk sosialtenkning innebærer prinsippet at samfunnet ikke skal involvere seg i løsning av spørsmål som kan løses av familien. På politisk nivå betyr prinsippet at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.
I norsk sammenheng er det av og til forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet».