Sverd
blankvåpen / From Wikipedia, the free encyclopedia
Sverd er betegnelse på et blankvåpen til å hogge, kutte eller stikke med. Den nøyaktige definisjonen av begrepet varierer med de historiske epokene eller de aktuelle geografiske regionene. Et sverd i den smaleste betydning består av et rett blad (klinge) av metall, normalt med med to skjærekanter, det vil si egg på begge sider av bladet, og skaft til å holde i. Sverdet er ellers utstyrt med en parerstang tvers over sverdfestet for å beskytte hendene. Hvert endestykke av parerstangen kalles også tidvis hjalt. Tilsvarende våpen med kun en skjærekant, slagsverd, kalles også for sverd.
Ordet «sverd» kommer fra norrøne sverð, tilsvarende angelsaksiske sweord og gammelhøytyske swert,, som igjen går tilbake til urindoeuropeiske rotordet *swer-, «å såre, å kutte». Ikke-europeiske våpen som kalles for «sverd» inkluderer våpen med en egg, som saif i Midtøsten, det kinesiske dao og det beslektede katana fra Japan. Det kinesiske jian er et eksempel på et ikke-europeisk sverd med to egger, og som de europeiske modellene har det utviklet seg fra toeggede jernaldersverd.
Historisk ble sverdet utviklet i bronsealderen. Korte skjæreredskaper og stikkvåpen som ble framstilt i steinalderen av flint, men stein som råmetariale setter grenser for lengden på slike våpen. Først med metaller ble det mulig å lage lengre redskaper enn kniver og dolker. De første sverdene ble laget i kobber i tiden rundt 1600 f.Kr., siden kom det lengre sverd i bronse og etter hvert jern, som kom omkring 1200 f.Kr. Det tok imidlertid lang tid å utvikle gode sverd basert på jernteknologi. Først rundt 900 f.Kr. hadde jernsverdet i kvalitet og mengde tatt over for bronsesverdet. De tidlige jernaldersverdene var ganske korte og uten korsfomet parerstang. Den romerske gladiusen hadde en mer eller mindre kuleformet bakknapp og ble forløperen til middelalderens sverd i Europa, først utviklet i folkevandringstiden. Det var først i høymiddelalderen sverd utviklet det seg til de klassiske utrustede sverdene med korsformet parérstang.
Å bruke et sverd er kjent som fektekunst. I tidlig moderne tid utviklet sverdet seg til en kårde og tilsist til et smalt hoffsverd og overlevde fram til 1700-tallet hovedsakelig som et våpen for duellering. Ved 1800-tallet var sverdet i Europa redusert til enten seremonielt våpen, som en del av militær bevæpning eller som sportsutstyr for moderne fekting.
Sverdet har blitt brukt som symbolet på militær ære og anspore den som bærer det til å vise rettferdighet og etterstrebe dyd og ære. Det er symbolet på frihet og styrke. I middelalderen var sverdet ofte benyttet som et symbol på ordet for Gud. De mange navn som er gitt til personlige sverd i mytologien, litteraturen og historien er vitnemål som reflekterer sverdets høye prestisje og eierens tilsvarende rikdom og status.[1]