Varmepunkt
From Wikipedia, the free encyclopedia
Varmepunkt eller manteldiapir (engelsk «hot spot») er innenfor geologien de steder på jordens overflate der det strømmer magmatisk lava opp gjennom en søylestrøm («mantel plume») helt nede fra mantelen, noe som også kan skje midt inne på kontinenter. På slike steder har det ofte vært vulkansk aktivitet over en lang tidsperiode, gjerne flere titalls millioner år, fordi varmepunktene er relativt konstante og ikke flytter på seg.[2] Store mengder smeltemasse kan ifølge denne teorien trenge opp til overflaten som platåbasalt, slik man finner i Etiopia, Øst-Sibir, India og nordvest i USA. Et av verdens mest kjente, aktive varmepunkt finnes under Hawaii.
Varmepunkt-vulkaner må ikke forveksles med øybue-vulkaner. Selv om begge vil ha form av en rekke vulkanske øyer, er de blitt dannet av forskjellige årsaker. Øybuer blir dannet av konvergerende tektoniske plater i subduksjonssoner. Når en oseansk plate møter en annen, blir den med høyest tetthet tvunget under den andre i en dypvannskløft. Denne platen smelter og hjelper til med dannelsen av vulkanske øyer, slik som Aleutene utenfor Alaska.
Når bevegelige litosfæreplater som følge av platetektonikken flyter over et varmepunkt, dannes ofte enslige vulkanøyer slik som Hawaii, Bouvetøya, Réunion, Galápagosøyene, eller varmepunktene understøtter vulkanismen i midthavsrygger slik som under Island. Det er likevel krevende å skille mellom varmepunkt, søylestrømmer, og magmatiske intrusjoner fra magmakamre med dannelse av gangbergarter. På 1990-tallet tok utforskningen av fenomenene fart og ble knyttet til sykluser på 300-500 millioner år hvor søylestrømmer regelmessig innvarsler eller bidrar til oppsplittingen av superkontinenter.[3] På 2000-tallet har søylestrøm-teorien kommet under stadig sterkere angrep.