Det tysk-romerske rike
843–1806 From Wikipedia, the free encyclopedia
Det tysk-romerske rike (formelt Det hellige romerske rike, senere Det hellige romerske rike av den tyske nasjon; latin Sacrum Imperium Romanum Nationis Germanicae, tysk Heiliges Römisches Reich, ofte forkortet HRR) var riket og statsdannelsen som oppsto som en følge av at det karolingiske Øst-Frankerriket ble dannet gjennom traktaten i Verdun i 843. Det tysk-romerske rike eksisterte i nesten et årtusen frem til det ble oppløst etter Napoléon Bonapartes initiativ i 1806. Den siste tysk-romerske keiseren var Frans II som abdiserte og avskaffet riket i 1806 under Napoleonskrigene.
.svg)
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Det tysk-romerske rike Tyskland under Napoleonskrigene Restaurasjon og revolusjon Det tyske keiserrike Weimarrepublikken Det tredje rike Et delt Tyskland Tysklands gjenforening Etter gjenforeningen |
I Tyskland kalles det tysk-romerske rike oftest som «det gamle riket» (das Alte Reich). Før oppløsningen av riket omfattet det mesteparten av dagens Tyskland, Tsjekkia (Bøhmen), Østerrike, Liechtenstein, Slovenia, Belgia og Luxembourg. Også store områder av dagens Polen og deler av Nederland og Kroatia, samt deler av Frankrike og Nord-Italia var en del av riket.
Riket forstod seg som en etterfølger etter det antikke Romerriket og tok i bruk flere av dets symboler. Det hadde en særstilling overfor paven, som hadde sine røtter i samarbeidet mellom pavedømmet og karolingerne, og bidro, til tross for et tidvis anstrengt forhold til pavestolen, til å sikre eksistensen av kirkestaten som omfattet selve byen Roma som riket tok sitt navn etter. Ettertidens dom over Det tysk-romerske rike har lenge vært hard, det ble avfeid som en lite effektiv samling av eneveldige småstater. De siste tiårene har historikere sett på forholdet mellom småstater og overstatlighet, i et område med store religiøse og kulturelle forskjeller, med et annet blikk, sett i lys av fremveksten av Den europeiske union (EU).
Riket var egentlig en videreføring av to eldre statsdannelser, Frankerriket og dets etterfølger det østfrankiske riket, men dets historie regnes likevel fra år 962 evt.
Selv om uttrykket «sacrum» («hellig») i forbindelse med det middelalderske romerske keiserdømmet ikke oppsto før i 1157 under Fredrik I Barbarossa,[1] er det Otto den store som ble kronet til konge over Tyskland i 962, som vanligvis blir ansett for å være den første tysk-romerske keiseren. Otto var den første keiseren over det imperiet som ikke var en del av det tidligere karolingiske dynastiet.[2]
I 1254 ble første gang navnet Sacrum Imperium Romanum (Heiliges Römisches Reich) benyttet, et navn som understreket motsetningen til det tidligere hedenske romerriket, men som også ga en sakral begrunnelse for tyske herskeres overherredømme over «Aftenlandet» (Abendland, den vestlige verden). Tillegget «av den tyske nasjon» (Nationis Germanicae) kom til i senmiddelalderen. Frem til 1806 var Tysklands offisielle navn Heiliges Römisches Reich deutscher Nation ((Det) Hellige romerske rike av den tyske nasjon).
I et dekret fra 1512 uttalte Kölns forsamling at navnet offisielt var endret til Det hellige romerske rike av den tyske nasjon (tysk: Heiliges Römisches Reich Deutscher Nation, latin: Imperium Romanum Sacrum Nationis Germanicæ).[3]
 Territoriet til dette flerkulturelle riket varierte gjennom historien, men dets høydepunkt kom samtidig med kongedømmet Tyskland, Det middelalderske kongedømmet i Italia, kongedømmet Burgund, i det meste av rikets historie besto det av en rekke mindre enheter, fyrstedømmer, hertugdømmer, fylker og frie riksstader, og en rekke andre mindre enheter. Til tross for navnet, i det meste av rikets historie var ikke Roma en del av Det tysk-romerske rike. Områdene innenfor Det tysk-romerske riket var i forhold til dagens europeiske stater, områder innenfor Tyskland (bortsett fra Sydslesvig), Østerrike (bortsett fra Burgenland), Den tsjekkiske republikk, Sveits og Liechtenstein, Nederland, Belgia, Luxembourg, og Slovenia (bortsett fra Prekmurje), en rekke sentrale områder i det østlige Frankrike (særlig Artois, Alsace, Franche-Comté, Savoie og Lorraine), det nordlige Italia (hovedsakelig Lombardia, Piemonte, Emilia-Romagna, Toscana og Syd-Tirol), og det vestlige Polen (hovedsakelig Schlesien, Pommern og Neumark). |
Det tysk-romerske rike var ingen nasjonalstat, men en overnasjonal statsdannelse som besto av et konglomerat av land i vest- og Sentral-Europa. Styreformen var føderal-monarkisk med en keiser som ble valgt av en gruppe kurfyrster (valgfyrster) bestående av de mektigste fyrster innenfor riket og kronet av paven i Roma. De enkelte fyrstene hadde stor grad av uavhengighet og riket hadde preg av et løst forbund. Fra høymiddelalderen hadde keiseren mistet det meste av styringen med vasallene. Særlig i Øst-Franken gikk oppløsningen langt og fyrstene (hertugene) styrte sine len som selvstendige land.
Etterhvert besto riket av flere hundre fyrstedømmer og land der keiserembetet var svakt og spilte liten rolle. Riket ble svekket av reformasjonen og religionsfreden i Augsburg ga fyrstene rett til å velge om de skulle være protestanter eller katolikker. Freden i Westfalen i 1648 trakk opp nye grenser og keiseren fikk sin makt ytterligere svekket. Etter Westfalen ble fyrstene ansett som statsoverhoder for hvert sitt land.[4][5][6]
Det fantes enkelte sentrale institusjoner, som Riksdagen,[5] Rikskammerretten, Rikshoffrådet og i krigssituasjoner en felles Riksarmé, men ingen sentral regjering eller egentlig hovedstad.[7] Særlig etter freden i Westfalen i 1648 var riket blitt mest et løst forbund av tyske territorier[4] – eller som Voltaire spottet: «Hverken hellig, romersk eller et rike». Et tettere samarbeid strandet som regel på de store fyrstenes egenrådighet og til slutt på motsetningsforholdet mellom Preussen og Østerrike.[8]
.svg)
Utdypende artikkel: Keisere av det tysk-romerske rike
Det keiserlige banner
.svg)
2.JPG)
Det tysk-romerske rikets flagg var ikke et nasjonalflagg i tradisjonell forstand, men et keiserlig banner som ble brukt av keiseren. Fargene var svart og gull, men motiv en svart ørn på en gyllen bakgrunn.
Fra slutten av 1200-tallet eller fra tidlig 1300-tallet, var klørne og nebbet farget rød. Fra tidlig på 1400-tallet ble det benyttet en dobbeltørn.[9]
Det ble også benyttet et rød og hvitt flagg, særlig da riket deltok i korstogene. Flagget som ble benyttet ble kalt «St. Georgsflagg» og hadde et Georgskors, et hvitt kors på rød bakgrunn tilsvarende, men motsatt med fargesetting som det engelske flagget.[9] Rødt og hvitt var også fargene som ble benyttet av Hansaforbundet.
Kombinasjoner av det keiserlige bannere og røde/hvite felter ble også brukt av de frie riksstedene i deres byflagg.
Gjennom historien brukte Det tysk-romerske rike en rekke ulike heraldiske uttrykk. Dette kom særlig fram i riksvåpenet, hvor en tolkning på et tresnitt fra 1510 fremstiller dette som en såkalt «Quaterionenadler», en riksørn som holder 56 riksvåpnene til de ulike keiserlige statene i riket i grupper av fire på de oppslåtte vingene til en dobbeltørn, med de syv kurfyrstene på toppene og ørnen holder også oppe et krusifiks med den korsfestede Kristus.
Konge av romerne
Utdypende artikkel: Konge av romerne
Tittelen konge av romerne (latin: Rex Romanorum) ble benyttet av de tysk-romerske keiserne etter at de hadde blitt bekreftet som keisere, men før de hadde blitt kronet av paven. Tittelen impliserte en keiserlig rolle som var anerkjent av paven.
Tidligere hadde tittelen Rex Teutonicorum («konger av tyskerne») blitt benyttet fram til Henrik II som var den første som tok tittelen konge av romerne i bruk.
Tittelen konge av romerne ble også brukt som tittel for en arving til keisertronen som ble valgt mens keiseren fremdeles levet. Imidlertid hendte det at ikke alle som ble valgt til konge av romerne ble kronet til keiser.
Etter kroningen som hellig romersk keiser (og noen ganger før det) ble tittelen erstattet med det keiserlige semper Augustus («alltid Augustus», eller «alltid majestetisk», «alltid opphøyet», «alltid større», fra lat. augere).
Riksstender
Blant riksumiddelbare personer skilte man mellom riksstendene (entall riksstand, tysk Reichsstand) og resten, hvor riksstender var kjennetegnet ved at de var representert i den tysk-romerske riksdagen. Innen riksstendene ble det videre skilt mellom personer med virilstemme og slike med kuriatsstemme. En virilstemme innebar personlig møterett og egen stemme ved riksdagen (av latin vir = «mann», dvs. «en stemme per mann»). Riksstender uten virilstemme var på riksdagene representert via et kollegium som delte på en felles såkalt kuriatsstemme.
Kurfyrster
Utdypende artikkel: Kurfyrste
Kurfyrstene (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, 'valg' og fürste 'fyrste', latin princeps elector imperii eller elector) var de fyrstene i Det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og fra 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure) av romersk konge.[10] Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).
Riksfyrster
Utdypende artikkel: Riksfyrste
Riksfyrstene (tysk Reichsfürst, latin princeps regni) var i Det tysk-romerske rike et adelig statsoverhode med personlig stemme (virilstemme) i riksdagen. Riksfyrstens territorium var riksumiddelbart, dvs. ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren.
Det fantes både geistlige og verdslige riksfyrster. De geistlige fyrstene omfattet fyrsterkebiskoper og fyrstbiskoper, men også enkelte riksprelater ble opphøyet til riksfyrstestanden. Blant de verdslige riksfyrstene var opprinnelig kongen av Böhmen, rikets hertuger samt mark-, pfalz- og landgrever.
Riksprelater
Utdypende artikkel: Rikskloster
Riksprelatene (tysk Reichsprälat) var overholdet i riksklostrene som var riksumiddelbare klostre. Klosterets overhode var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksklostre strengt tatt selvstendige stater inne riket. Den verdslige jurisdiksjonen ble imidlertid ofte ivaretatt av fogder i nabostatene.
Noen få riksprelater fikk tildelt fyrsterang, og bar dermed tittelen fyrsteprost, fyrsteabbed eller fyrsteabbedisse (Fürstprobst, Fürstabt/Fürstäbtissin). Noen av disse hadde personlig stemmerett (virilstemme) i riksdagen på lik linje med andre riksfyrster (abbedene av Corvey, Kempten, Prüm, Stablo, prostene av Ellwangen, Berchtesgaden, Weißenburg). De øvrige riksprelatene møtte ikke selv ved riksdagene, men delte på totalt to stemmer. Stemmene ble ivaretatt av to riksprelater som hadde blitt valgt til leder for hver sin «prelatbenk» (den «rhinske» respektive «schwabiske benken» – Rheinische og Schwäbische Prälatenbank).
Riksgrevskaper
Utdypende artikkel: Riksgrevskap
Riksgrevskaper (tysk: Reichsgrafschaft) var riksumiddelbare grevskap. Riksgreven var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksgrevskaper selvstendige stater.
Rundt 1521 fantes det 144 riksgrevskaper. Tallet sank til 99 innen 1792 fordi grevehus døde ut eller ble opphøyet til riksfyrsterangen, eller fordi riksgrevskap ble mediatisert (dvs. slått sammen med større nabostater) eller forlot riket. På den andre siden kom enkelte nye riksgrever til ved delingen av grevehus eller på grunn av opphøyelser til riksgrevestanden. Ved oppløsningen av Det tysk-romerske rike mistet begrepet sin betydning og mange riksgrevskaper sin selvstendighet.
Frie rikssteder
Utdypende artikkel: Fri riksstad
Frie rikssteder (eller fri riksby; tysk freie Reichsstadt) var riksumiddelbare byer. Byens befolkning var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var frie rikssteder selvstendige stater. Det var byer som Nürnberg, Frankfurt am Main, Hamburg og Bremen.[11] De kunne imidlertid ikke møte på riksdagene, men utgjorde samlet «De frie riksstedenes kollegium». Dette hadde to stemmer, fordelt på en «rhinsk» og en «schwabisk benk» (Rheinische og Schwäbische Bank). Den første omfattet også de nordtyske frie riksstedene.
Opprinnelig betegnet fri stad og riksstad to ulike status, men forskjellen mistet etter hvert sin betydning, slik at samlebetegnelsen «frie og rikssteder» ble til «frie rikssteder».
Andre riksstender
Riksriddere
Utdypende artikkel: Riksridder
Riksridderne (tysk Reichsritter) var riddere (rittere) som lå direkte underlagt riket. Ridderen, hans familie og undersåtter var altså ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var riksriddernes territorier (herligheter) strengt tatt selvstendige stater, selv om de var små og ofte bare omfattet en borg eller noen få bygninger med tilhørende land. Riksridderne var imidlertid ikke regnet som riksstand og kunne ikke møte på riksdagene.
Med grunnleggelsen av Rhinforbundet i 1806 ble tittelen avskaffet og riksriddernes territorier ble innlemmet i nabostatene (mediatisert).
Rikslandsby
Utdypende artikkel: Rikslandsby
Rikslandsbyene (tysk Reichsdorf) var riksumiddelbar landsby. Landsbyens befolkning var ikke underlagt andre lensherrer enn keiseren. Dermed var rikslandsbyene strengt tatt selvstendige stater. De kunne imidlertid ikke møte på riksdagene, og var heller ikke representert i riksstedenes kollegium.
På det meste fantes det over 120 rikslandsbyer og riksgods, som var spredt rundt i riket, men hadde sin største tetthet i sydvest, altså hohenstaufernes stamterritorium i Schwaben. Rikslandsbyene representerte de gjenværende kongelige/keiserlige territoriene og hans personlige følgesmenn (vasaller).
Riksdagen
Utdypende artikkel: Riksdagen (Det tysk-romerske rike)
Samtlige territorier i riket hadde foretredelsesrett for Riksdagen og var i denne forbindelse oppdelt i et antall rikskretser og tre, senere fire, stender. Den danske kongen hadde som hertug av Holsten sete i Riksdagen fra 1487, og den svenske som hertug av Vorpommern, fyrstbiskop av Bremen og fyrstbiskop av Verden sete fra 1648. Flere av fyrstene hadde besittelser utenfor riket, såsom markgreven av Brandenburg, som samtidig var hertug, senere konge, av Preussen, og erkehertugen av Østerrike, som samtidig var konge av Ungarn. Da det var langt over 1000 territorier, kunne Riksdagen anta en anselig størrelse. Derfor reduserte man bestemmelsesretten, slik at ikke hele riksdagen skulle involveres i enhver beslutning. Det tysk-romerske rike er av noen blitt sammenlignet med EU.
Rikskretser
Utdypende artikkel: Rikskrets
Rikskretsene var de regionale gruppene av statene inne riket. Formålet for inndelingen var å bygge opp et mer strukturert forsvar, å organisere den keiserlige skatteinnkrevingen. Også Riksdagen ble også i noen grad organisert etter rikskretser.
Hver rikskrets hadde sin egen forsamling kalt Kreistag. Medlemmene av disse forsamlingene fikk ikke automatisk medlemskap i Riksdagen.
Rikshoffsrådet og Rikskammerretten
Utdypende artikkel: Rikskammerretten
Riket hadde to rettsinstanser som til en viss grad konkurrerte med hverandre; Rikshoffsrådet (tysk:Reichshofrat ) i Wien og Rikskammerretten i Wetzlar. Den første ble etablert av keiser Maximilian I i 1497 på grunnlag av et ansatt råd fra middelalderen som en rival til Rikskammerretten (tysk: Reichskammergericht ) som ble grunnlagt av riksdagen i Worms to år tidligere og som keiseren opplevet hadde blitt tvunget på ham av riksdagen.
Rikskammerretten hadde noe mer begrensede fullmakter, eksempelvis dømte den ikke i kriminalsaker, med mindre det ble stilt spørsmål om de strafferettslige prosedyrene var fulgt på en riktig måte. Rikskammerretten arbeidet særlig med saker tilknyttet de føydale forholdene og saker mellom de ulike statene innen riket.
Rikshær
I den såkalte riksmatrikkelen fra Riksdagen i Worms i 1521 ble det fastslått at alle riksstenderne i riket var forpliktet til å stille et visst antall tropper til en rikshær («Reichheer»), samt hvilket beløp med penger for å underholde denne hæren som måtte betales. Selv om denne fordelingen ble noe justert med tiden, dannet denne fordelingen med små endringer grunnlaget for organiseringen av en rikshær («Reichsheeresverfassung»). Vedtaket fra 1521 bygget på tidligere vedtak fra Riksdagen i Nürnberg i 1422, og fulgt opp og videreutviklet i de senere riksdagene.
Mens rikshæren var en mobiliseringshær fra distriktene, eksisterte det også en keiserlig hær som var en stående hær som fulgte keiseren.
Med kroningen av frankerkongen Karl den store til keiser av pave Leo III i Roma i år 800 ble forbindelsen knyttet til det gamle romerske keiserriket,[12][13][14] hovedsakelig for han hadde blitt innsatt gjennom den tradisjonelle keiserlige kroningen av paven. Dette forble en viktig institusjon innen Det tysk-romerske rike fram til 1500-tallet.[15] Karl den stores politikk om «renovatio Romanorum imperii» (gjenoppliving av Romerriket) fortsatte i det minste i teorien som den offisielle posisjonen i riket fram til det ble oppløst i 1806.
Dannelse
Den karolingiske keiserlige kronen ble utfordret av herskerne i både det vestlige Frankerriket (Frankrike) og det østlige Frankerriket (Tyskland). Både den vestlige Karl den skallede og den østlige Karl den feite prøvde å nå denne kronen. Men etter at Karl den fete døde i 888, brøt det karolingiske dynastiet sammen og kom aldri tilbake. Ifølge Regino av Prüm prøvde hver av partene uten hell å velge ny hersker. Den siste med slik arverett til den tysk-romerske keiserkronen var Berengar av Friuli som døde i 924.
Stamhertugdømmene Alemannia, Bayern, Franken og Sachsen valgte den frankiske Konrad som deres leder i 911, i stedet for en karolinger. Hans etterfølger, sachseren Henrik fuglefangeren styrte fra 919 til 936, Han utnevnte sin sønn Otto som sin etterfølger, og han ble valgt til konge i 936. Otto lot seg krone i Aachen, som hadde vært Karl den stores hovedstad. Dette var et bevisst valg med den hensikt å knytte bånd til Frankerriket i dets storhetstid. Gjennom giftemål fikk Otto også kontroll over store deler av det nordlige Italia. Han ble senere valgt som Otto I den store i 962. Etter seieren i Lechfeldslaget i 955 hadde han allerede sikret seg kontrollen over store områder i dagens Ungarn før han ble kronet.
Middelalderen
Tidlige på 1000-tallet ble riket ikke primært oppfattet som «tysk», men som en «konføderasjon» av gamle tyske stammer av bayere, alemannere, frankere og sachsere. Riket som en politisk union overlevde først og fremst som følge av den sterke personlige innflytelsen til personligheter som Henrik fuglefangeren og Otto den store. Selv om de selv var valgt av de germanske stammene, klarte de å selv få utpeke deres etterfølgere blant sine egne arvinger.
Dette ble endret i 1024 da Henrik II døde uten arvinger, og Konrad II ble valgt til ny keiser som den første i Salier-dynastiet. På denne tiden ble motsetningene mellom de tradisjonelle stammene og de mer territorielle kongen/keiserne mer synlige. Kongen hadde fram til dette tidspunktet tilbrakt tiden hovedsakelig i sine tradisjonelle hjemland, og dette endret seg noe under Otto III som etablerte flere residenser og utnevnte underlagte hertuger rundt i riket. Dette ble videreført under hans etterfølgere Henrik II, Konrad II og Henrik III. På denne tiden ble det av denne grunn mer vanlig å referere til riket som et tysk rike («regnum Teutonicum»).
Investiturstriden
Utdypende artikler: Investiturstriden og Kanossagang
Forholdet til kirken var av helt avgjørende betydning for de første keiserne, men fra 1070-årene ble dette forholdet mer vanskelig da kirken selv ønsket en mer selvstendig kirke i forhold til de verdslige makthaverne. Også paven ble en del av denne endringen, og fra pave Gregor VII ble pavens keiserens største motstander. Konkret dreide striden seg om hvem som skulle utnevne biskoper – paven eller keiseren., og ble kalt Investiturstriden (av investitur, den symbolske høytidelige innsettingen av en person i et kirkelig embete). Den ble utløst da pave Gregor VII insisterte på å gjøre dette selv, mens keiser Henrik IV svarte med å utfordre pavens legitimitet, blant annet ved å omtale paven som Hildebrand siden keiseren ikke hadde vært med på pavevalget, noe som tidligere hadde vært vanlig. Paven svarte med å bannlyse Henrik IV, samtidig som at han ble ydmyket av at de tyske hertugene valgte Rudolf av Schwaben som ny konge i riket. Henrik IV måtte da i første omgang gi seg, gjennom den senere kjente Kanossagangen.
Striden pågikk i årene fra 1075 og varte fram til Wormskonkordatet i 1122. Her fikk keiseren beholde en grad av kontroll over valget, mens paven i siste instans innsatte personen som biskop.
Men denne striden fikk en varig virkning da keisernes gudegitte autoritet ble varig ødelagt, men enda viktigere var de at kirken hadde fått en uavhengig rolle innen rikets politiske system og ikke var underlagt den som til enhver tid var keiser.
Hohenstauferne
Utdypende artikkel: Huset Hohenstaufen
Forholdet til paven skulle etter hvert like mye dreie seg om hvem som skulle ha makt i Italia, mer enn bispeutnevnelser. Videre var det hele tiden et spørsmål om ideologi og prestisje.
Men under det lange styret til huset Hohenstaufen (1138–1254) i Italia ble de tyske prinsene stadig sterkere og la til rette for en vellykket, fredelig innflytting østover av tyske bønder, handelsmenn og andre til området som var tynt befolket av vestslavere eller ubebodd. Denne langsomme germaniseringen av områdene østover kom ikke på grunnlag av en ekspansiv, bevisst tysk imperialisme, men førte til at Det tysk-romerske rikes innflytelse østover etter hvert økte, blant annet i områder som Pommern og Schlesien, også gjennom giftemål med den vestlaviske befolkningen. Den tyske orden ble invitert av Preussen ved hertug Konrad av Masovia til å kristne gammelprøysserne i 1226. De tyske riddernes ordensstat (tysk: Deutschordensstaat) og deres senere tyske etterfølgere i Preussen var imidlertid aldri en formell del av Det tysk-romerske rike.
Renessansen
Utdypende artikler: Renessansen og Religionsfreden i Augsburg
Under keiser Karl V (1500–1558) var det både konflikter med hensyn til arvefølgen til den spanske tronen, men det var særlig stridigheter knyttet til religion. Allerede før Karl V ble keiser hadde Martin Luther i 1517 satt i gang prosessen som førte fram til reformasjonen. På denne tiden så mange lokale hertuger reformasjonen og endringen i trosretningen som en mulighet til å utfordre den sterke stillingen til keiser Karl V. Dette første til at Det tysk-romerske riket ble splittet langs religiøse linjer, hvor særlig nord og øst, med mange av de viktige byer som Strasbourg, Frankfurt am Main og Nürnberg ble protestantiske, mens sør og vest forble hovedsakelig katolske.
Barokken
Allerede på 1600-tallet var prosessen mot oppløsning av riket på gang, både tredveårskrigen og ikke minst den etterfølgende freden i Westfalen i 1648 ga områdene innen riket tilnærmet full uavhengighet. Traktatene som omtales som freden i Westfalen var både avtaler som avsluttet krigen, men dannet også forfatningen til Det tysk-romerske rike.[16] Avhengig av hvordan man summerte sammen de ulike delene av Det tysk-romerske rike, så var antallet stater totalt rundt 350.[8] Formelt ble Habsburgerne valgt til keiser av ni kurfyrster, reelt arvet de stort sett tittelen, men uten å kunne benytte det som grunnlag for å etablere en felles stat.[10]
Den sveitsiske konføderasjonen, som allerede i 1499 hadde fått en delvis uavhengighet, samt Det nordlige Nederland under Filip IV av Spania forlot Det tysk-romerske rike. Fra dette tidspunktet eksisterte den keiserlige overbygningen i realiteten kun i navnet og statene internt opptrådte fritt i forhold til hverandre, og blant de få restriksjonene som eksisterte var at de ikke kunne danne allianser mot keiseren. I denne situasjonen valgte habsburgerne å konsolidere sine områder i både Østerrike og andre steder.
Freden i Westfalen markerte slutten på en katastrofal tid for Sentral-Europa. Før tredveårskrigen (i 1620) hadde befolkningen innen Det tysk-romerske rike vært på rundt 20 millioner mennesker. Krigens herjinger førte til at det ble halvert, og det nådde først samme antall innbyggere i 1750. Fredsavtalen inngått i Westfalen ledet til en 150-år relativt fredelig periode, frem til revolusjonskrigene (1792–1799).[16]
Habsburgerne posisjon ble styrket etter slaget ved Wien (også kjent som slaget ved Kahlenberg) den 12. september 1683 da osmanene under Kara Mustafa ble knust av en tysk-polsk styrke under ledelse av Jan III Sobieski. Slaget gjorde slutt på tyrkernes beleiring av Wien, og markerte slutten på osmanenes ekspansjon i Europa og starten på habsburgernes hegemoni i Sentral-Europa.[17]
1700-tallet
Etter hvert som Frankrike, særlig under Ludvig XIV fikk en økende innflytelse i Sentral-Europa, ble habsburgerne stadig mer avhengige av at erkehertugen av Østerrike kunne utbalansere Preussen som hadde store territorier liggende innenfor riket. Gjennom 1700-tallet ble Habsburgerne involvert i en rekke europeiske konflikter, slike som den spanske arvefølgekrigen, den polske tronfølgekrig og den østerrikske arvefølgekrig. Fra syvårskrigen (1756–1763) og frem til oppløsningen i 1806, ble det stadig økende krav om reform av Det tysk-romerske rike.[16]
Gjennom hele perioden fra 1740 og fram til oppløsningen ble Det tysk-romerske rike preget av den tyske rivaliseringen mellom Østerrike og Preussen.[8] Presset ble øket fra 1792, da revolusjonskrigene også førte til større endringer internt i riket, blant annet gjennom Reichsdeputationshauptschluss.
Oppløsning
Da Napoléon Bonaparte kom til makten i Frankrike og invaderte Tyskland, for deretter å okkupere en stor del av de keiserlige landene, falt det tysk-romerske rike sammen.[18] Keiser Frans II la i 1806 ned kronen som tysk-romersk keiser. Samtidig utropte han seg til keiser av Østerrike.[10]
Fra 1792 utløste revolusjonskrigene politiske prosesser som medførte en langsom oppløsning av riket. Reichsdeputationshauptschluss var en serie av mediatisering og sekularisering i perioden 1795 til 1814 gjennom den senere delen av den franske revolusjon og Napoleonstiden.[19]
I 1803 ble 103 tyske stater strøket av kartet og et rundt 130 000 km² landområde delt på nytt etter Napoléon Bonapartes ordre. Russland, Storbritannia og Østerrike dannet 1805 «den tredje koalisjon», mens Preussen holdt seg passiv. Etter Napoléon Bonapartes seier over Østerrike samme år (i slaget ved Austerlitz) ble Württemberg og Bayern, som hadde støttet Napoléon Bonaparte, opphøyet til kongeriker. De dannet kjernen i Rhinforbundet, som formelt oppløste Det tysk-romerske rike da Napoléon Bonaparte etablerte Rhinforbundet i 1806.[20] Flere områder av det tidligere tysk-romerske riket var imidlertid ikke med i dette.
På Wienerkongressen i 1815 etter seieren over Frankrike sluttet tyske stater seg igjen sammen i Det tyske forbund («Deutscher Bund»). Det tyske forbundet besto av 39 selvstendig og suverene stater.[4]
I over 150 år ble det Det tysk-romerske rike nedvurdert av historikere, politikere og andre. Stormaktene mente Det tysk-romerske rike var en samling med latterlige småstater, uten evne til å hevde seg utenrikspolitisk. Liberale hevdet at standssamfunnet og eneveldet hadde stengt for mer representative, konstitusjonelle, styreformer, mens de nasjonale anså at oppsplittingen hadde hemmet Tysklands mulighet til å markere seg i Europa. Ved slutten av Napoleonskrigene (1803–1815) ønsket selv ikke de konservative seg tilbake til det gamle styret, og historikerne kunne underbygge hvorfor den negative omtalen var rettferdig.[21]
Takket være den politiske oppsplittingen levde de fleste tyskere tettere på og ble trukket er aktivt inn i, utøvelsen av makt enn noe annet europeisk folk, inkludert britene. [...] De politiske formene var aldri demokratiske, ofte oligarkiske eller aristokratiske, men de spredte myndighet langt nedover mot samfunnets røtter.
Professor Tim Blanning[16]
I de siste tiårene har en del historikere fremmet en annen vurdering, at Det tysk-romerske rike, med sine kompliserte institusjonelle strukturer, kan sees som en slags forgjenger for Den europeiske union (EU), med sistnevntes vekt på maktfordelingen mellom de deltakende statene. Disse historikerne ser «den føderative nasjonen» som den karakteristiske for Sentral-Europa, med dets mange religiøse, språklige og politiske skillelinjer på kryss og tvers av statsgrensene. I dette store området ivaretok da de enkelte små fyrstedømmer og stater borgernes mest umiddelbare behov for fred og orden innad, mens Det tysk-romerske rike tok seg av fellesoppgaven, å sikre hele området utad.[22]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
