Tysklands samling
1871 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Tysklands samling til en politisk og administrativt integrert nasjonalstat skjedde offisielt den 18. januar 1871 ved Versaillespalassets speilsal i Frankrike. De forskjellige fyrstene av de forskjellige tyske småstater samlet seg for å erklære Vilhelm I, kongen av Preussen, til tysk keiser etter den franske kapitulasjonen etter den fransk-tyske krig. Uoffisielt hadde den faktiske overgangen til en føderal stat foregått i en lengre periode gjennom offisielle og uoffisielle allianser mellom de forskjellige tyske fyrstene. Dette skjedde dog i en ukontrollert form, da interessene til de forskjellige partene hindret en utvikling i å skje med over et århundre med aristokratisk eksperimentering, fra oppløsningen av Det tysk-romerske riket i 1806, og den følgende bølgen av tysk nasjonalisme over de drøyt tjue årene Napoleonskrigene raste i Europa.
Samlingen blottla de forskjellige religiøse, språklige, sosiale og kulturelle forskjellene blant innbyggerne i den nye staten, og skapte konflikt. Dette antyder at året 1871 i tysk historie kun representerer én del av en større samlingsprosess. Den tysk-romerske keiseren ble ofte kalt «keiser over alle tysklandene», nyhetsberetninger refererte ofte til «tysklandene», og innad i riket ble de fremste adelige referert til som «fyrster av Tyskland», eller «fyrster av de tyske land». Gitt det kuperte terrenget i mye av området utviklet det seg kulturelle, utdanningsmessige, språklige og religiøse forskjeller gjennom en lang tid. Tyskland ville på 1800-tallet oppleve en stor forbedring innen transport og kommunikasjon – som mye av Europa gjorde gjennom den industrielle revolusjon – og det tyske folket ble dermed videre forent til en felles kultur.
Det tysk-romerske keiserrike av den tyske nasjon, som hadde vært utgjort av mer enn 500 selvstendige stater, ble oppløst da keiser Frans II abdiserte den 6. august 1806, i den tredje koalisjonskrigen. På tross av de administrative, politiske og rettslige problemene knyttet til keiserrikets oppløsning, beholdt de tysktalende områdene til keiserriket en felles språklig, kulturell og rettslig tradisjon som videre ble styrket av deres delte opplevelse i de franske revolusjonskrigene, samt Napoleonskrigene. Europeisk liberalisme tilbød en intellektuell base for samling, gjennom å utfordre de dynastiske og absolutistiske politiske og sosiale modellene; dens tyske manifestering vektla viktigheten av tradisjon, utdannelse og språklig fellesskap blant folk i et geografisk område. Økonomisk var dannelsen av det prøyssiske Zollverein («tollforening») i 1834, og de påfølgende utvidelser til å inkludere andre tyske stater, en viktig brikke i å redusere konkurransen mellom de forskjellige statene, samt innad i statene. De nye transportmetodene gjorde det lettere å drive forretninger, handelsvirksomhet og turisme, noe som førte til kontakt, og av og til konflikt, mellom tysktalende gjennom Sentral-Europa.
Innflytelsessfæremodellen ble utviklet gjennom Wienerkongressen i 1814-15, etter Napoleonskrigene banet vei for østerriksk hegemoni i Sentral-Europa. Men deltakerne på Wienerkongressen tok ikke inn over seg kongeriket Preussens voksende styrke, både innenrikspolitisk og som leder for de mindre tyske statene. Dermed forutså ikke Wienerkongressen at Preussen ville utfordre Østerrike om lederrollen blant de tyske statene. Denne dualismen gav to potensielle løsninger på samlingsproblemet: Den «lilletyske løsning» (tysk: Kleindeutsche Lösung) som bestod av et «Tyskland uten Østerrike», eller den «stortyske løsning» (tysk: Großdeutsche Lösung) der Østerrike ville være en del av et forent Tyskland.
Historikere er uenige om hvorvidt Otto von Bismarck – Preussens statsminister – hadde en større plan om å utvide Det nordtyske forbund av 1866 til å også innbefatte de gjenværende tyske statene til én stat, eller bare styrke Kongeriket Preussens makt. De konkluderer med at faktorer i tillegg til styrken av Bismarcks Realpolitik førte til at et utvalg av tidligmoderne politiske enheter reorganiserte politiske, økonomiske, militære og diplomatiske forhold på 1800-tallet. Reaksjonen på dansk og fransk nasjonalisme førte til et brennpunkt for uttrykk av tysk pan-nasjonalisme. Militære suksesser – særlig Preussens – i tre regionale kriger førte til entusiasme og stolthet som politikerne kunne høste for å fremme samling. Denne opplevelsen speilet minnet av den felles bragden det tyske folk hadde følt på i Napoleonskrigene, særlig frigjøringskrigen mellom 1813 og 1814. Ved å etablere et Tyskland uten Østerrike løste den politiske og administrative samlingen i 1871 i hvert fall de midlertidig problemer knyttet til den tysk dualismen.