Vestfoldmål
From Wikipedia, the free encyclopedia
Vestfoldmål er en samlebetegnelse for en gruppe vikværske dialekter som prates i landskapet Vestfold, i tillegg til Kongsberg sør i Buskerud. Vestfoldmål er hovedsakelig delt mellom bymål og bygdemål, hvor bymålene som snakkes i Larvik, Sandefjord, Tønsberg (inkl. store deler av Nøtterøy som tradisjonelt også prater tønsbergdialekt), Horten, Holmestrand og Kongsberg er noe annerledes enn bygdemålene som bl.a. prates i Revetal, Vivestad, Fon, Andebu, Kodal, Svarstad, Barkåker, Hof, Eidsfoss, Hvittingfoss og på Tjøme. Bygdemålene er litt breiere enn bymålene, men også bymålene har markante forskjeller fra standard østnorsk. Bygdemålene er derimot utrydningstruede ettersom bymålene er i ferd med å vanne ut bygdemålene (barkåkinger, revetalinger, vivestadinger, foninger og andebuinger begynner å snakke tønsbergdialekt, kodalinger begynner å snakke sandefjordsdialekt, svarstadinger begynner å snakke larviksdialekt, hofinger og eidsfossinger begynner å snakke holmestrandsdialekt, hvittingfossinger begynner å snakke kongsbergdialekt osv.). Vestfoldmålet er delt inn i de to underdialektene bygdemål og bymål som er igjen delt inn i lokale varianter.
Vestfoldmål | |||
---|---|---|---|
Antall brukere | ca. 279 000 | ||
Lingvistisk klassifikasjon | Indoeuropeisk Germansk Nordgermansk Vestnordisk Norsk Østlandsk Vikværsk Vestfoldmål | ||
Offisiell status | |||
Offisielt i | Tønsberg, Sandefjord, Larvik, Horten, Holmestrand og Færder kommuner i Vestfold, og Kongsberg kommune i Viken | ||
Språkkoder |
Vestfoldmålet er breiere enn talemålene som prates i Oslo og omegn, og også vestfoldmål har enkelte lokale og spesielle dialektord som skiller seg ut fra standardnorsken, som for eksempel mævvle som betyr å spise. Mens man for eksempel sier itte i bygdene i Vestfold, brukes den vanlige formen ikke i byene (i eldre vestfoldmål brukes også formene inte og ikkje).[1]
Vestfoldmålet hører hovedsakelig til den vikværske dialektgruppen, men har også fått enkelte trekk fra telemarksdialektene. Et viktig kjennetegn med vestfoldmålet er at de bruker -ær-endinger i flertallsformen av hankjønnsord som f.eks. i bilær, båtær og syklær. Disse endingene brukes også i svake presensverb som f.eks. i likær, brukær og hælær. Flertallshankjønnsord i bestemt form har -ane-endinger i vestfoldmålet som f.eks. i bilane, båtane og syklane. Hunkjønnsord i bestemt form har -æ-endinger som f.eks. i bruæ, musæ og sengæ. I dialekten brukes også tjukk l av historisk rð.[2]
Vestfoldmålet regnes oftest som ei undergruppe av de vikværske dialektene, som er sørøstlandske. Vestfoldmålet står likevel, sammen med grenlandsmålet, på grensa mellom østnorske og vestnorske dialekter. Vestfoldmål og grenlandsmål omtales gjerne som vestvikværsk.