Vilhelm I av Nederland
From Wikipedia, the free encyclopedia
Vilhelm I (Opprinnelig Willem Frederik Prins van Oranje-Nassau; født 25. august 1772 i Haag, død 12. desember 1843 i Berlin) var konge av Nederland 1813-1840. Han lot seg utrope i 1813 og ble ved Wienerkongressen i 1815 også tilkjent Belgia og Luxembourg. Han ønsket å styrke landets økonomi, og regnes for en dyktig person når det gjaldt finanspolitikk. Men han gjorde også flere ting som ikke ble satt pris på. Han gjorde nederlandsk til offisielt språk i hele landet. Han førte også en uforsonlig politikk overfor katolikkene. I 1830 gjorde belgierne opprør. Opprøret ble slått ned, men Frankrike støttet siden belgiernes sak. Til sist måtte Vilhelm bøye seg for kravet om Belgias selvstendighet.
Vilhelm I Konge av Nederland | |||
---|---|---|---|
Født | 24. aug. 1772[1][2][3][4] Haag | ||
Død | 12. des. 1843[1][2][3][4] (71 år) Berlin | ||
Beskjeftigelse | Statsoverhode, monark | ||
Embete | |||
Ektefelle | Wilhelmine av Preussen Henrietta d'Oultremont | ||
Far | Vilhelm V av Oranien | ||
Mor | Vilhelmina av Preussen | ||
Søsken | Frederica Louise Wilhelmina av Oranien Wilhelm Georg Friedrich av Oranien-Nassau | ||
Barn | Vilhelm II av Nederland Prins Fredrik av Nederland Prinsesse Pauline av Nederland Prinsesse Marianne av Nederland | ||
Nasjonalitet | Nederland | ||
Gravlagt | Nieuwe Kerk | ||
Utmerkelser | 11 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden (1814)
Storkorsridder av Order of the Bath 4. klasse av Sankt Georgsordenen Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen Storkors av Den nederlandske løves orden Sankt Stefans orden Hosebåndsordenen Det gyldne skinns orden Serafimerordenen Den sorte ørns orden Storkors av de tre ordeners ordensbånd[5] | ||
Annet navn | Willem Frederik Prins van Oranje-Nassau | ||
Regjeringstid | 1813–1840 | ||
Etterfølger | Vilhelm II av Nederland | ||
Han abdiserte i 1840 og ble etterfulgt av sønnen Vilhelm II. Han slo seg ned i Berlin sammen med sin annen kone, Henrietta d'Oultremont. Der bodde han til sin død.