Achaea

Achaea eller Achaia, gresk translitterasjon som Akhaïa (gresk: Αχαΐα)^[1] var en provins i Romerriket, bestående av halvøya Peloponnes, den østlige delen av Sentral-Hellas, og deler av Thessalia. I nord grenset den mot provinsene Epirus vetus og den romerske provins Makedonia. Regionen ble annektert av den romerske republikk i 146 f.Kr. som følge av herjingen og ødeleggelsen av byen Korint av den romerske general Lucius Mummius. Han ble belønnet med tilnavnet Achaicus («erobrer av Achaea»).^[2]

Denne artikkelen handler om den romerske provinsen Achaea. For provinsen Akhaia i antikkens og det moderne Hellas, se Akhaia.

Den romerske provins Achaea i år 120 e.Kr.

Mynter som feiret provinsen Achaea under keiser Hadrian.

Achaea var blant de mest velstående og fredelige deler av den romerske verden fram til senantikken da ble rammet av invasjoner fra barbarer. Invasjoner fra slavere fra og med 600-tallet førte til omfattende ødeleggelser og hvor det meste av befolkningen flyktet til befestede byer, til øyer i Egeerhavet og til Italia. En del slavere bosatte seg i det indre av landet. Områder i Achaea som forble på bysantinske hender ble gruppert inn i theme Hellas.^[3]

Achaea var en senatorprovins, således fri for militære garnisoner, og en av de mest framstående og ettertraktede provinser for senatorer å styre.^[4] Athen var det fremste senter for utdannelse av den keiserlige elite, kun Alexandria som rival, og en av de viktigste byene i Romerriket.