Alef

ʾĀlep, på norsk gjengitt som alef, er det rekonstruerte navnet på den første bokstaven i det ur-kanaaneiske alfabetet, og som gikk videre til semittiske alfabeter som det fønikiske alfabetet Aleph , det syriske alfabetet Ālaph ܐ, det hebraiske alfabetet Aleph א, det syriske alfabetet ʾālap̄ ܐ, og det persiske alfabetet ʾAlif, for å nevne noen.^[1]

Hebraisk alef ( א ) i utstillingen Beyt ha-Tefutsoth

Disse bokstavene antas å stamme fra en egyptisk hieroglyf som viser et oksehode^[2] for å beskrive den første lyden til den rekonstruerte *ʾalp, det vestsemittiske ordet for okse^[3] (sammenlign bibelsk hebraisk אֶלֶף‎ ʾelef, «okse»).^[4] Den fønikiske varianten ga opphav til den greske alfa (Α), som ble omtolket for ikke å uttrykke den glottale konsonanten, men den medfølgende vokalen, og derav den latinske A og kyrilliske А.

Opprinnelse

Navnet eller betegnelsen alef er avledet fra det vestsemittiske ordet for «okse» (som i det bibelhebraiske ordet Eleph (אֶלֶף) «okse»),^[4] og formen på bokstaven stammer fra en ur-sinaittisk glyf som kan ha vært basert på en egyptisk hieroglyf, som viser et oksehode.^[5]

Egyptisk hierglyf	Ur-sianistisk	Fønikisk	Paleo-hebraisk

I moderne standardarabisk betyr ordet أليف /ʔaliːf/ bokstavelig talt «emmet» eller «kjent», avledet fra roten ʔ-L-F, hvorfra verbet ألِف /ʔalifa/ betyr «å bli kjent med; å være på nært hold med».^[6] På moderne hebraisk gir den samme roten ʔ-L-P (alef-lamed-peh) me'ulaf, det passive partisippet av verbet le'alef, som betyr «trent» (når det refereres til kjæledyr) eller «temmet» (når det refereres til villdyr).^[7][8]