Antiautoritær

Antiautoritær er det eller den som er motstander av autoritære styreformer og autoritære personer.^[1] Det er det motsatte av autoritarisme, som er definert som underkastet en autoritet eller styreform karakterisert ved en sterk sentralmakt og begrensede politiske friheter.^[2][3] Autoritarisme som «favoriserer fullstendig lydighet eller underkastelse til autoritet i motsetning til individuell frihet»^[4] og til autoritært styre.^[5]

Slagord på en husvegg i mai 1968: Il est interdit d’interdire!, «Det er forbudt å forby!»

Antiautoritære er knyttet til frihetlige sosialistiske og anarkistiske retninger som er motstandere av autoritær ledelse og stram disiplin – også i partier og bevegelser på venstresiden. De tror vanligvis på full likhet for loven og sterke borgerlige friheter. Noen ganger brukes begrepet som synonymt med anarkisme, en ideologi som motsetter hierarkisk organisering i gjennomføringen av menneskelige relasjoner, herunder også statssystemet.^[6][7]

Historie

Studentopprøret i Frankrike i mai 1968 tok i likhet med andre spontane opprør antiautoritære former.^[8] For det første betydde det personlig konfrontasjon med autoritetene. Professorer, som mange tidligere var redde for, ble nå åpent motsagt. Som under den franske revolusjonen begynte folk å si «du» framfor «De», også til autoriteter man før fryktet. For det andre betydde opprøret utviklingen av teorier om antiautoritær ledelse, for eksempel at universitetet skulle styres av alle.^[9] Professorene skulle ikke ha mer formell makt, stemmerett og lignende enn andre. Man skulle lytte til alle som hadde noe fornuftig å si, herunder også professorer. Dette ble kalt «rasjonell autoritet».^[10]

Forsøkene på å fastholde og videreutvikle begrepet om rasjonell autoritet og masseorganisering uten autoritær ledelse ble tatt opp i praksis av den nye kvinnebevegelsens flate strukturer som mest konsekvent og med størst personlig opplevelse av frigjøring førte det antiautoritære opprør videre.^[11][12]