David Lloyd George
britisk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
David Lloyd George (født 17. januar 1863 i Manchester, død 26. mars 1945 i Llanystumdwy i Wales) var en britisk politiker fra Det liberale partiet som var statsminister i Storbritannia 1916–1922. Han hadde tidligere vært handelsminister, finansminister, rustningsminister og forsvarsminister. Han gis mye av æren for at britene vant første verdenskrig.[12] Han ble adlet 2 måneder før sin død som 1. jarl Lloyd-George av Dwyfor.[13]
Remove ads
Bakgrunn
Lloyd George ble født i Manchester. Begge foreldrene var fra Wales, og faren arbeidet som rektor i Manchester. Etter at faren døde mens David var bare ett år gammel, tok moren ham og hans søsken med til sin familie i Wales. Her vokste han opp, med walisisk som dagligspråk.[12][14] Han er den eneste britiske statsministeren med walisisk bakgrunn.[14] Fra 1884 var han sakfører i London.[13]
Politisk karriere
Han var aktiv i sitt første valg for Det liberale partiet i 1885. En av hans tidligste kampsaker var frikirkemedlemmers rett til å bli begravet i tråd med sitt eget kirkesamfunns praksis. Denne hjertesaken hadde han med seg fra barndomshjemmet, hvor onkelen var baptist-pastor.[15] Fra 1890 var han medlem av Underhuset for Caernarvon i Nord-Wales. Han var handelsminister i Henry Campbell-Bannermans regjering i 1905–1908, og finansminister i Herbert H. Asquiths regjering i 1908–1915, der han tok initiativet til en rekke sosiale reformer – de første skrittene mot en velferdsstat.[13]
Han var en krass kritiker av boerkrigen, og ble nær lynsjet i Birmingham i 1901 for dette synspunktet.[15]
Første verdenskrig
Lloyd George ble utnevnt til den nye posten som rustningsminister i mai 1915 etter en politisk krise. Etter at Herbert Kitchener døde i et skipsforlis ble Lloyd George utnevnt til forsvarsminister i juli 1916.
Som forsvarsminister hadde han lite handlingsrom vis-à-vis general Douglas Haig, øverstkommanderende for de britiske styrkene på vestfronten, og generalstabssjef William Robertson. Det hele endte med at han foreslo å opprette et underutvalg i regjeringen for å håndtere krigssaker, uten at statsministeren deltok i dette utvalget. Dette ble oppfattet som en tilsidesettelse av statsministeren Herbert Asquith, og ved Asquiths avgang i desember 1916 overtok Lloyd George som statsminister i koalisjonsregjeringen bestående av de liberale og de konservative.[15] Heller ikke som statsminister var han i takt med sine ledende generaler.[15]
Ved fredskonferansen i Versailles sto Lloyd George for et mellomstandpunkt. Han ønsket ikke å ramme Tyskland så hardt som det Frankrikes president Georges Clemenceau tok til orde for, og støttet heller den forsonende politikken som USAs president Woodrow Wilson sto for.[15]
Etter krigsoppgjøret
Hans koalisjonsregjering med de konservative fortsatte etter krigen,og vant ved «khakivalget» en stor seier over Asquiths gammelliberale parti.[13] Han hadde etterhvert liten støtte i sitt eget parti.[15] Da de konservative trakk seg fra koalisjonsregjeringen i oktober 1922, måtte han gå av som statsminister.[12]
Etterkrigstiden bød på arbeidsledighet og streiker.[12] Han fikk kritikk for sin innblanding i konflikten mellom Hellas og Tyrkia, hvor han nesten involverte Storbritannia i krig med Tyrkia. Den irske konflikten ble stadig mer alvorlig. Lloyd George ville gå irene i møte og bidro til etableringen av Den irske fristaten i 1921, men mistet da den konservative støtten.[15]
Remove ads
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads