De europeiske fellesskap

De europeiske fellesskap (EF) var fra 1967 til 1992 navnet på det som senere utviklet seg til dagens EU. Ved fusjonstraktaten i 1965 (i kraft 1967) fikk samarbeidet en felles administrasjon, det som senere skulle bli dagens Europakommisjonen og Det europeiske råd (EUs toppmøte). I 1993 ble De europeiske fellesskap avløst av Den europeiske union (EU).

Artikkelserien om Den europeiske unions institusjoner og forfatning

Institusjoner: Parlamentet Det europeiske råd Rådet Kommisjonen Sentralbanken Domstolen Revisjonsretten

Traktater: Roma (1957) Samling (1965) Enhetsakt (1986) Maastricht (1992) Amsterdam (1997) Nice (2001) Lisboa (2007)

Foran folkeavstemningen i 1972 var ett av slagordene «Nei til EEC» eller «Fellesmarkedet», mens den annen side gikk inn for «Ja til EF».^[1]

Kull- og stålfellesskapet, Romatraktaten

Sammenslåingen dreide seg om det allerede eksisterende Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) etablert i 1952, Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM) og Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC).^[2]

Formålet med samarbeidet var å utvide arbeidet med den europeiske integrasjon. Konkret ble det satt som mål å vedta en tollunion, et felles marked og en valutamessig og økonomisk union. Traktaten ble undertegnet av Belgia, Nederland, Luxembourg, Tyskland, Frankrike og Italia.^[2]

Sammenslåing til én kommisjon

Ved Fusjonstraktaten i 1965, i kraft fra 1967, fikk de tre fellesskapene egen administrasjon, ved dannelsen av De europeiske fellesskapenes råd (senere avløst av Det europeiske råd) og De europeiske fellesskapenes kommisjon (senere Europakommisjonen).^[2]

Omtalen av samarbeidet ble i det politiske ordskiftet over tid endret fra EEC til EF. Under EF-kampen i Norge i 1972, brukte motstanderne ofte betegnelsen «EEC» eller «Fellesmarkedet», mens tilhengerne kjempet under slagordet «Ja til EF».^[3]

Traktaten om De europeiske fellesskap ble endret ved Maastricht-traktaten i 1993. Det europeiske kull- og stålfellesskap opphørte i 2002, ved Lisboa-traktaten.^[2]