Et dukkehjem

Et dukkehjem er et drama av Henrik Ibsen utgitt i 1879. Stykket hadde premiere på Det kongelige Teater i København, 21. desember 1879. Stykket var en bitende kritikk av de tradisjonelle rollene til menn og kvinner i det viktorianske ekteskapet.

Et dukkehjem
Tekst		Henrik Ibsen[1][2]
Språk		Norsk[1]
Tilblivelse		1879[1]
Genre		Skuespill[1]
Premiere(r)		21. desember 1879[3]
Annen informasjon

Et dukkehjem, fra Nasjonalbibliotekets privatarkivsamling.

«Et dukkehjem» skapte furore da det utkom, og i Tyskland måtte Ibsen til og med skrive en alternativ slutt, hvor Nora blir for barnas skyld.

Sigurd Ibsen og hans kone Bergliot Ibsen fikk en datter i 1905. De var enige om at barnet skulle oppkalles etter Nora, men da innvendte Ibsen at Nora bare var et kjælenavn, så barnet måtte oppkalles riktig og døpes Eleonora, selv om dette navnet aldri blir nevnt i skuespillet.^[4]

Stykket ble innskrevet i Verdens dokumentarv i 2001.^[5][6]

Rollene

• Nora Helmer – Torvalds kone, trebarnsmor, er først en vanlig 1800-talls dame, men forlater familien sin på slutten
• Torvald Helmer – Noras mann, nylig forfremmet til sjef i aksjebanken, kontrollerer og dominerer Nora
• Dr. Rank – venn av familien, velstående og enslig, døende av en ikke navngitt sykdom
• Kristine Linde – gammel venninne av Nora, oppsøker familien i håp om at Nora kan skaffe henne en jobb gjennom Torvald
• Sakfører Krogstad – jobber i banken med Torvald, finner ut at Nora har forfalsket faren sin signatur for å få penger
• Barna (til Nora og Torvald) – Ivar, Bob og Emmy
• Anne-Marie (barnepike hos Helmers) – pleide å være Noras barnepike, er nå barnepike til Nora og Torvald sine barn
• Stuepiken – Helene
• Et bybud – leverer et juletre til familien i begynnelsen av skuespillet

Handlingen

«Jeg må se å oppdra^[a] meg selv. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor reiser jeg nå fra deg.»

Nora

Nora forlater sin ektemann og sine tre barn, på leting etter seg selv etter å ha innsett at ektemannen ikke var den edle personen hun hadde trodd. Hennes rolle i ekteskapet var som en dukke, hennes hjem et dukkehjem og hennes ektemann Torvald refererer stadig til henne som hans lille «lerkefugl» eller «ekorn». Hun får ikke engang ha en nøkkel til postkassen. Når hun så blir utpresset på grunn av en forbrytelse hun gjorde for å redde sin manns liv (hun forfalsket sin fars signatur på et gjeldsbrev), vil hennes mann sende henne bort. Hans eneste bekymring er hans eget rykte, selv om det var kjærligheten til ham som drev henne til det.

Adeleide Johannessen som Nora i en oppsetning i Bergen. Sigarettkort rundt 1880.

Når så utpresseren angrer, ville det hele vært over i et tradisjonelt viktoriansk drama. For Torvald og Nora er det for sent til å gå tilbake til slik det var. Hennes illusjoner om ekteskapet er knust, og hun bestemmer seg for å forlate ham og deres barn, forlate «dukkehjemmet» for å finne sitt egentlige selv. For den viktorianske verden var dette skandaløst. Ekteskapet var regnet som en av samfunnets grunnpilarer, og å portrettere det på en slik måte var fullstendig uakseptabelt. Noen teatre, spesielt i Tyskland, nektet å spille stykket, så Ibsen ble presset til å skrive en alternativ slutt der Nora blir. Dette plaget ham veldig, og han ville av og til i siste minutt gi en «rettelse» til skuespillerne på åpningsdagen.

I tilblivelsesprosessen skjerpet Ibsen karakteristikkene, slik som i siste akt, da brevet fra Krogstad kommer med tilbakekallelse av truslene om å avsløre Nora som dokumentfalskner. I utkastet står det:

Helmer: Ja, det er fra ham. Se der.

Nora: Les du.

Helmer leser og utstøter et gledesskrik: Nora! ... Du er frelst, Nora, du er frelst!

I den trykte teksten står det:

Helmer: Ja det er fra ham. Du får det ikke, jeg vil selv lese det.

Nora: Les du.

Helmer leser og utstøter et gledesskrik: Nora!... Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!

Nora: Og jeg?

Helmer: Du også, naturligvis. Vi er frelste begge to, både du og jeg.^[7]

Teateroppsetninger

En oppsetning av «Et dukkehjem» med Jessica Chastain i hovedrollen skulle etter planen spilles på Playhouse Theatre i London i midten av 2020. På grunn av koronapandemien ble stykket utsatt til en senere dato. I november 2022 ble det kunngjort at produksjonen ble flyttet til Hudson Theatre på Broadway. Ifølge Chastain overskred oppsetningen kjønn. Etter hennes mening talte den til alle som spiller en rolle for å tilfredsstille en person, og dermed kunne ha makt i et samfunn som nekter deg frihet og handlefrihet. Samtidig opprettholder de systemet som nekter deg frihet og handlefrihet.^[8]

Alternative versjoner

Den tyske urpremieren fant sted i Flensburg 6. februar 1880 med alternativ slutt der Nora blir med Torvald, men må be om unnskyldning for sin oppførsel. Forestillingen fikk gode anmeldelser. I tyske storbyer ble stykket spilt med den kjente tyske skuespillerinnen Hedwig Niemann-Raabe som Nora. Hun var blant de som presset igjennom den alternative slutten, med den begrunnelsen at hun ikke selv kunne reist fra barna sine på en slik måte.^[9] Oppsetningen ble spilt i Hamburg, Hannover og Berlin, men uten suksess. Ved Residenztheater i Berlin kom det til åpne protester mot forvrengingen av stykket. Teatertroppen ga etter for presset og besluttet å spille stykket med den opprinnelige slutten, slik at Nora faktisk går.^[10]

Den danske skuespillerinnen Betty Hennings^[11] som Nora.

Skuespillets to versjoner ble oppført side om side ved flere teatre i Europa og USA. Omkring ti år efter de første oppførelsene ble Ibsen bedt om å godkjenne en italiensk versjon av den alternative slutten. Denne gangen nektet han, og skrev: «Jeg kan næsten sige, at netop for slutningsscenens skyld er det hele stykke skrevet.» Går vi til manuskriptmaterialet til Et dukkehjem, finner vi enda en versjon. I et tidlig utkast til stykket heter det at det er mennenes lover som gjelder i samfunnet. Den kvinnelige hovedpersonen har en annen oppfatning av rett og galt, og det antydes at hun til sist velger å ta livet sitt.^[12]

Ibsens oldebarn, skuespilleren Joen Bille, fortalte til Johannes Møllehaves kone at Ibsen i den første versjonen av stykket faktisk lot Nora bli hos Helmer,^[13] etter at Helmer hadde trukket henne inn på barneværelset og vist henne de sovende barna. Ibsens kone Suzannah var imidlertid helt uenig i at dette skulle holde Nora tilbake i et så sørgelig ekteskap. «Nora går!» ropte hun. «Nora blir!» skal Ibsen have ropt, og slik skal det ha fortsatt i to uker, til Suzannah ropte: «Enten går Nora, eller så går JEG!» Og da lot Ibsen Nora gå.^[14]

Film- og fjernsynsversjoner

• A Doll's House, en am. kortfilm fra 1911, med William Russell
• A Doll's House, en am. film fra 1917, regi Joe De Grasse
• A Doll's House, en am. film fra 1918, regi Maurice Tourneur
• Et dukkehjem, en am. film fra 1922, regi Charles Bryant
• Casa de muñecas, en argentinsk film fra 1943, regi Ernesto Arancibia
• Casa de muñecas, en meksikansk film fra 1954
• Ett Dockhem, en svensk TV-film (fjernsynsteater) fra 1958, regi Åke Falck
• A Doll's House, en am. TV-film fra 1959, regi George Schaefer
• Ett Dockhem, en svensk TV-film (fjernsynsteater) fra 1970, regi Per Sjöstrand
• Het Poppenhuis, en belgisk TV-film fra 1972, regi Adrian Brine
• Et dukkehjem, en norsk TV-film (fjernsynsteater) fra 1973, regi Arild Brinchmann
• Et dukkehjem, en britisk film fra 1973, regi Patrick Garland
• Et dukkehjem, en fransk-britisk film fra 1973, regi Joseph Losey. Med Jane Fonda i hovedrollen.
• Nora Helmer, en tysk TV-film fra 1974, regi Rainer Werner Fassbinder
• A Doll's House (1992 film), en britisk TV-film fra 1992, regi David Thacker
• Sara, en iransk film fra 1993, regi Dariush Mehrjui
• Et Dukkehjem, en dansk TV-film, regi Peter Reichhardt

Andre sitater

• «Takk for ilden, Nora.» (Doktor Rank, 2. akt)
• «Død og pine, Nora Helmer.» (1. akt)
• «Men kjæreste beste Nora, du danser jo som det gikk på livet løs!» (Helmer) «Det gjør det jo også.» (Nora, 2. akt)
• «Da jeg var hjemme hos pappa, så fortalte han mig alle sine meninger, og så havde jeg de samme meninger; og hvis jeg havde andre, så skjulte jeg det; for det vilde han ikke have likt. Han kaldte mig sit dukkebarn, og han legte med mig, som jeg legte med mine dukker.» (Nora, siste scene)
• «Av med maskeradedrakten!» Nora

Kuriosa

• Den kjente norske forfatteren og foredragsholderen Laura Kieler (1849–1932), som Ibsen kjente vel og som mottok kunstnerlønn, anses som inspirasjonskilden til Nora-figuren. Kieler lånte penger uten mannens viten for å få råd til behandling av hans tuberkulose, men ikke på noen falsk veksel. Da sannheten kom for en dag, forlangte Victor Kieler separasjon og nektet henne samværsrett til barna. Laura fikk et sammenbrudd og var innlagt psykiatrisk sykehus i en måned. Et par år senere tok mannen henne tilbake, noe hun aksepterte for å få være sammen med barna sine. Siden Laura Kieler var så kjent, kunne folk lett kjenne igjen skjebnen hennes i Et dukkehjem. Hun ba derfor Ibsen om å benekte at hun var modell for Nora. Det ville han ikke, noe som gjorde Laura Kielers liv enda vanskeligere.^[15]

• På kinesisk er feminisme oppkalt etter Ibsens Nora og heter nuola zhuyi - direkte oversatt «noraisme».^[16][17]

• The Beatles huskes blant annet for The White Album. Platens arbeidstittel var A Doll's House etter Ibsens skuespill, men navnet ble besluttet endret da gruppen Family i juli 1968 utga sitt debut-album Music In A Doll's House.^[18] Et fargerikt cover ble også designet.

Fotnoter

Type nummerering

1. Å utdanne