Ferrari 500

Ferrari 500 (også kalt 500 F2 og Tipo 500) var en racerbil bygget og brukt av Scuderia Ferrari. Bilen var bygget som en Formel 2-bil, men ble i 1952 og 1953 også benyttet i Formel 1, som følge av en FIA-avgjørelse forut for 1952-sesongen om at Grand Prix-løpene som inngikk i førermesterskapet skulle kjøres etter Formel 2-spesifikasjonene i stedet for Formel 1.

For Ferrari 500 TR, se Ferrari Monza.

Ferrari 500

Sittebrønnen (cockpit) på en 1953 Ferrari 500

Ferrari 500

Historie

Ferrari reagerte raskt på regelendringene foran 1952-sesongen og lot Aurelio Lampredi designe en ny 2,0 liters rekkefirer. Motoren var ukomplisert, hadde doble overliggende kamaksler og en ytelse på 180 HK, og ble montert bak frontakselen for å forbedre vektfordelingen. Fjæringen ble hentet fra Ferrari 375 F1. Med en akselavstand på 2,16 meter, en lengde på nesten fire meter, en høyde på 1,05 meter og en tomvekt på 560 kg var Ferrari 500 en svært rask singleseter. Ferrari var med sin 500 det eneste laget som hadde en bil som var spesifikt designet for den nye formelen ved starten av 1952-sesongen.

Bilen ble brukt av Alberto Ascari da han vant sitt første verdensmesterskap og vant alle løpene unntatt ett med den enkle 500-modellen. Ettersom han samtidig kjørte i Indianapolis 500 med en 4,5 liters Ferrari kunne han ikke kjøre løpet i Sveits, men også det løpet ble vunnet av Ferrari. Sesongen etter vant Ascari sitt andre mesterskap, og Ferrari vant alle løpene unntatt det siste, som ble vunnet av Maseratis Juan Manuel Fangio, som var tilbake i racing etter en ulykke hvor han hadde skadet nakken. Ascari vant 9 strake løp i sin Ferrari 500, en mesterskapsrekord som fremdeles står i dag. Ferrari 500 vant alle løp den deltok i unntatt ett, noe som gjør den til den statistisk sett nest mest suksessrike bilen i F1-verdensmesterskapets historie, etter McLaren MP4/4 som vant 15 av 16 løp.

I 1954 gikk FIA tilbake til Formel 1's motorreglement, og Ferraris nye bil til denne sesongen, 625 F1, var en modifikasjon av den eksisterende 500-modellen tilpasset de nye reglene.

Tekniske data

Ferrari 500 F2[1]	Bygget 1952, brukt 1952 og 1953
Motor:	Frontmontert 4-sylindret rekkemotor
Slagvolum:	1985 cm³
Sylinderdiameter x slaglengde:	90,0 x 78,0 mm
Kompresjon:	13,0:1
Max effekt ved turtall:	185 hk ved 7500 o/min
Ventilstyring:	Doble overliggende kamaksler, 2 ventiler per sylinder
Forgassere:	2 Weber 50 DCO
Girkasse:	4-trinns manuell transaksel
Hjuloppheng foran:	Doble bærearmer, tverrliggende bladfjærer
Hjuloppheng bak:	De Dion-aksel, tverrliggende bladfjærer
Bremser:	Hydrauliske trommelbremser
Chassis & karosseri:	Ovalrørramme med aluminiumskarosseri
Akselavstand:	216 cm
Tomvekt:	560 kg
Toppfart:	260 km/t

Fullstendige løpsresultater

(Forklaring) (resultater i fet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

1952	Deltaker	Dekk	Fører	SUI	500	BEL	FRA	GBR	GER	NED	ITA		Poeng	Plass
	Scuderia Ferrari	P	Alberto Ascari		Ret	1	1	1	1	1	1 1		36 (53,5)	1.
			Nino Farina	Ret / Ret2		2	2	6	2	2	4		24 (27)	2.
			Piero Taruffi	1		Ret	3	2	4		7		22	3.
			Luigi Villoresi							3	3		8	8.
			André Simon	Ret2							6		0	26.
	Ecurie Espadon	P	Rudi Fischer	2			11	13	3		Ret		10	4.
	Ecurie Francorchamps	E	Charles de Tornaco			7				Ret	DNQ		0	29.
			Roger Laurent						6				0	23.
	G Caprara	D	Roy Salvadori					8					0	41.
	Ecurie Rosier	D	Louis Rosier	Ret		Ret	Ret	DNA			10		0	47.
1953	Deltaker	Dekk	Fører	ARG	500	NED	BEL	FRA	GBR	GER	SUI	ITA	Poeng	Plass
	Scuderia Ferrari	P	Alberto Ascari	1		1	1	4	1 1	8 2	1	Ret	34,5 (46,5)	1.
			Nino Farina	Ret		2	Ret	5	3	1	2	2	28 (29,5)	3.
			Mike Hawthorn	4		4	6	1	5	3	3	4	19 (27)	4.
			Luigi Villoresi	2		Ret	2	6	Ret	8 2	6	3	17	5.
	Ecurie Espadon	P	Peter Hirt								Ret		0	-
	Ecurie Francorchamps	E	Charles de Tornaco				DNS						0	-
			Jacques Swaters				DNS			7	Ret		0	28.
	Ecurie Rosier	D	Louis Rosier			7	8	8	10	10	Ret	16	0	25.

• ¹ Delt poeng for raskeste runde, da flere førere hadde samme raskeste rundetid.
• ² Delt kjøring