Fugleunge

En fugleunge er avkommet etter hvilken som helst art av fugl,^[1][2] som regel betegnet om avkom som nylig har klekket fra egget og fortsatt er i en tidlig fase av utviklingen. Disse ungene er i mange tilfeller hjelpeløse og helt avhengige av foreldrene sine for mat, varme og beskyttelse, men avkommet etter mange arter kan også være svært selvstendige rett etter klekking. Det finnes derfor to hovedtyper av fugleunger:

Reirunger er altriciale og blir i redet til de kan fly eller klare seg en kort tid på bakken til de kan fly.

Flyktunger er precociale og raskt i stand til å forlate redet og følge foreldrene, selv om de ikke kan fly. Her en kaliforniavaktel.

Reirunger følger av altriciale arter og er fugleunger som klekkes i en svært hjelpeløs tilstand. De er vanligvis blinde, nakne og ute av stand til å regulere kroppstemperaturen selv. Derfor er de helt avhengige av foreldrene sine for både varme og næring i de første leveukene. Eksempler er sangfugler, rovfugler og papegøyefugler. Reirunger forlater ikke reiret rett etter klekking, men blir værende til de er sterke nok til å fly – en fase som kalles utflyging.

Flyktunger følger av precociale arter og er fugleunger som klekkes i en mer utviklet tilstand enn reirunger. Redet til disse fuglene ligge ofte på bakken. Avkommet har vanligvis dun, åpne øyne og evnen til å bevege seg kort tid etter klekking. Dette gjør dem i stand til å forlate reiret nesten umiddelbart og følge foreldrene sine for å finne mat og lære å overleve. Eksempler er andefugler, måkefugler og hønsefugler. Flyktunger ledes vekk fra redet av foreldrene rett etter klekking, typisk til gode beiteområder, men ungene finner mat selv. Dette er en smart strategi i naturen, særlig for arter som hekker på bakken og er utsatt for rovdyr.

Avkom etter hønsefugler er precociale og kalles kylling, men begrepet brukes også i noen grad ukritisk om fugleunger etter andre arter av fugler.