Folkeminne

Folkeminner, eller folklore, er en samlebetegnelse på tradisjonsoverført kunst, litteratur, kunnskap og praksis. Folklore overføres gjerne muntlig eller gjennom handlinger fra menneske til menneske og generasjon til generasjon,^[1] og folkloren har ofte tilhørt den uformelle, ikke-kommersielle sfæren av kulturen. I dagligtale assosieres gjerne folklore med kulturelementer overlevert fra gamle dagers bønder. Det er likevel ikke noe i veien for, og det skjer hele tiden, at folklore overføres skriftlig, gjennom massemedier, blant eliten i en kultur like mye som blant lavere klasser, i dag like så mye som i eldre tider, og så videre. En mye brukt akademisk definisjon er Dan Ben-Amos' «folklore er kunstnerisk kommunikasjon i små grupper».^[2]

Illustrasjon av Theodor Kittelsen til eventyret om Askeladden og de gode hjelperne, Asbjørnsen og Moe: Illustrerede eventyr, udvalgte folkeeventyr. 1907

Illustrasjon hentet fra Richard Burtons 1885-utgave av 1001 natt.

Dansk Sankthansbål med «heks», 2007.

Ordet folklore ble etablert i 1846 av den engelske antikvaren William J. Thoms (1803–1885) som en erstatning for betegnelsen popular antiquities. Ordet var en etterligning av tyske begreper med Volk-, med bruk av det angelsaksiske ordet folclar som betød «folkelig». Det ble først trykt i tidsskriftet Athenaeum utgitt 22. august 1846.^[3] Den amerikanske folkloristen Alan Dundes foreslo provoserende i 1965 å definere «folk» som «en hvilken som helst gruppe mennesker som har i det minste én fellesfaktor».^[4] Fellesfaktoren skaper en eller annen form for felles identitet. Det betyr at i teorien kan både en etnisk gruppe, et bygdesamfunn, en skoleklasse, mennesker med samme sykdom^[5] eller et samboerpar og så videre kan være et «folk» i denne sammenhengen – og dermed dele folklore.

Flere betydninger

Begrepet «folklore» har flere ulike betydninger i dagligtale og akademia. På engelsk kan termen vise til selve forskningsfaget like mye som emnet man studerer. På den annen side ser man også ordet folklore brukt om en viss type mote (innen interiør, klesstil osv.) – gjerne av den fargerike sorten, inspirert av urbefolkningers klesskikk.^[6]

Sjangre

Begrepet «folklore» omfatter en mengde uttrykk og praksiser, og kan være vanskelig å avgrense. Vanlige sjangre å inkludere er i det minste:

• Materiell kultur i form av blant annet folkekunst (som rosemaling og graffiti) og tradisjonelle håndverksteknikker (enten det gjelder tekstilhåndverk eller båtbygging).
• Fortellertradisjoner (som folkeeventyr, sagn, vandrehistorier, spøkelseshistorier – eller kortformer som vitser og ordtak).
• Folketro (både praksis og mytologi).
• Lek og spøk (fra aprilsnarr i massemedia til ulike regionale varianter av sisten).
• Mattradisjoner (i Norge for eksempel tradisjoner knyttet til tilberedning og presentasjon av lutefisk).
• Folkemusikk (ballader, stev, viser, barnesangtradisjoner) som Landstads nedskrivning av Draumkvedet.^[7]
• Nettfolklore (fra mer eller mindre humoristiske praksiser som internettmemer, bløffer, emoticons osv. til folkelige sørgepraksiser på sosiale medier.^[8])

Etymologi

Selve ordet «folkeminne» er en nesten direkte oversetting fra det tyske Volkskunde. «Folklore» er et lånord fra engelsk (der -lore betyr «kunnskap»), en nydannelse av den britiske skribenten William Thoms.^[9]

Folklore som fagfelt

Folkeminner og folklore har i Norden vært et eget studiefelt ved universitetene – emne for fag som etnologi, litteraturvitenskap, antropologi – og ikke minst folkloristikk (studiet av folklore). Flere nordiske forskere har vært internasjonalt anerkjente for sin samling og analyse på feltet – de første i rekken i Norge var P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. Utnevnelsen av Jørgen Moes sønn Moltke Moe til professor i «norsk Folkesprog og norsk Folketradition» regnes gjerne som starten på folkloristikken som fag i Norge.^[10]

Se også

• Immateriell kulturarv
• Folketro
• Folkediktning
• Norsk Folkeminnesamling
• Tradisjon