Gustav Hertz

Gustav Ludwig Hertz (1887–1975) var en tysk fysiker, professor og nobelprisvinner.

Gustav Hertz
Født		Gustav Ludwig Hertz 22. juli 1887[1][2][3][4] Hamburg (Det tyske keiserrike)[5]
Død		30. okt. 1975[1][2][3][4] (88 år) Øst-Berlin (Øst-Tyskland)[6]
Beskjeftigelse		Fysiker, universitetslærer
Utdannet ved		Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin (1909–1911)[7] Ludwig-Maximilians-Universität München (1908–1909)[7] Georg-August-Universität Göttingen (1906–1908)[7] Humboldt-Universität zu Berlin[8] Gelehrtenschule des Johanneums
Doktorgrads- veileder		Max Planck Heinrich Rubens
Ektefelle		Ellen Dihlmann
Barn		Carl Hellmuth Hertz
Nasjonalitet		Øst-Tyskland Sovjetunionen Det tyske riket
Gravlagt		Ohlsdorf gravlund[9][10]
Medlem av		8 oppføringer Akademie der Wissenschaften der DDR Det saksiske vitenskapsakademiet (1955–1961; ordinær medlem) Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Sovjetunionens vitenskapsakademi Det ungarske vitenskapsakademiet Det russiske vitenskapsakademi Det saksiske vitenskapsakademiet (1961–; korresponderende medlem) Göttingens vitenskapsakademi
Utmerkelser		9 oppføringer Stalinprisen (1951) Fedrelandets fortjenstorden i gull Fremragende vitenskapsmann av folket (1959) DDRs nasjonalpris Nobelprisen i fysikk (1925; sammen med: James Franck)[11][12] Max Planck-medaljen (1951) Helmholtz-medaljen (1959) Arbeidets røde fanes orden Stalin Prize, 2nd degree
Arbeidssted		7 oppføringer Technische Universität Berlin (1928–1935)[7] Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg (1925–1928)[7] Humboldt-Universität zu Berlin (1913–1920)[7] Universitetet i Leipzig (1954–1961)[7] Philips (1920–1925)[7] Siemens AG (1935–1945)[7] Sukhumi Institute of Physics and Technology (1945–1954)[13]
Fagfelt		Fysikk
Doktorgrads- studenter		Heinz Pose
Kjent for		Franck–Hertz-forsøk
Gustav Hertz på Commons

Nobelprisen i fysikk 1925

Liv og virke

Hertz ble født i Hamburg og studerte ved Universitetet i Göttingen, München og Berlin frem til han ble uteksaminert i 1911. I 1913 begynte han som forskningsassistent ved Universitetet i Berlin, men ble tvunget til å forlate tjenesten alt året etter på grunn av første verdenskrig. Under krigen ble Hertz alvorlig skadet, men kunne fremdeles vende tilbake til Berlin i 1917, der han fikk tjeneste som privatdosent. Mellom 1920 og 1925 jobbet han i fysikklaboratoriet ved Philips' lampefabrikk i Eindhoven.

I 1925 ble Hertz valgt til professor og sjef for Instituttet for fysikk ved universitetet i Halle, hvor han ble frem til 1928 da han flyttet tilbake til Berlin for å bli sjef for Instituttet for fysikk ved Technische Hochschule Berlin. Av politiske grunner forlot han den akademiske verden i 1935 for å heller virke i industrien gjennom sin tjeneste som sjef for Siemens' forskningslaboratorium.

Ved andre verdenskrigs slutt i 1945, havnet Hertz i Sovjetunionen. Der jobbet han frem til 1954 da han fikk jobb ved Instituttet for fysikk ved Karl-Marx-Universität i Leipzig. Her ble han frem til han gikk av med pensjon.

Hertz mottok Nobelprisen i fysikk i 1925 sammen med professor James Franck for deres oppdagelse om de lover som styrer ved en kollisjon mellom et elektron og et atom (Franck-Hertz eksperimentet).^[14]

Han var nevø av fysikeren Heinrich Rudolf Hertz og far til Carl Hellmuth Hertz.