Hansaforbundet

«Hansa» omdirigeres hit. For bryggeriet, se Hansa bryggeri. For bilmerket, se Hansa (bilmerke).

Hansaforbundet var et handelslaug som arbeidet for beskyttelser av handelsprivilegier, og som i en periode dominerte handelen i det nordlige Europa. Deres innflytelse strakk seg fra Baltikum til Nordsjøområdet og med tilhørende innland fra senmiddelalderen og inn i tidlig moderne tid. Det har fått navn etter det lavtyske ordet hanse, som betyr gruppe, følge, eller (handels)selskap.

Hansaens viktige handelsruter

Hamburg, Baumwall omkring 1500

Forbundet ble etablert for å beskytte de økonomiske interessene og diplomatiske privilegiene i de deltakende byene og statene. Hansabyene hadde eget lovsystem og utstyrte egne hærer og militære flåter for gjensidig beskyttelse og hjelp. Til tross for dette var ikke organisasjonen noen statsdannelse, heller ikke kan den kalles en konføderasjon av bystater, da det var bare få av byene som deltok som hadde egen suverenitet og uavhengighet tilsvarende det som senere var hos de frie riksstedene.^[1]

Dagens bruk av Hansanavnet

I dag har byene Hamburg, Lübeck, Bremen og Rostock Hansestadt som en del av det offisielle bynavnet; Hamburg og Bremen er fortsatt bystater med delvis suverenitet. Ofte omtales de tre byene kollektivt som hanseatiske. Man finner begrepet i en rekke institusjonsnavn, f.eks. Hamburgs øverste domstol Hanseatisches Oberlandesgericht. Den tradisjonelle eliten i disse byene, som hadde konstitusjonelle privilegier til 1918–19, kalles også hanseater.

I dag går hansa-benevnelsen igjen i flere navn. Noen kjente eksempler er det tyske flyselskapet Lufthansa, fotballaget Hansa Rostock, Hanze universitet for anvendt vitenskap i Groningen i Nederland, Hansa bryggeri i Bergen, Hansapank i Baltikum (i dag en del av Swedbank) og seilbåtfestivalen Hanse Sail i Mecklenburg.

Tidligere eksisterte også det store rederiet DDG Hansa, som eksisterte fra det ble stiftet i 1881 til det gikk konkurs i 1980 og flyprodusenten Hansa-Brandenburg under første verdenskrig.

Historie

Fra hansahavnen i Danzig (dagens Gdańsk): det såkalte Krantor (kran-porten)

Det hanseatiske museum i Bergen

Maleri av det hanseatiske kontor i Antwerpen

Planskisse over the Steelyard i London, angivelig slik det var i 1667

Tidlige hansasammenslutninger

Handelsmenn fra ulike steder i Westfalen etablerte seg på 1100-tallet i Visby på Gotland, på grunn av den gunstige geografiske plasseringen i forhold til handelsstedene i Novgorod. Handelsmenn fra hele det tyske området var også med på de rike fiskeriene rundt Skåne. Tyskerne i Visby sluttet seg sammen i en «Hansa» og hadde medlemmer fra mer enn 30 byer, fra Köln og Utrecht i vest til Reval i øst. Det oppsto også en tilsvarende sammenslutning i Brugge som i 1252 fikk handelsprivilegier av greven av Flandern med gyldighet for «det romerske rikes kjøpmenn». Blant disse var det særlig tre viktige grupper, handelmenn fra Westfalen, fra Lübeck og hansaen i Visby.

Grunnleggelse av forbundet

De første sporene til en fastere handelsorganisasjon oppsto i Lübeck i 1159 under den mektige Henrik Løve som hadde erobret landeiendommer fra Adolf II av Holstein . Hansaforbundet oppstod derfor med utgangspunkt i det rike Lübeck på 1200-tallet med herredømmet over saltkildene i Lüneburg^[2] og sølvhandel som den kapitalsterke hovedkraften. I 1282 slo Kölns, Lübecks og Hamburgs hansa i London seg sammen til et felles forbund som omfattet alle de tyske handelsmennene. Det sterke fellesskapet og de handelsprivilegiene som fellesskapet etter hvert fikk, gjorde at også moderbyene fikk en sterk tilknytning til hverandre. Det ble utviklet avtaler og traktater om felles opptreden for å sikre privilegiene og felles organisering av virksomheten i utlandet.

Byene etablerte egne hærer og hjalp hverandre om nødvendig. Handelsskipene ble også brukt til å frakte soldater. Også egen flåte i kamp mot kaprere kunne bli utrustet og særlig kjent er sjøslaget 22. april 1401 hvor en flåte fra Hansaforbundet ledet av Simon av Utrecht slo en flåte fra vitaliebrødrene, under ledelse av Klaus Störtebeker i nærheten av Helgoland.

Lübeck hadde blitt et handelssenter for handelsmenn fra Sachsen og Westfalen som drev handel nord- og særlig østover mot de mindre økonomisk utviklede områdene i de østlige delene av Østersjøen. Disse områdene hadde rikelig tilbud av tømmer, voks, rav, harpiks, pels, samt rug og hvete som ble fraktet fra havnebyenes omland til markedene i havnene.

Deler av grunnlaget for hansaens handelsimperium var kontrollen over landforbindelsen over Holstein fra Lübeck til Hamburg. Den ble i 1398 utbygget med den formodentlig eldste kanal i Europa: Stecknitzkanalen, som forbinder elven Trave med Elben. Lübecks hegemoni var på sitt høyeste på 1400-tallet.

Ekspansjon

Lübecks nærhet til Østersjøen og Nordsjøen åpnet for handelsforbindelser både med Skandinavia og Kievriket, og som slik i direkte konkurranse med skandinavene som tidligere hadde kontrollert handelsrutene i Østersjøen. En traktat med hansaen i Visby avsluttet denne konkurransen, da handelsfolk fra Lübeck gjennom denne fikk adgang til Republikken Novgorods havn hvor hansaen etablerte et kontor. Tilsvarende allianser ble etablert innenfor Det tysk-romerske rike. Etterhvert ble det utviklet et nettverk av allianser og avtaler og mellom 70 og 170 byer var, i varierende grad, med i dette nettverket.^[3]

I tillegg lyktes forbundet å etablere faktorier i Brugge i Flandern, Bergen og i London, og disse handelspostene ble viktige enklaver. Hansaen i England er første gang nevnt i kildene fra 1282 som Hansa Almaniae (en «tysk hansa»), som nok var mer en bosetning enn en formell etablering. I 1303 fikk denne hansaen skatte- og tollinnrømmelser av kong Edvard I. I 1320 ble det etablert et formelt kontor i London på nordbredden av Themsen hvor Walbrook rant ut i Themsen, rett vest for London Bridge på tomten hvor dagens Cannon Street stasjon ligger.

Londonkontoret fikk særlig innpass i eksporten av både engelsk ull og engelskproduserte ferdige tekstiler, og hansaen fikk kontrollen over tekstilindustrien i Colchester og andre industristeder.^[4] Londonkontoret vokste etterhvert til et eget, avgrenset samfunn med varehus, veiehus, kirker, kontorer og boliger, og den store etableringen viser viktigheten og det store aktivitetsnivået som var her. Det ble etter hvert kalt the Steelyard (fra tysk: der Stahlhof) og de eldste referansene til dette navnet finnes i kilder fra 1422. Etableringen i Bergen kom 40 år senere enn i London, i 1360 og håndterte hovedsakelig tørrfiskhandel. Det fantes også faktorier i Oslo og Tønsberg.

Innflytelse

Hansaens hovedhandelsartikkel i handelen med Norge var tørrfisken, som ble eksportert fra Norge til Sentral- og Sør-Europa. Hansaen var en økonomisk stormakt i samtidens Nord-Europa og en betydelig maktfaktor i Skandinavia. Det er spekulert i om Kalmarunionen var et skandinavisk mottiltak mot den økende tyske innflytelsen i skandinavisk politikk.

Hansaen grunnla en rekke byer, særlig i Baltikum, og en varig virkning av den hanseatiske handelsvirksomheten var den sterke tyske kulturelle og språklige påvirkningen i Skandinavia.

I Bergen hadde tyskerne fra først av bare hatt tillatelse til å «sitte» (dvs. handle) i tiden mellom korsmesse om våren (3. mai) og korsmesse om høsten (14. september); men gradvis ble de «vintersittere».^[5] Omkring 1259 overvintret flere av dem likevel i Bergen, som leietakere hos norske gårdeiere på Bryggen, og en tysker ble snart huseier selv. Vintersittingen muliggjorde fordelaktige oppkjøp i vinterhalvåret og tidlig utskiping om våren. Likevel nektet tyskerne å betale tiende i Bergen, så kong Håkon forordnet at fremmede som leide hus i byen i 12 måneder, måtte regnes som fastboende og var pliktige å yte tiende og annet på lik linje med nordmenn. I 1250 var det sluttet freds- og handelsavtale mellom kong Håkon og Lübeck som garanti for gjensidige frihandel mellom nordmenn og lybekkere, gjensidig hjelp mot overfallsmenn og vilkår i Norge som det tidligere hadde vært. Tyskerne var imidlertid ikke fornøyd med rettssikkerheten de opplevde. Norsk vrakrett utsatte hanseatene for regulær plyndring når skipene deres forliste langs norskekysten. I tillegg mente kjøpmenn fra Hamburg seg utsatt for en falsk drapsanklage i Bergen. Denne frikjente Magnus Lagabøte dem for senere.^[6]

I 1340 støttet hanseatene Valdemar Atterdag da han tok makten i Danmark. Hansaen ønsket redusert makt til grevene i Holstein, som satt med Danmark i pant. Grevene kontrollerte så store områder at de truet sentrale fjernhandelsruter. Kong Atterdag avstod motvillig Skåne til Magnus Eriksson i 1343. Dette var i hanseatenes interesse, siden det var til deres fordel at ikke den samme kongen hersket over begge sider av Øresund. Eriksson var også svært mye rausere mot dem når det gjaldt tilgang til det innbringende Skånemarkedet. Også de hanseatiske privilegiene i Norge ble fornyet ved Erikssons overtakelse av Skåne. Men i 1360 angrep kong Atterdag Skåne, og Magnus Eriksson mistet både Skåne, Halland og Blekinge, men fikk til gjengjeld løfte om Valdemar Atterdags støtte mot den svenske opposisjonen. Dette ble stadfestet med en ekteskapsavtale mellom Erikssons sønn Håkon Magnusson og Valdemars datter, prinsesse Margrethe. Atterdag ville imidlertid utvide sin makt i Østersjøen, og 1361 erobret han Gotland i slaget ved Visby. Nå var ikke lenger Valdemar Atterdag til nytte for hanseatene. Tvert om representerte han en alvorlig trussel ved sin tilstedeværelse i Østersjøen og ved å sitte med makten over begge sider av Øresund.^[7]

Da forbundet var på sitt sterkeste, ble det på et møte i Köln i 1367 besluttet en felles kamp mot kongene Valdemar Atterdag av Danmark og Håkon Magnusson av Norge.^[2] De utenlandske faktoriene i Novgorod, Bergen, London og Brugge ble etterhvert kalt kontorer og direkteunderlagt forbundet.^[2]

Det er anslått at av en befolkning på rundt 10 000 i middelalderens Bergen var kanskje så mye som en tredjedel utlendinger – de fleste sannsynligvis våpenføre unge menn tilsluttet Hansaforbundet.

Dette oppmuntret hanseatene til lokalt maktmisbruk. I 1440 innkom det klager på at tyske kjøpmenn som satte opp hollenderboder på Stranden, jaget hollenderne vekk og slengte varene deres i sølen. Mer enn hundre bevæpnede hanseater skulle også ha trengt inn på Bergens rådstue tirsdag etter St. Peters dag (23. februar), og jaget rådmennene med økser og kårder.^[8] Konfliktene i Bergen toppet seg med Olav Nilsson som høvedsmann på Bergenhus. Han opprettholdt en uforsonlig linje mot hanseatene og ble avsatt i 1453; men alt i 1455 var han tilbake etter å ha presset Erik av Pommern til å gjeninnsette seg. I mellomtiden hadde han drevet som kaprer og plyndret hanseatiske skip. Vel kunne Nilsson påpeke at hanseatene bare motvillig innordnet seg norsk lov; men en tidligere sjørøver som høvedsmann kunne de ikke tolerere. I 1455 var byen vitne til at bevæpnede hanseater jaget Nilsson, biskopen og følget deres utover mot Nordnes der de søkte tilflukt i Munkeliv kloster. Mens Nilsson klatret opp i tårnet, satte hanseatene klosteret i brann. De betalte for å få gjenoppbygget klosteret, men boten til Nilssons etterlatte nektet de å betale. Nok forelå det rettskraftig dom om slik bot, men kong Christian I forfulgte ikke saken ettersom han hadde tatt opp store lån av hanseatene til krigføringen sin.^[9]

Tilbakegang og avslutning

I 1494 stengte de russiske makthaverne hansaens kontor i Novgorod. På denne tiden tapte også fiskeriene ved Skåne mye av sin betydning og i 1530-årene ble hansaens faktorier i Oslo og Tønsberg lagt ned. Dette førte til at handelen på Østlandet i større grad ble overtatt av nederlendere og dansker. Rundt 1560 ble de tyske handelsmenn og håndverkere i Bergen en del av den norske borgerstanden, og selv om hansaens kontor fortsatte sin eksistens, var makten sterkt redusert og norske borgere overtok stadig større deler av handelen med Nord-Norge.

Etter at Brugge, Antwerpen og Nederland ble en del av De burgundiske Nederlandene ble kontoret i Brugge i 1545 flyttet til Antwerpen, og hansaens posisjon ble sterkt utfordret av nederlandske handelsmenn. Handelen fra Antwerpen, hvor hansaen hadde sitt kontor, ble helt lammet i 1585 gjennom den spanske erobringen og stengningen av Schelde under Åttiårskrigen. I 1598 stengte dronning Elisabeth I av England the Steelyard i London og de motstridene interessene mellom hansabyene ble etter hvert større, noe som ble den mest avgjørende årsaken til at hansaforbundet ble oppløst. Den økende skipsfarten rundt Jylland ble viktigere utover 1400-tallet og dette svekket Lübecks posisjon, samtidig som misnøyen med byens monopolstilling økte. Dette økte nederlendernes og engelskmennenes innflytelse i Østersjøen. Lübecks nederlag overfor Danmark under Grevefeiden i 1536, samt de store sosiale og politiske endringene som følge av reformasjonen, gjorde at hansaforbundet bare eksisterte i navnet. Lübecks forsøk på å ta tilbake noe av sin maktposisjon under den nordiske syvårskrig mislyktes, og den siste hansadag ble holdt så sent som i 1669.

Handelsstrukturen og systemet fortsatte derimot mange steder, men disse var bare løsere tilknyttet hverandre. Et stadig sterkere Sverige overtok mye av den tidligere tyske kontrollen i Østersjøen. Det ble i Bergen opprettet «Det Norske Kontor», hovedsakelig av hanseatiske kjøpmenn som hadde tatt borgerbrev i byen^[10].

Dette var i praksis en direkte videreføring av det hanseatiske systemet, og det ble styrt av de samme folkene som før. Det eneste som var nytt var navnet, og at kjøpmennene i økende grad tok borgerskap i Bergen. «Det Norske Kontor»s handelsprivilegier ble formelt opphevet av Stortinget først ut på 1800-tallet.

Organisasjon

Medlemskap

Medlemmene i hansaen og innbyggerne i hansabyene (el. hansastadene) ble kalt hanseater. En kjøpmann i hansaen ble på tysk og dansk fra 1500-tallet ofte omtalt som «pebersvend» og «Pfeffersack» etter handelen med pepper og andre krydder.

Medlemmene i Hansaforbundet var både handelsmennene og de byene (bortsett fra Dinant) hvor disse handelsmennene hadde borgerskap. Ikke alle byer med tyske handelsmiljøer var med, for eksempel ble byene, med tilhørende handelmenn, Emden, Memel, Vyborg og Narva aldri medlem av Hansaforbundet. På den annen side kunne også enkeltpersoner som kom fra andre deler bli medlem, gitt at de var født av tyske foreldre, underlagt tysk lovgivning og handelsutdannet. Forbundet arbeidet for å utvide og trygge medlemmenes felles interesser, selv om disse kunne være ganske ulike, både med hensyn til størrelse av handelsvirksomheten, og politisk med hensyn til uavhengighet fra den styrende adelen.^[11]:10–11

Beslutninger

Beslutninger og aktive handlinger på vegne av forbundet ble fattet konsensusbasert. Når det dukket opp aktuelle saker ble medlemmene invitert til et sentralt møte, kalt Tagfahrt (egentlig «møtetur», og noen ganger etter 1358 kalt Hansetag. De lokale medlemssammenslutningene valgte da representanter, kalt Ratssendeboten «råd-sendebud» til det aktuelle møtet. Ikke alle sendte representanter, og de som reiste fikk ofte fullmakt til å representere flere. Det å bygge både lokal konsensus, og konsensus på Tagfahrt-nivået var i tråd med tradisjonen i Niedersachsen kalt Einung, hvor konsensus ble forstått som fraværet av protester. I hansaforbundet ble det forslaget som etter en diskusjon fikk tilstrekkelig oppslutning lest opp høyt for de tilstedeværende og vedtatt som bindende Rezess (resess) dersom ingen av de tilstedeværende protesterte, og de som ikke hadde lyktes å få tilstrekkelig støtte til sine forslag var forpliktet til å forholde seg i ro under denne prosedyren. Dersom en ikke lyktes å etablere konsensus på denne måten til en sak, ble konsensus oppnådd ved at noen medlemmer av forbundet ble pekt ut med fullmakt til å finne en felles løsning.^[11]:70–72

De enkelte kontorene

De ulike hanseatiske kontorene hadde sine egne kasserere, rett og segl. Som laug, ble kontorene ledet av Ältermänner (entall: Ältermann «oldermann». Londonkontoret var spesielt, da det hadde både en hanseatisk og en engelsk ältermann. I 1347 endret Brussel-kontoret sine bestemmelser for å sikre en lik representasjon av forbundets medlemmer. Fram til dette, var medlemmene delt i hver sin Drittel («tredjedel»): den vendiske og saksiske tredjedel, den westfaliske og prøyssiske tredjedel og den gotlandske, livlandske og svenske tredjedel. handelmenn fra hver tredjedel valgte to ältermänner og seks medlemmer til «åttemannsrådet» (Achtzehnmännerrat) til å administrere et kontor for en bestemt periode. I 1356 ble denne ordningen bekreftet under et hanseatisk møte for å forberede den første Tagfahrt. Denne inndelingen i tredjedeler ble tatt opp og innført i hele forbundet.^{[11]:62–63;[12][13][14]}

Drittel (1356–1554)	Regioner	Vorort (hovedby)
Vendiske-saksiske	Holstein, Sachsen, Mecklenburg, Pommern, Brandenburg	Lübeck
Westfaliske-prøyssiske	Westfalen, Rhinland, Preussen	Dortmund, senere Köln
Gotlandske, livlandske og svenske	Gotland, Livland, Sverige	Visby, senere Riga

Tagfahrt eller Hansatag var den eneste sentrale institusjonen i Hansaforbundet. Imidlertid ga inndelingen i tredjedeler de respektive medlemmene anledning til å møtes i egne møter, kalt Dritteltage til å utarbeide felles standpunkter til et kommende Tagfahrt. Medlemmene møttes også på et mer lokalt nivå, og selv om slike lokale møter ikke var formalisert innen Hansaforbundet, ble de stadig viktigere i forberedelse og gjennomføring av beslutningene fra Tagfahrt.^[15]

Fra 1554 gikk man i stedet over til den firedeling for å redusere de interne ulikhetene annen hver enhet, og slik fremme samarbeidet og kontakten innen hver del og gjøre beslutningsgangen mer effektiv.^[16] Siden antallet ble økt til fire, ble hver enhet kalt en Quartiere (kvart):^[12]

Quartiere (fra 1554)	Vorort (hovedby)
Vendiske og pommerske[17]	Lübeck[17]
Sachsen, Thüringen og Brandenburg[17]	Braunschweig,[17] Magdeburg
Preussen, Livland og Sverige[17]—eller Østersjøen[18]:120	Danzig[17]
Rhinen, Westfalwn og Nederlandene[17]	Köln[17]

Denne inndelingen ble imidlertid ikke innført ved de mindre representasjonskontorene (kontore), som ved sine behov, som valg av ältermänner, grupperte medlemmene på ulike måter.

Hanseatere som konfliktløsere^[19]

Konflikter som oppstod mellom handelspartnere, byer og styremakter kunne fort føre til forsinkelser i handelen og vareleveringen. Dette betydde tapte penger for handelsmennene, derfor var det i fleres interesse at konflikter ble løst på en rask og tilfredsstillende måte.

Hanseatene løste mange konflikter gjennom megling. Konfliktene dreide seg gjerne rundt varer, logistikk og ansvarsfordeling, samt konflikter mellom byer og styresmakter og annen politikk. De hadde naturlig nok en spesiell funksjon og rolle som konfliktløsere og meglere på kontorene, som var deres hovedkontor i de ulike byene, men hanseatene var også meglere mellom byer som var i strid seg i mellom og mellom byer og styresmakter. Målet til hanseatene var naturlig nok at handelen skulle gå så smertefritt som mulig. Konflikter og uenigheter kunne føre til forsinkelser i handel og transport, noe som betydde tapte penger. Derfor var konflikthåndtering en prioritet hos hanseatene. Det ble gjerne kalt "verhansung" når hanseatene hadde meglet og funnet løsninger på konflikter. Hanseatenes funksjon som meglere var kjærkomment og et gode for de andre Hansebyene.

Hansabyer

De forskjellige kvartenes navn har blitt forkortet i denne tabellen slik:

• Vendisk: Vendisk og pommersk^[17] (eller bare vendisk)^{[18] :120} Quartiere
• Sachsen: Saksisk, thüringsk og brandenburgisk^[17] (eller bare saksisk)^{[18] :120} Quartiere
• Baltikum: Prøyssisk, livlandsk og svensk^[17] (eller østbaltisk)^{[18] :120} Quartiere
• Westfalen: Rhin-Westfalen og Nederland^[17] (eller Rhinland)^{[18] :120} Quartiere
• Kontor: Kontorene var forbundets utenlandske handelsposter i byer som ikke selv var tilknyttet forbundet.

Søylen «Territorium» viser til jurisdiksjonen som byen var underlagt på det tidspunktet; søylen «I dag en del av» oppfører hvilken stat byen idag ligger i, og søylene «Fra» og «Til» viser hvilke datoer byen ble med og/eller forlot forbundet.

Kvart (quartiere)	By	Territorium	Idag en del av	Fra	Til	Notat	Ref
Vendisk	Lubeck Lübeck	Fri riksstat Fristaden Lübeck	Tyskland			Hansaforbundets hovedstad, hovedby for den vendisk-pommerske kvart	[14][17][18] :47, 120;[20][21] :74, 82;[22]
Vendisk	Hamburg Hamburg	Freistadt Fristaden Hamburg	Tyskland				[14][18] :47;[20][21] :82;[23]
Vendisk	Luneburg Lüneburg	Braunschweig-Luneburg Hertugdømmet Braunschweig-Lüneburg	Tyskland				[14][20][22][23][24]
Vendisk	Wismar Wismar	Mecklenburg Hertugdømmet Mecklenburg	Tyskland			Ble med på Rostocker Landfrieden i 1283, som var en forgjenger for de vendiske byers føderasjon (fra 1293).	[14][20][21] :82;[22][23][25]
Vendisk	Rostock Rostock	Mecklenburg Hertugdømmet Mecklenburg	Tyskland			Ble med på Rostocker Landfrieden i 1283, som var en forgjenger for de vendiske byers føderasjon (fra 1293).	[14][20][21] :82;[22][23][25][26]
Vendisk	Stralsund Stralsund	Rugen Fyrstedømmet Rügen	Tyskland	1 293		Rügen var et len som tilhørte den danske kronen fram til 1325. Stralsund ble med på Rostocker Landfrieden i 1283, som var en forgjenger for de vendiske byers føderasjon (fra 1293). Fra 1339 til 1600-tallet var Stralsund et medlem av Vierstädtebund, sammen med Greifswald, Demmin og Anklam.	[14][20][22][23][25][27]
Vendisk	Demmin Demmin	Pommern Hertugdømmet Pommern	Tyskland			Ble med på Rostocker Landfrieden i 1283, som var en forgjenger for de vendiske byers føderasjon (fra 1293). Fra 1339 til 1600-tallet var Demmin en del av Vierstädtebund, sammen med Stralsund, Greifswald og Anklam.	[14][22][25][28]
Vendisk	Greifswald Greifswald	Pommern Hertugdømmet Pommern	Tyskland			Ble med på Rostocker Landfrieden i 1283, som var en forgjenger for de vendiske byers føderasjon (fra 1293). Fra 1339 til 1600-tallet var Greifswald en del av Vierstädtebund, sammen med Stralsund, Greifswald og Anklam.	[14][22][23][25][28]
Vendisk	Anklam Anklam	Pommern Hertugdømmet Pommern	Tyskland			Ble med på Rostocker Landfrieden i 1283, som var en forgjenger for de vendiske byers føderasjon (fra 1293). Fra 1339 til 1600-tallet var Anklam en del av Vierstädtebund, sammen med Stralsund, Greifswald og Anklam.	[14][22][25][28]
Vendisk	Stettin Stettin (Szczecin)	Pommern Hertugdømmet Pommern	Polen	1 278		Ble med på Rostocker Landfrieden i 1283, som var en forgjenger for de vendiske byers føderasjon (fra 1293); fra 1300-tallet utviklet byen seg til å bli en lederby for de pommerske hanseatbyene til øst.	[14][18] :120;[20][22][24][25]
Vendisk	Pasewalk Pasewalk	Pommern Hertugdømmet Pommern	Tyskland
Vendisk	Kolberg Kolberg (Kołobrzeg)	Pommern Hertugdømmet Pommern	Polen				[14][22][24][28]
Vendisk	Rugenwalde Rügenwalde (Darłowo)	Pommern Hertugdømmet Pommern	Polen				[14][22][23][24][28]
Vendisk	Stolp Stolp (Słupsk)	Pommern Hertugdømmet Pommern	Polen				[22][24][28]
Baltikum	Visby Visby	Sverige Kongeriket Sverige	Sverige		1 470	År 1285 ble forbundet enig med Magnus Ladulås ved Kalmar at Gotland skulle bli en del av Sverige.[trenger referanse] I 1470 ble Visbys status trukket tilbake av forbundet, og Lübeck jevnet byens kirker med jorden i mai 1525.	[14][20][22][29]
Baltikum	Stockholm Stockholm	Sverige Kongeriket Sverige	Sverige				[20][22]
Sachsen	Braunschweig Braunschweig	Sachsen Stamhertugdømmet Sachsen	Tyskland	7003120000000000000 Det 13. århundre	7003160000000000000 Det 17. århundre	Den saksiske, thüringske, og brandenburgiske kvarts hovedstad.	[14][17][20][22][23][24]
Sachsen	Bremen Bremen	Freistadt Fristaden Bremen	Tyskland	1 260			[14][20][22][23][26]
Sachsen	Magdeburg Magdeburg	Magdeburg Erkebiskopsetet Magdeburg	Tyskland	7003120000000000000 Det 13. århundre		Den saksiske, thüringske, og brandenburgiske kvarts hovedstad	[14][20][22][23][24]
Sachsen	Goslar Goslar	Goslar Reichsstadt Goslar	Tyskland	1 267	1 566	Goslar var et saksisk len fram til 1280.	[14][20][22][23][24]
Sachsen	Erfurt Erfurt	Mainz Mainz erkebispedømme	Tyskland				[14][20][22]
Sachsen	Stade Stade	Bremen Bremen erkebispedømme	Tyskland				[14][23]
Sachsen	Berlin Berlin	Brandenburg Markgrevskapet Brandenburg	Tyskland		1 442	Brandenburg ble et elektorat i 1356. Kurfyrste Frederik II fikk alle brandenburgiske byer til å forlate forbundet i 1442.	[18] :120;[20][21] :32;[22][24]
Sachsen	Frankfurt Oder Frankfurt an der Oder	Brandenburg Markgrevskapet Brandenburg	Tyskland	1 430	1 442	Kurfyrste Frederik II fikk alle brandenburgiske byer til å forlate forbundet i 1442.	[20][21] :32[22][24]
Baltikum	Danzig Gdańsk - Danzig (Gdańsk)	Den tyske orden De tyske riddernes ordensstat	Polen	1 358		Den prøyssiske, livonske og svenske (eller østbaltiske) kvarts hovedstad. Danzig hadde opprinnelig vært en del av hertugdømmet Pomerelia, et polsk len med en polsk-kasjubisk befolkning, deretter en del av De tyske riddernes ordensstat fra 1308 til 1457. Etter den andre freden i Thorn (1466) var Det kongelige Preussen, med Danzig, en del av Kongeriket Polen.	[14][17][18] :120;[20][21] :81; [22][23][24][30] :403
Baltikum	Elbing Elbing (Elbląg)	Teutonic Order De tyske riddernes ordensstat	Polen	1 358		Elbing var opprinnelig et gammelprøyssisk område fram til det i 1230-årene ble en del av De tyske riddernes ordensstat. Etter den andre freden i Thorn (1466) var Det kongelige Preussen, med Elbing, en del av Kongeriket Polen.	[14][20][22][23][24][30] :452
Baltikum	Thorn Thorn (Toruń)	Teutonic Order De tyske riddernes ordensstat	Polen	1 280		Toruń var en del av De tyske riddernes ordensstat fra 1233 til 1466. Etter den andre freden i Thorn (1466) var Det kongelige Preussen, med Toruń, en del av Kongeriket Polen.	[14][20][22][24][30] :436
Baltikum	Krakow Kraków	Poland Kongeriket Polen	Polen	1 370	1 500	Kraków var Kongeriket Polens fra 1038 til 1596/1611. Den tok til seg Magdeburg-rettighetene og 5000 polakker og 3500 levde i byen på 1400-tallet; polakker steg sakte i laugsgradene, og utgjorde 41% av laugsmedlemmene i 1500. Byen var ikke sterkt tilknyttet Hansaforbundet, og betalte ikke medlemskapskostnad, og sendte ikke representanter til forbundsmøter.	[20][22][24][31][32][33]
Baltikum	Breslau Breslau, (Wrocław)	Silesia Kongeriket Böhmen	Polen	1 387	1 474	Breslau, en del av Hertugdømmet Breslau og Kongeriket Böhmen, var ikke sterkt tilknyttet Hansaforbundet, og betalte ikke medlemskapskostnad, og sendte ikke representanter til forbundsmøter.	[20][22][24][34][35]
Baltikum	Konigsberg Königsberg (Kaliningrad)	Den tyske orden De tyske riddernes ordensstat	Russland	1 340		Königsberg De tyske riddernes ordensstats hovedstad, og ble Hertugdømmet Preussens hovedstad ved ordenens sekularisering i 1466. hertugdømmet Preussen var et tysk fyrstedømme som var et polsk len fram til dets selvstendighet i 1660 gjennom freden i Oliva. Byen ble omdøpt Kaliningrad i 1946 etter at Østpreussen ble delt mellom Folkerepublikken Polen og Sovjetunionen ved Potsdamkonferansen.	[14][20][22][24]
Baltikum	Riga Rīga	Livland Terra Mariana (Livland)	Latvia	1 282		Under Livlandskrigen (1558–83), Riga ble en fri riksstad fram til 1581 og freden ved Drohiczyn tildelte Livland til Det polsk-litauiske samveldet, helt til byen ble tatt av svenske styrker under den polsk-svenske krigen (1621-1625).	[14][20][21] :82;[22][23][24][36] :20
Baltikum	Reval Reval (Tallinn)	Livland Terra Mariana (Livland)	Estland	1 285		Da byen ble med i Hansaforbundet var byen Reval et dansk len, men ble solgt, sammen med resten av Nord-Estland, til Den tyske orden i 1346. Etter Livlandskrigen (1558-83) ble Nord-Estland en del av Det svenske imperiet.	[13][14][18] :47;[20][21] :81;[22][24]
Baltikum	Dorpat Dorpat (Tartu)	Livland Terra Mariana (Livland)	Estland	7003128000000000000 1280s		Dorpat bispedømme fikk økt selvstendighet innen Terra Mariana. Under Livlandskrigen (1558–83), ble Dorpat en del av Storfyrstedømmet Litauen, og i 1581 en del av Det polsk-litauiske samveldet gjennom freden i Drohiczyn. Byen ble svensk gjennom den polsk-svenske krigen (1621-1625).	[13][14][20][22][24]
Westfalen	Köln Köln	Köln Reichsstadt Köln	Tyskland		1 669	Rhin-Westfalens og Nederlands kvarts hovedstad fram til den engelsk-hanseatiske krigen (1470-74), da byen ble underlagt midlertidige handelssanksjoner (Verhanst) et par år i 1475 etter å ha støttet Kongeriket England. Da dette skjedde ble Dortmund kvartens hovedstad. Köln ble også kalt Kurfyrstedømmet Köln (tysk: Kurfürstentum Köln eller Kurköln). I juni 1669 ble den siste hansadagen markert i Lübeck med de siste Hansamedlemmene, blant annet Köln.	[14][17][18] :120;[20][22][23]
Westfalen	Dortmund Dortmund	Dortmund Reichsstadt Dortmund	Tyskland			Etter at Köln ble ekskludert etter den engelsk-hanseatiske krigen (1470–74) ble Dortmund hovedstaden til Rhin-Westfalens og Nederlands kvart.	[14][20][21] :82;[22][23][24]
Westfalen	Deventer Deventer	Utrecht Utrecht bispedømme	Nederland	1 000	1 500		[14][20][22][23][26][37][38][39] :438
Westfalen	Kampen Kampen	Utrecht Utrecht bispedømme	Nederland	1 441			[14][20][22][23][38][39] :433
Westfalen	Groningen Groningen	Friesland Friesland	Nederland				[14][20][22][26]
Westfalen	Munster Münster	Munster Fyrstbispedømmet Münster	Tyskland				[14][21] :82;[22][23][24]
Westfalen	Osnabruck Osnabrück	Osnabruck Fyrstbispedømmet Osnabrück	Tyskland	7003110000000000000 Det 12. århundre			[14][20][22][23][24]
Westfalen	Soest Soest	Soest Reichsstadt Soest	Tyskland		1 609	Byen var en del av Kurfyrstedømmet Köln fram til den ble selvstendig i 1444–49, hvoretter de støttet seg til Hertugdømmet Kleve.	[14][20][21] :82;[22][23][24]
Kontor	Novgorod Novgorod: Peterhof	Novgorod Republikken Novgorod	Russland		7003150000000000000 1500-tallet	Novgorod var et av forbundets hovedkontor (tysk: Kontore), og det som er lengst øst. I 1499 stengte Ivan III, storfyrste av Moskva Peterhoffet; den ble gjenåpnet noen år senere, men forbundets handel i Russland kom seg aldri.	[17][18] :47;[20][21] :26, 82;[26][37]
Kontor	Bergen Bergen: Bryggen	Norway Norgesveldet	Norge	1 360	1 775	Bryggen var et av forbundets hovedkontor (tysk: Kontore). Det ble jevnet med jorden med uhell i 1476. I 1560, ble Bryggens administrasjon tildelt Norge.	[17][20][21] :82;[26][37][40][41]
Kontor	Brugge Brugge: Hanzekantoor	Flandern Grevskapet Flandern	Belgia			Brugge var et av forbundets hovedkontor (tysk: Kontore) fram til det 15. århundre, da sjøveien til byen ble tilslammet; Antwerpens handel blomstret på Brugges bekostning.	[18] :47;[20][21] :80;[26][37][39] :134, 176
Kontor	London London: Steelyard	England Kongeriket England	Storbritannia	1 303	1 853	Steelyard var et av forbundets hovedkontor. Kong Edvard I av England tildelte et Carta Mercatoria i 1303. Steelyard ble ødelagt i 1469, og Edvard IV av England fritok handelsmenn fra Köln, noe som førte til den engelsk-hanseatiske krigen (1470-74). Freden i Utrecht avsluttet krigen, og førte til at forbundet kjøpte Steelyard i 1475, og Edvard fornyet forbundets privilegier uten å insistere på gjensidige rettigheter for engelske handelsmenn i Baltikum. Handelsmenn fra London overtalte Elizabeth I av England til å trekke tilbake forbundets privilegier den 13. januar 1598; selv om Steelyard ble gjenopprettet av James I så klarte aldri forbundet å få tilbake fordelene sine. Konsulater fortsatte dog å finne sted, noe som hjalp på kommunikasjon under Napoleonskrigene.	[18] :47;[20][21] :26, 80–82; [26][37][40][42] :95
Kontor	Antwerp Antwerpen	Brabant Hertugdømmet Brabant	Belgia			Antwerpen ble en av forbundets hovedkontor (tysk: Kontore), særlig etter Brugges vannveier ble tilslammet på 1600-tallet, noe som Antwerpen tjente på, på tross av at de nektet å gi forbundets handelsmenn egne fordeler. Mellom 1312 og 1406 var Antwerpen et markgrevskap, uavhengig Brabant.	[20][21] :80;[37]
Kontor	Lynn Bishop's Lynn (King's Lynn)	England Kongeriket England	Storbritannia		1 751	Det hanseatiske varehuset ble bygget i 1576 som en del av freden i Utrecht, noe som tillot forbundet å etablere et handelsdepot i Lynn for første gang. Det er den eneste gjenværende forbundsbygningen i England.	[20][37][42] :95
Kontor	Ipswich Ipswich	England Kongeriket England	Storbritannia				[20][37]
Kontor	Malmo Malmö	Denmark Kongeriket Danmark	Sverige	7003140000000000000 Det 15. århundre		Skåne var dansk til det ble annektert av Sverige gjennom freden i Roskilde i 1658, under Karl Gustav-krigene.	[20][37]
Kontor	Falsterbo Falsterbo	Denmark Kongeriket Danmark	Sverige	7003140000000000000 Det 15. århundre		Skåne var dansk til det ble annektert av Sverige gjennom freden i Roskilde i 1658, under Karl Gustav-krigene.	[20][37]
Kontor	Kaunas Kaunas	Lithuania Storfyrstedømmet Litauen	Litauen	1 441		I 1398 begynte handelslaug med nære forhold til Hansaforbundet å dukke opp i Kaunas. En avtale med forbundet ble signert i 1441, og hovedkontoret lå i Huset Perkūnas fra 1441 til 1532.	[13][20][37]
Kontor	Pleskau Pleskau (Pskov)	Pskov Republikken Pskov	Russland			I det 12. og 13. århundre støttet Pskov seg til Republikken Novgorod. Byen ble tatt av Den tyske orden i 1241, og befridd av en litauisk prins – på 1300-tallet ble byen en uavhengig republikk.	[20][37]
Kontor	Polotsk Polotsk	Polotsk Fyrstedømmet Polotsk	Belarus			Polotsk var et uavhengig fyrstedømmet av Kievriket til det ble selvstendig i 1021. Fra 1240 ble det en litauisk vasall, og ble integrert i storfyrstedømmet i 1307.	[20][37]

Havner med en hanseatisk handelspost

Et hanseatisk varehus i King's Lynn – det eneste som eksisterer i England

Oostershuis, et kontor i Antwerpen

• Berwick-upon-Tweed
• Bristol^[20]
• Boston, Lincolnshire^{[20][26][37][42] :95}
• Damme^[20]
• Leith^[20][37]
• Hull^[20][37]
• Newcastle^[20][37]
• Great Yarmouth^[20][37]
• York^[20][37]

Andre byer med et Hansasamfunn

• Aberdeen^[43]
• Arnhem^{[39] :432; [44]}
• Avaldsnes^[26][41]
• Bolsward^[23][45]
• Bordeaux^[37]
• Brae^[37]
• Doesburg^{[38][39] :433}
• Fellin (Viljandi)^[13][24]
• Goldingen (Kuldīga)^[13]
• Göttingen^{[14][23][24][46]}
• Grindavík^[37]
• Grundarfjörður^[37]
• Gunnister^[37][41][47]
• Haapsalu^[13]
• Hafnarfjörður^[26][37][48]
• Hamelin^[24]
• Hannover^[14][23][24]
• Harlingen^{[trenger referanse]}
• Haroldswick^[37]
• Hasselt^[14][22][38]
• Hattem^[22][38]
• Herford^{[21] :82;[22][23][24][42] :391}
• Hildesheim^[14][23][24]
• Hindeloopen (Hylpen)^{[39] :397;[49]}
• Kalmar^[22][50]
• Kokenhusen (Koknese)^{[13][22][24][51][52][53]}
• á Krambatangi^[26][41]
• Kumbaravogur^[54]
• Kulm (Chełmno)^[14][22][24]
• Lemgo^{[14][22][23][24]}
• Lemsal (Limbaži)^[13][22][24]
• Lippe^[14][23]
• Lunna Wick^[37]
• Minden^{[14][22][23][24]}
• Napoli^[50]
• Nantes^[37]
• Narva^[13][37]
• Nijmegen^[22][23][26]
• Nordhausen^[14][22]
• Nyborg^[37]
• Nyköping^[22]
• Oldenzaal^[22]
• Ommen
• Paderborn^[14][22][24]
• Pernau (Pärnu)^{[13][14][22][24]}
• Roermond^{[trenger referanse]}
• Roop (Straupe)^[13]
• Scalloway
• Smolensk
• Stargard (Stargard Szczeciński)^{[14][20][22][24][30] :476}
• Stavoren (Starum)^{[39] :398}
• Tórshavn^[26][37]
• Trondheim^[41]
• Tver
• Venlo
• Vilnius^[13][37]
• Walk (Valka)^[13]
• Weißenstein (Paide)^[13]
• Wenden (Cēsis)^{[13][22][24][36] :60}
• Wesel^[22][23]
• Wesenberg (Rakvere)^[13]
• Windau (Ventspils)^[13][22]
• Wolmar (Valmiera)^[13][22][24]
• Zutphen^{[14][22][23][38][39] :433}
• Zwolle^{[14][22][23][38][39] :433, 439}
• Åbo^[37]

Se også

• Vitaliebrødrene
• Peppersvenn
• Bergenfarere