Harald Stormoen (skuespiller)

Harald Stormoen (1872–1937) var en norsk skuespiller og teaterinstruktør. I sin samtid var han ansett som en av de fremste blant norske teaterfolk. Han skrev også humoristiske tekster som blant annet kom på trykk i årboken Humør.

Harald Stormoen
Anders Beer Wilse, 1921
Født		8. sep. 1872[1] Nord-Odal kommune
Død		14. nov. 1937[1] (65 år) Oslo
Beskjeftigelse		Skuespiller, filmskuespiller
Utdannet ved		Krigsskolen
Ektefelle		Inga Bjørnson (1900–1909)[2] Alfhild Stormoen (1909–)[2]
Søsken		Hans Stormoen
Barn		Guri Stormoen
Nasjonalitet		Norge
Harald Stormoen på Commons

Stormoen slo igjennom i 1896 ved Harald Ottos norske teaterselskap i USA som Seladon Andrisen i Storken av Hans Aanrud. På Centralteatret befestet han sin stilling som en utmerket karakterskuespiller som Engstrand i Henrik Ibsens Gengangere og Ressman i Gunnar Heibergs Balkongen.

Stormoen var ved Nationaltheatret 1899–1918, 1921–1928, 1935–1937 og tilhørte på denne tiden hovedkreftene. På Det Nye Teater 1928–1935 var han den sentrale kunstneriske kraften og her ble geheimerådet i Gerhart Hauptmanns Før solnedgang og professoren i Leonid Andrejevs Tanken høydepunkter i hans karriere.

Stormoens fremste rolleskildringer var eldre menn i samtidige teaterstykker, en rolletype som passet hans realistiske fantasi. Innen dette området spente hans begavelse fra komedieroller som Lundestad i Ibsens De unges forbund til tragiske skildringer som kapteinen i August Strindbergs Dødsdansen. Det sies at Stormoen hadde en enestående evne til å skildre onde krefter i sinnet. Han hadde også et stort Ibsen-repertoar.

Stormoen var halvbror av Hans Stormoen og først gift med Inga Bjørnson, senere med Alfhild Stormoen.

Filmografi

• 1926 – Glomdalsbruden
• 1927 – Troll-elgen
• 1932 – Prinsessen som ingen kunne målbinde
• 1932 – En glad gutt

Utmerkelser og hedersbevisninger

Harald Stormoen ble tildelt St. Olavs Orden av 1. klasse i 1932.