Herregård

Herregård, hovedgård eller storgård er historisk sett en større gård som har tilhørt en adelsmann og som var fri for alminnelige skatter.^[1] Dette forholdet gjelder hovedsakelig utenlandske forhold.^[1] Opprinnelig var hovedgårdens stilling alene knyttet til eierforholdet, og senere ble skattefriheten knyttet til et visst^[klargjør] jordtilliggende. Hovedgårder hadde i tillegg til egen jord festegårder, der brukerne (festere) var forpliktet til dels å betale landgilde til, dels å yte hoveri for hovedgårdens eier. Et slikt samlet eierskap av hovedgård med eller uten ladegård^[2] og festegårder betegnes som et gods.

Ightham Mote, en herregård fra 1400-tallet i England. På engelsk kalt for «manor».

Herregården Basedow fra 1500-tallet i Mecklenburg, Tyskland. På tysk kalt «herrenhaus» eller «gutshaus».

Betegnelsen herregård stammer fra at eierne var herremenn – det vil si hadde forpliktet seg til å gjøre krigstjeneste for en herre – som oftest kongen. Etter middelalderen kom betegnelsen adel i bruk om herremenn. En hovedgård er, som ordet antyder, den ledende gård innenfor et område. Den kunne beboes også av folk som ikke er adelige. En herregård (en adelsmanns gård eller hus), er derimot er opprinnelig det samme som en setegård (en gård hvor en adelsmann har sitt sete), selv om dette ordet i nyere tid er blitt benyttet også om borgeres eiendommer på landet, såkalte lystgårder.^[3]

Et annet begrep er gods. Et gods er definert som en stor skog- og jordeiendom.^[4]

Norge

Grunnet de geografiske forholdene i Norge var mye av godset her såkalt strøgods, det vil si jordeiendommer som ikke var sammenhengende, men lå spredt over et stort geografisk område. Et godt eksempel på dette er Giskegodset, som var spredt over hele Skandinavia. Strøgods kunne ikke drives i samlet gårdsdrift, men gav bare avkastning i form av utleie av jorden. Kun i de beste jordbruksområdene fantes det herregårder med sammenhengende gods. I Norge er det Østfold (Borgarsyssel) som har flest slike gods.^[5]

Eksempler på gamle norske herregårder er Hafslund i Østfold, Jarlsberg i Vestfold og Stend i Bergen.

Endel norske herregårder er i dag museer; det gjelder blant annet Ulefos Hovedgaard på Ulefoss i nedre Telemark, som var en av de første private eiendommene i Norge som ble fredet.^[6][7]

England

I England er betegnelsen på hovedbygningen på en herregård manor,^[8] historisk sett er «the manor» boligen til herren av godset, «godsherren», lord of the manor. Dette huset utgjorde det administrative senteret for herregården i det føydale systemet i England som i de store landene i Europa. I husets store hall holdt godsherren sitt hoff, inntok fellesmåltider med godsets tjenere og ansatte, og holdt store banketter eller festmåltider. Disse husene var tidvis befestet. Herregårder har eksistert i de fleste europeiske stater hvor det føydale systemet var utbredt, i Norge i liten grad, og slike hus ble tidvis kjent som slott og palasser.

Tyskland

Riddergods

Riddergodset Sellendorf i Brandenburg, omkring 1860

Et riddersgods (tysk: Rittergut, latin: praedium nobilium sive equestrium ) var en herregård i det gamle Tyskland, og utgjorde den lokale varianten av den laveste forvaltningsenheten innenfor føydalstatene i Europa. I Schleswig-Holstein ble det kalt adelsgods. Riddergodset var godseierens bopel og eiendom gjennom lov eller sedvanerett, og innebar visse privilegier, deriblant skattefritak og representasjon i Landdagen. I Preussen og Sachsen var det også sentrum for en Gutsbezirk, en politisk enhet hvor godseieren også utøvde offentlig myndighet.

Adelsgods

Schleswig og Holstein omkring 1650. De adelige gutsbezirke (lys orange) befant seg hovedsakelig i de østlige delene av hertugdømmene og stod under den felles overhøyhet til danskekongen og hertugen av Gottorf

Et adelsgods (tysk: Adlige Gut) var sammen med kanselligodsene en bestemt type gods i hertugdømmet Slesvig og hertugdømmet Holstein, og utgjorde den lokale avarten av riddergodsene innenfor føydaltidens Tyskland. I det en gang uavhengige hertugdømmet Lauenburg fantes det også en adelsrett (Adligen Gerichten). Adelsgodsene var på en og samme tid store eiendommer og lokale forvaltningsenheter. Fra middelalderen og helt frem til moderne tid, utgjorde de den dominerende økonomiske virksomhetsformen innenfor begge hertugdømmene. Av historiske grunner ligger de fleste adelsgodsene hovedsakelig i den østlige delen av Schleswig-Holstein.

Se også

• Setegård