Hud
skinn From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Hud (norrønt: húð)[1] eller skinn (norrønt: skinn)[2] er, innen dermatologien, det anatomiske organet, en del av bindevevssystemet, som er oppbygd av forskjellige lag som dekker de underliggende musklene og de andre organene.
.jpg)
Hudens viktigste oppgaver er å beskytte mot infeksjoner. Andre oppgaver er isolasjon, produksjon av vitamin D, formidling av sanseopplevelser og regulering av kroppens temperatur. Produksjon av vitamin D er en gunstig effekt av at menneskehuden utsettes for ultrafiolett lys fra solen.[3] Mennesker kjennetegnes ved at huden i hovedsak er hårløs slik at hudfargen blir godt synlig og trolig viktig i sol.[4]
Følesansen sitter i huden. Et voksent menneske har omtrent 2 m² hud. Tykkelsen på huden er mellom 0,2-4 mm. Huden utgjør omtrent 1/6 av den samlede kroppsvekten, og er det største organet på kroppen.
Huden består av tre lag, kalt overhud (epidermis), lærhud (dermis/corium) og underhud (hypodermis/subcutis).
Alle hudceller er døde. Hos mennesker vil en gjennomsnittlig voksen bære med seg ca. to og et halvt kilo død hud. Daglig mister et menneske flere milliarder små biter (hudceller).[5]
Remove ads
Overhuden
Epidermis består stort sett av døde celler (hudceller) og er kalt arrhuden (overhud). Det dypeste laget i epidermis er kalt det basale cellelaget. Her produseres blant annet proteinet melanin i pigmentcellene melanocyttene. Pigment sørger for å beskytte cellene mot den farlige UV-strålingen. Epidermis inneholder ingen blodårer; næring blir tilført ved diffusjon fra blodårene i lærhuden.
Overhuden dannes fra det ytre cellelaget kalt ektoderm under fosterutviklingen.
Remove ads
Lærhuden
Dermis er ca. 0,5 - 3,00 mm tykk og består av:
- lymfeårer – samler opp vevsstoffer og sender de videre til venene
- blodårer – vener og arterier
- bindevev – fibret bindevev, har til oppgave å holde cellene samlet, gir dem stor strekkbarhet
- flytende vev – blod som blir transportert vha. blodplasma
- talgkjertler
- svettekjertler
- glatt muskelvev
- hårgroper
- nervevev – sørger for kommunikasjon mellom celler.
Remove ads
Underhuden
Hypodermis består av fettvev og løst fibret bindevev. Bindevevet er også kalt måsegeis. Underhuden gir varmeisolasjon til kroppen og inneholder en god del vevsveske, noe som gjør underhuden til et ganske så stort vannlager for kroppen. Underhuden er et av de største fettlagrene i kroppen.
Struktur hos fisk, amfibier, fugler og krypdyr
Fisk
Overhuden til fisk og de fleste amfibier består utelukkende av levende celler, med bare minimale mengder keratin i cellene i det overfladiske laget.[6] Det er generelt permeabelt (gjennomtrengelig),[7] og i tilfellet med mange amfibier, kan det faktisk være et viktig åndedrettsorgan.[8] Dermis (lærhud) hos beinfisker inneholder vanligvis relativt lite av støttevevet som finnes i firbente virveldyr.[6] I stedet er den hos de fleste arter i stor grad erstattet av solide, beskyttende skjell.[9] Bortsett fra noen spesielt store dermale bein som utgjør deler av hodeskallen, går disse skjellene tapt i firbente virveldyr, selv om mange krypdyr har skjell av en annen type, det samme gjør skjelldyr.[10] Bruskfisker har mange tannlignende dentikler innebygd i huden, i stedet for ekte skjell.[11]
Amfibier
Amfibier har to typer kjertler, slimete og granulære (kornete). Begge disse kjertlene er en del av integumentet (dekket)[12] og anses derfor som huden. Slimete og kornete kjertler er begge delt inn i tre forskjellige seksjoner som alle kobles sammen for å strukturere kjertelen som helhet. De tre individuelle delene av kjertelen er kanalen, den interkalære, innskutte regionen og til slutt alveolærkjertelen (blæreformete). Strukturelt er kanalen avledet via keratinocytter (celler som finnes i overhuden)[13] og passerer gjennom til overflaten av det ytre hudlaget og tillater dermed eksterne sekresjoner av kroppen.[14] Kjertelalveolen er en poseformet struktur som finnes på bunnen eller basen av den kornete kjertelen. Cellene i denne sekken spesialiserer seg på sekresjon (utskillelse). Mellom alveolærkjertelen og kanalen er det interkalære systemet som kan oppsummeres som en overgangsregion som forbinder kanalen med den store alveolaren under det epidermale hudlaget. Generelt er granulære kjertler større i størrelse enn slimkjertlene, som er større i antall.[15]
Fugler og krypdyr
Overhuden til fugler og krypdyr er nærmere pattedyrenes, med et lag med døde keratinfylte celler på overflaten, for å redusere vanntap. Et lignende mønster sees også hos noen av de mer terrestriske amfibiene som padder. Hos disse dyrene er det ingen klar differensiering av epidermis i distinkte lag, slik det forekommer hos mennesker, med endringen i celletype relativt gradvis. Epidermis hos pattedyr har alltid minst et stratum germinativum (dypeste laget av de fem lagene av epidermis) og stratum corneum (det ytterste laget av epidermis), men de andre mellomlagene som finnes hos mennesker er ikke alltid å skille. Hår er et særtrekk ved pattedyrhud, mens fjær er (i det minste blant levende arter) tilsvarende unike for fugler.[16]
Fugler og krypdyr har relativt få hudkjertler, selv om det kan være noen få strukturer for spesifikke formål, slik som feromonutskillende celler hos noen krypdyr, eller gumpkjertelen til de fleste fugler.[16]
Remove ads
Hudfarge hos mennesker
Menneskelig hud kjennetegnes ved at den i hovedsak er hårløs, evne til å regulere kroppstemperatur ved svetting og stor variasjon i genetisk bestemt farge. Hudfarge er hvor mye av det innfallende, synlige lyset huden reflekterer og til forskjell fra for eksempel sjimpanser (som har lys hud dekket av mørkt hår) har menneskene stor variasjon i hudfarge. Hudfarge er en av de umiddelbart synlige og tydelige kjennetegn ved mennesker. Menneskenes hårløse hud er sårbar for påvirkning fra omgivelsene. Hårløs og mørk hud oppsto trolig for 1 million år før vår tidsregning.[17] Fordi hudfarge er en av de meste påfallende kjennetegn ved et menneske har det vært mye spekulasjon og teorier om temaet.[18] Hudfarge har vært grunnlag for diskriminering og rasisme.[19][20] Hudfarge påvirkes også av hemoglobin i blodårer nær hudoverflaten og av karoten fra kostholdet. Albinisme skyldes sterkt redusert eller helt manglende ved melaninproduksjonen.[21][18] Kjønnsorganene har mørkere hud enn resten av kroppen.[18]
Menneskelig hud er ikke helt hårløs, men hårene på mesteparten av kroppen er så tynne og små at kroppen er for det meste hårløs. Mørk hudfarge var den opprinnelig etter at menneskene ble hårløse. Variasjon i hudfarge antas å ha oppstå ved naturlig utvalg (fordel med mørk eller lys hud i ulike fysiske omgivelser) eventuelt ved seksuelle preferanser. Blant hypotesene innenfor naturlig seleksjon er toleranse for solstråling, toleranse for kulde, motstand mot parasitter i tropiske strøk og evne til produksjon av vitamin D (i områder med lite sol kan lys hud gi mer vitamin D). Hudfargen kommer for det meste av melanin som hos mennesker finnes i to typer, eumelanin (brun-sort) og feomelanin (rød-gult). Høy konsentrasjon av eumelanin er typisk for mørk hud, inkludert hud som har blitt mørkere i solen. Feomelanin varierer mye innenfor en folkegruppe, men er vanligst blant rødhårete nord-europere samt blant øst-asiater og innfødte amerikanere. Mange gener medvirker til å bestemme hudfarge (hos mus 127 gener). Mørk hud gir i liten eller ubetydelig grad mer varmebelastning i sterk sol. Kvinner har jevnt over litt lysere hud enn menn. Lys hud er mer utbredt på den nordlige halvkule og mørk hud er vanligst i tropiske strøk nær ekvator. I Afrika er det betydelig variasjon i hudfarge med mørkest hud på de åpne slettene. Generelt er det nær geografisk sammenheng mellom mørk hud og ultrafiolett stråling fra solen, mens lys hud er mer utbredt i områder mye nedbør i vinterhalvåret.[3]
Fenotypisk hudfarge kan i liten grad brukes til å fastslå genetisk identitet. Mørk hud har trolig oppstått hos ulike folkegrupper i ulike deler av verden uavhengig av hverandre. Hudfarge har vært brukt til å kategorisere mennesker i det foreldete begrepet raser.[3] Hudfarge styres av noen få av de 30.000-40.000 gener mennesker har. Det er ikke mulig å trekke tydelige og konsekvente grenser mellom "raser" basert på sort og hvit, og menneskeraser regnes som en kulturell konstruksjon.[19][20][4]
Lys hud er en relativt ny forekomst i Europa.[22] Hud er ikke bevart i fossiler. En studie av DNA fra mennesker i Europa fra rundt år 0 til 43.000 år f.Kr. viser at 63 % hadde mørk hud, 8 % hadde lys hud og de resterende en mellomting. Rundt år 1000 f.Kr. begynte mennesker med lys hud å bli i flertall i Europa.[23][24] En studie fra 2015 tyder på at mennesker i Spania, Luxembourg og Ungarn 6500 år f.Kr hadde mørk hud: De manglet to bestemte gener som gir lys hud. Menneskerester fra 5700 f.Kr. i Sverige hadde imidlertid gener som gir lys hud. Omkring 4000 år f.Kr. begynte gener som gir lys hud å spre seg i sentral og sør Europa trolig kom disse genene til Europa fra Midtøsten.[25]
Hos østasiater fremstår ofte huden som gulaktig noe som skyldes middels nivåer av eumelanin og feomelanin. Eumelanin overskygger vanligvis feomelanin, men ikke hos østasiater. Personer med lys hud kan ha alle hårfarger, mens personer med mørk hud som regel har mørkt hår (brunt, sort) - et unntak er blant aboriginer i Australia der lyst hår er vanlig hos personer med svært mørk hud.[18] På Solomonøyene i Stillehavet er 5-10 % av de innfødt blonde samtidig som de er naturlig svært mørke i huden; det lyse håret skyldes et annet gen enn det som vanligvis gir lyst hår blant nordeuropeere.[26]
Remove ads
Se også
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads