Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart

Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart (engelsk: International Civil Aviation Organization, ICAO) er FNs luftfartsorganisasjon. ICAO utarbeider standarder og anbefalte framgangsmåter for sikker luftfart mellom stater på alle luftfartens fagområder. Den bidrar også på andre måter for å utvikle internasjonal luftfart på en sikker og effektiv måte.

Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfart
International Civil Aviation Organization
Den internasjonale organisasjonen for sivil luftfarts flagg
Akronym		ICAO
Grunnlagt		1947
Hovedkvarter		Montréal, Canada 45°30′02″N 73°33′50″V

ICAO har sitt hovedkvarter i «Quartier international de Montréal» i Canada.

Historie

I november 1944 ble 55 land og myndigheter invitert til en luftfartskonferanse i Chicago. Vertskapet var den amerikanske regjeringen, i samarbeid med dets allierte land. 54 land møtte til konferansen, hvor Chicago-konvensjonen om sivil luftfart ble undertegnet av 52 land den 7. desember 1947. Dette var starten for ICAO, som ble offisielt opprettet i 1947 etter at konvensjonen var ratifisert av et tilstrekkelig antall land. Norge ratifiserte konvensjonen den 5. mai 1947.

I tillegg til at Chicago-konvensjonen beskriver hvordan ICAO skal organiseres, la den til rette for harmonisering av regelverk og framgangsmåter for å fremme sikkerheten og forenkle og effektivisere luftfart over landegrensene.

Chicago-konvensjonen

Konvensjonen inneholder en overordnet avtale om blant annet rettigheter og ordning av luftrom, registrering og sikkerhet for luftfartøy og rettigheter til luftfart mellom land. Det er utarbeidet 18 Annexer til konvensjonen som inneholder detaljerte standarder og anbefalte framgangsmåter for hvert sitt fagområde innen internasjonal luftfart. Det er en betingelse at en følger disse standardene dersom en ønsker å benytte seg av de rettighetene som Chicago-konvensjonen gir. Annexene danner i praksis grunnlaget for luftfartsregelverket, ikke bare for luftfart mellom land, men også innenfor landegrensene.

I tillegg utarbeider ICAO en rekke dokumenter med retningslinjer innen luftfart, blant annet for ordning av tilsyn med luftfart, miljøpåvirkning, navigasjon etc.

ICAO-koder

ICAO-koder må ikke forveksles med IATA-koder, som bygger på et annet system.

Flyplasskoder

Alle flyplasser har sin egen firebokstavs ICAO-kode.

Eksempler:

• Sola – ENZV
• Gardermoen – ENGM
• Evenes – ENEV
• Banak – ENNA.
• Rygge– ENRY
• Kjevik – ENCN

Flyselskapskoder

Alle flyselskap får tildelt en ICAO-kode på tre bokstaver, som brukes i kontakt med flygeleder, samt ved innsendelse av reiseplaner.

Eksempler:

• SAS – SAS
• Norwegian – NAX
• Widerøe – WIF

Nasjonalitetsmerke

Alle luftfartøy som registreres i et ICAO land skal ha vedkommende lands nasjonalitetsmerke i tillegg til luftfartøyindividets registrering. I Norge skal alle luftfartøy ha LN for Norge pluss tre bokstaver som identifiserer luftfartøyet, for eksempel LN-ABC.

Eksempel på andre nasjonalitetsmerker:

• N – USA
• G – Storbritannia
• SE – Sverige
• OY – Danmark
• OH – Finland
• TF – Island
• D – Tyskland
• 5B – Kypros

Flytyper

Alle flytyper har sin egen ICAO-kode på fire bokstaver. Denne brukes også i forbindelse med flygeleder, samt innsendelse av reiseplan. En Boeing 737-400 vil ha koden B734, mens en Boeing 737-800, vil ha koden B738.

Bruk av SI-systemet

ICAO anbefaler at luftfarten går over til SI-systemet.^[1] I praksis brukes imidlertid fremdeles følgende ikke-SI-enheter utstrakt innen kommersiell luftfart:

• Knop (kn) for hastighet.
• Nautisk mil (nm) for distanse.
• Fot (ft) for høyde.

Knop, nautiske mil og fot har vært midlertidig tillatt siden 1979,^[2] men en sluttdato har ennå ikke blitt satt, hvilket i så fall ville markert en fullføring av overgangen til det metriske systemet innen internasjonal luftfart.^[3] Siden 2010 har ICAO anbefalt følgende enheter:^[4]

• Kilometer per time (km/t) for hasitghet under flyvning.
• Meter per sekund (m/s) for vindhastighet under landing.
• Kilometer (km) for distanse.
• Meter (m) for høyde.

Det kan nevnes at Russland, Sverige og Kina bruker km/t for flyvehastighet, samt at mange eldre europeiske fly og nyere europeiske glidefly bruker instrumenter som viser kilometer i timen.^{[trenger referanse]} Sverige,^{[trenger referanse]} Kina^[3] og Nord-Korea^[3] bruker meter når flyveledere kommuniserer med piloter.^[3] Russland brukte tidligere meter for all flyvning, men bestemte i 2011 å rapportere i meter for flyvning under en viss høydegrense og i fot over en viss høydegrense. Fra februar 2017 gikk hele det russiske luftrommet over til å kun rapportere høyde i fot.^[3] Lengde på rullebaner oppgis i dag stort sett i meter over hele verden, bortsett fra i Nord-Amerika hvor fot brukes.^[5]

Tabellen nedenfor oppsummerer noen av enhetene som brukes under flyvning og av bakkemannskap, samt anbefalte erstatninger.^[4] En komplett liste over alle anbefalte enheter kan finnes i vedlegg 5 til Convention on International Civil Aviation.^[4]

Tabell over enheter

Tabell over vanlige enheter brukt i luftfart

Mål	Anbefalt	Nåværende de facto	Kommentar
Luft- og bakkehastighet	km/t	kn	Mach brukes noen ganger for flyvning i stor høyde. Engelske mil per time (mph) brukes også til en viss grad.[trenger referanse]
Distanse (bakke)	km	nmi	Distanse i km er mye brukt i europeiske glidefly.
Flygenivå†	m	ft	Meter brukes av Kina, Mongolia, Nord-Korea, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan and Usbekistan, samt tidligere brukt av Russland. Fra 2017 har Russland gått over fra meter til fot.
Rullebanelengde	m	m eller ft	Fot brukes fremdeles på rullebaner i Nord-Amerika.
Vindstyrke	m/s	kn	Inntil 2010 anbefalte ICAO km/t for å rapportere vindstyrke på rullebaner, men har siden gått over til meter per sekund etter anbefaling fra verdens meteorologiorganisasjon (IMO).[4] Meter per sekund brukes av russiske og kinesiske lufthavner.[3]
Stigerate	m/s	ft/min, kn, m/s	Stige- og synkerate måles med et variometer.[6]
Temperatur	°C	°C	Celsius brukes internasjonalt for å rapportere vær under flyvning. Fahrenheit (°F) brukes av og til i flyspesifikke instrumenter (motortemperatur og lignende), samt for lufttemperatur på eldre nordamerikanske fly.
Flytende nedbør	mm	in	Regn måles som regel i millimeter, mens snøfall som regel måles i centimeter.
Atmosfærisk trykk	hPa	inHg, mb, hPa	Hektopascal brukes stort sett i internasjonal flyvning, mens tommer kvikksølv brukes i Japan og Nord-Amerika.[3]
Sikt	m	ft, mi, m	Rapportert i meter i stort sett hele verden. Sikt over 5000 m kan oppgis i kilometer.[4] Amerikanske lufthavner bruker statute miles, eller eventuelt fot når målt med laser.[3]
Skyhøyde	m	ft
Tid	UTC	UTC
Drivstofftank	L	kg, lbs, UK gallon, US gallon, L	Brukt for tankkapasitet til for eksempel jetbensin. Hvilken enhet som brukes varierer avhengig av måleutstyret festet på flyet. Den nåværende mest utbredte enheten er kilogram.[trenger referanse]
Volum	m3	m3	Brukt for generell volumkapasitet, til for eksempel last.
Masse	kg	lbs, tonn, long ton, short ton, kg	Brukt for lastekapasitet, drivstoffkapasitet, maksimal takeoff-vekt (bruttomasse) og nyttelast. Metriske tonn kan også brukes istedenfor kg, men kan gi grunnlag for forvirring.[4] Tonn brukes ofte uformelt under planlegging av flyturen for å anslå omtrentlig vekt. Tonn refererer da vanligvis til metriske tonn (1000 kg), men kan også referere til britisk tonn (long ton, ca. 1016 kg) eller amerikansk tonn (short ton, ca. 907 kg), en forskjell på henholdsvis +2% og -9%.
Orientering	deg		Målt med kunstig horisont, og representeres alltid i vinkelgrader. (Sensorer, data og utregninger kan imidlertid bruke en blanding av vinkelgrader og radianer, ettersom mange ingeniører foretrekker å arbeide med radianer.)
Svinge- og slipphastighet	deg/s, min/tr		En vanlig svingerate for kommersielle fly er 3 deg/s, som ofte regnes om til (den inverse enheten) 2 min/turn.
Stevning (heading)	Kompasspunkt		Målt med stevningsindikator.

^† Brukes om alle de forskjellige høydebegrepene.^[4]