John B. Fenn

John Bennett Fenn (født 15. juni 1917 i New York City, New York, død 10. desember 2010 i Richmond^[22]) var en amerikansk kjemiforsker og nobelprisvinner. Han mottok Nobelprisen i kjemi i 2002 sammen med japaneren Koichi Tanaka for utvikling av metoder for identifisering og strukturanalyse av biologiske makromolekyler. Sveitseren Kurt Wüthrich ble tildelt den andre halvdelen av prispengene.

John Bennett Fenn
Født		15. juni 1917[1][2][3][4] New York[5][6][7][8]
Død		10. des. 2010[9][2][10][3] (93 år) Richmond[11][12][13]
Beskjeftigelse		Kjemiker, universitetslærer
Utdannet ved		Yale University (akademisk grad: doktorgrad, studieretning: kjemi) Berea College (1934–1937; akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: kjemi)
Nasjonalitet		USA[14][15][16][17]
Gravlagt		Berea Cemetery[12]
Medlem av		National Academy of Sciences[18] American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		Nobelprisen i kjemi (2002; sammen med: Koichi Tanaka, Kurt Wüthrich)[19][20] Humboldt Research Fellowship Wilbur Cross Medal (2003)[21] Humboldtprisen
Bopel		USA
Arbeidssted		Yale University Virginia Commonwealth University
Fagfelt		Kjemi
Kjent for		Elektrospray-ionisering
John B. Fenn på Commons

Nobelprisen i kjemi 2002

Fenn ble født i New York, men vokste opp i Kentucky. Han tok doktorgrad i kjemi i 1940, og ble professor emeritus ved Yale University i 1987, og professor ved Virginia Commonwealth University i Richmond, Virginia.

Massespektrometri er en svært viktig analysemetode ved de fleste kjemiske laboratorier. Tidligere kunne bare mindre molekyler identifiseres, men Fenn og Tanaka utviklet metoder som gjorde det mulig å analysere biologiske makromolekyler også. Metoden som Fenn publiserte i 1988, electrospray ionisation, går ut på å produsere små ladde dråper av protein som krymper med en gang vannet fordamper. Etter hvert gjenstår fritt svevende proteinioner, hvis masser kan bestemmes. Dette kan gjøres ved å sette fart på dem og måle flytiden over en kjent strekning. Samtidig introduserte Tanaka en annen teknikk for å få proteinene til å sveve fritt med myk laserdesorpsjon, soft laser desorption. En laserpuls får treffe prøven, som «sprenges» i småbiter slik at molekylene frigjøres.