Pulpitur

Et pulpitur eller en kirkestol er en åpen eller lukket losje i kirkerommet beregnet på bestemte, høytstående personer innen menigheten.^[1][2][3] De kalles også herskapsstoler, trev eller galleri. Pulpiturene kunne være dekket av vinduert eller gardiner og var lunere enn det ofte uoppvarmede kirkerommet ellers. Det var vanlig med egen inngang. Ifølge Sigrid Nilsen måtte innehaveren ofte bekoste pulpituret selv og betale årlig avgift til kirken. For eksempel Risør og Fjære kirker hadde flere pulpiturer^[4]

I noen bykirker kom det etterhvert et anselig antall kirkestoler for overklassefamilier. Her fra Vår Frue kirke i Trondheim.

Kongelosje eller pulpitur på veggen i Akershus slottskirke.

I Norge ble pulpitur innført i mange kirker fra 1600- til 1800-tallet.^[5][6][7][8] Noen av disse var lukkede, og hadde egen inngang gjennom nydannede dører i kirkenes yttervegger.

Benker og kirkestoler er typisk for interiøret i protestantiske kirker innredet på 1600-1700-tallet. Pulpiturene ble ofte dekorert med utskjæringer og maling. Pulpiturene sto i ofte en lang rekke langs veggen over benkene for allmuen og ble også satt inn i eldre kirker inkludert stavkirker.^[9] I Urnes stavkirke ble to master kappet for å gi plass til Munthe-familiens kirkestol.^[10]

Se også

• Værnesstolen
• Korstol
• Stavanger domkirkes pulpiturer