Kvantemekanikk er en teori i fysikken som beskriver og forklarer egenskapene til atomer, elementærpartikler og kreftene mellom dem. Den gir dermed en forståelse av hvordan materien er oppbygd og danner dermed grunnlaget for all kjemi. Samtidig kan teorien gi en forståelse av forholdene fra det innerste av atomkjerner til de første brøkdeler av et sekund etter Big Bang. På grunn av sine mange forskjellige anvendelser blir den også mer generelt omtalt som kvantefysikk.

I motsetning til klassisk fysikk hvor materien er bygget opp av diskrete punktpartikler som beveger seg deterministisk ifølge Newtons lover og elektromagnetisk stråling er bølger som befinner seg overalt og beskrives ved Maxwells ligninger, vil partikler i kvantemekanikken også ha bølgeegenskaper og stråling ha partikkelegenskaper. Det ble først påvist av Max Planck gjennom hans studier av sort stråling i 1900 og benyttet av Albert Einstein i 1905 til å forklare den fotoelektriske effekten. Den viser at lys består av partikkellignende kvant eller fotoner.

Bølgeegenskapene til partikler ble foreslått i 1923 av Louis de Broglie og formalisert med bølgeligningen til Erwin Schrödinger i 1926. En diskret, algebraisk og ekvivalent formulering av denne nye kvantemekanikken var funnet av Werner Heisenberg året før og kalles vanligvis for matrisemekanikk. Fellesbetegnelsen kvantemekanikk var innført av Max Born allerede i 1924.

En enhetlig beskrivelse av både partikler og stråling ble etablert i årene som fulgte og omtales som kvantefeltteori. For hver partikkeltype eller form av stråling finnes det tilsvarende, kontinuerlige felt som eksisterer overalt og er beskrevet ved klassiske bølgeligninger. Når de kvantiseres, vil kvantene være diskrete partikler som for eksempel fotoner, elektroner eller kvarker. Da disse feltteoriene kan formuleres i overenstemmelse med Einsteins spesielle relativitetsteori, vil de automatisk også beskrive de tilsvarende antipartikler. Det ble først vist av Paul Dirac i 1928 og markerer avslutningen på kvantemekanikkens etableringsfase.

Storparten av fundamental forskning i fysikk og kjemi i dag kan sies å være nye anvendelser av kvantemekanikk. Den har hatt stor betydning for den teknologiske utvikling da all moderne elektronikk og utvikling av nye, syntetiske material er basert på dens prinsipper. Det samme kan man si om superledning og dagens utvikling av nye kvantedatamaskiner.