Lars Gule

Lars Gule (født 1955) er en norsk filosof med doktorgrad. Han var førsteamanuensis ved Oslomet til han gikk av med pensjon i 2022.^[1][2]

Lars Gule
Foto: Sonja Balci/OsloMet
Født		24. juni 1955 (70 år) Oslo (Norge)
Beskjeftigelse		Filosof, universitetslærer
Akademisk grad		Dr.art. (2003)
Utdannet ved		Det humanistiske fakultet
Nasjonalitet		Norge
Generalsekretær i Human-Etisk Forbund
2000–2005
Forgjenger		Tove Beate Pedersen
Etterfølger		Kristin Mile
Lars Gule på Commons

Ved OsloMet har han forsket på og undervist blant annet om ekstremisme, flerkultur og islam. Gule ble kjent for en større offentlighet i 1977 da han ble arrestert i Beirut med sprengstoff i bagasjen. Fra juli 2000 til desember 2005 var han generalsekretær i Human-Etisk Forbund. Gule er en hyppig deltaker i offentlig debatt, blant annet som foredragsholder, kronikkskribent og spaltist.

Utdanning og forskning

Lars Gule gikk på ungdomsskole og gymnas i Larvik og startet å studere historie, filosofi og samfunnskunnskap ved Universitetet i Bergen (UiB) i 1978. Han ble mag. art. i filosofi i 1987, med historie mellomfag og samfunnskunnskap grunnfag som støttefag. Det faglige fokuset var på Midtøsten og islamsk politisk tenkning. Tittelen på hans magistergradsavhandling var «Adlyd Gud, Hans profet og de med autoritet blant dere». En introduksjon til legitimitetsoppfatninger i klassisk islamsk og moderne arabisk politisk tenkning. Han var senere tilmlnyttet UiB i perioder som administrator ved fagområdet Midtøstens språk og kultur, Senter for vitskapsteori og Senter for miljø og utvikling. ^[3] I 1989 ble han knyttet til Chr. Michelsens Institutts (CMIs) menneskerettighetsprogram som doktorgradsstipendiat. Han arbeidet senere ved UiB (Senter for utviklingsstudier)^[4] som programkoordinator for forskningsprogrammet Nature, Society and Water (1998–2000).

Gule tok doktorgraden i filosofi (doctor artium) ved UiB i 2003 med avhandlingen Social Development and Political Progress in Two Traditions om utviklingsoppfatninger i vestlige og arabisk/islamske kulturer.^[4] Som postdoktor ved Senter for profesjonsstudier (ved HiO/HiOA/OsloMet) arbeidet han med flerkulturelle spørsmål.^[5] Etter 2011 har også ekstremisme stått sentralt i hans forskning og undervisning.^[6][7][8]

Han har hatt flere forskningsopphold i Midtøsten (blant annet Egypt 1985, Syria i 1989, Syria/Egypt i 1991–92, Syria/Libanon/Egypt 2010, Libanon/Syria 2011).^[9]

Yrkeskarriere

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund

Gule var generalsekretær i Human-Etisk Forbund i perioden 2000-2005. Etter uoverensstemmelse med forbundets hovedstyre valgte han å gå av som generalsekretær om lag seks uker før utløpet av ansettelsesperioden.^{[10][11][12][13]}

Som gnralsekretær vektla Gule livssynslikestilling og menneskerettigheter i sin periode,^[14] og bidro hyppig i mediene og den offentlige debatt. Hans kritikk av fundamentalistisk islam var kontroversiell.^[15] Han har forsvart muslimers religionsfrihet og rett til å være muslimer i Norge. Hans utspill om trossamfunns rett til å diskriminere blant annet kvinner og homofile var omstridt.^[16] Han kritiserte også politiets diskriminering av rusmiddelavhengige ved å male over «segregasjonsstreken» ved Plata i 2003.^[17]

I Paul Knutsens verk om Human-Etisk Forbunds historie beskrives Gule som en tydelig ideologisk leder av organisasjonen med engasjement for menneskerettighetene.^[14]

HiO/HiOA/OsloMet

Fra februar 2006 var han studieleder ved SEFIA, Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid, HiO. I 2007 ble han tilsatt som førsteamanuensis ved HiO. Fra januar 2009 var han også knyttet til HiOs (fra 1. august 2011 HiOAs) Senter for profesjonsstudier (SPS) i 1/2 stilling som postdoktor. Fra januar 2010 var han postdoktor i full stilling ved SPS til august 2013. Han hadde deretter et engasjement som forsker (førsteamanuensis) ved HiOA til 31. oktober 2014. Fra november 2014 ble han fast ansatt ved HiOA i en delt stilling, så full stilling ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning. Ved HiOA, nå OsloMet, har han etter 2012 særlig forsket på og undervist om ekstremisme.^[18] Han mottok HiOAs formidlingspris for 2014.^[19] Gule gikk av med pensjon 1. november 2022.^[20]

Reise til Libanon og fengselsdom

I januar 1977 startet Gule en reise fra Norge som var ment å ta ham gjennom store deler av Midtøsten. I første omgang var målet Libanon, hvor de fleste trodde situasjonen var i ferd med å normalisere seg etter halvannet år med borgerkrig. Gule hadde sympati for palestinernes sak og engasjerte seg i organisasjonen Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP), en palestinsk gruppe som også har brukt terror som virkemiddel. Han har i ettertid avvist intensjonen om å delta i terrorisme og beskriver sitt engasjement som «antiimperialistisk».^[21][22]

Etter en viss våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber, skal DFLP ha bedt Gule om å gjennomføre en aksjon i Israel, tenkt gjennomført i begynnelsen av juni 1977, som markering av tiårsdagen for seksdagerskrigen og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat.

Gule har forklart at DFLP foreslo tre ulike mål for ham: Bombeangrepet skulle enten skje i en fotgjengerundergang i Tel Aviv, i President Hotell i Jerusalem eller utenfor et leilighetskompleks med gassbeholdere på utsiden i et «borgerlig nabolag». Han avviste disse målene da han var skeptisk til det som kunne anses som en ren terrorhandling. Hensikten med eksplosjonen var å markere 10-årsdagen for krigen i 1967, styrke palestinernes kampvilje og moral,» sa han senere til norsk politi.^[23][24] Han fikk imidlertid ikke til noen diskusjon med DFLP om en mer symbolsk aksjon.^[21]

Gule måtte selv velge målet for operasjonen ved en eventuell ankomst til Israel. Fordi det ikke var mulig å reise direkte fra Libanon til Israel, skulle Gule reise til Norge hvor han også skulle anskaffe et nytt pass, før han reiste videre til Israel. Han fikk flybillett til Europa og 1 300 US dollar fra DFLP, til dekning av øvrige reiseutgifter.^[25]

Khaled Nazzal, den ansvarlige for Ma'alot-massakren, var Gule sin føringsoffiser.^[26]

Da Gule den 6. mai skulle reise fra Libanon til Norge, fant en kontrollør på flyplassen i Beirut cirka 750 gram av sprengstoffet semtex^[27] skjult i permene på bøker Gule hadde i sin ryggsekk. Han ble arrestert og overlevert til den libanesiske etterretningstjenesten og etter avhør hvor også tortur ble benyttet,^[21][28] Gule har forklart at han ble torturert under avhørene som blant annet omfattet slag under fotsålene og trusler om likvidering.^[29][30][21] Gjennom avhørene framkom det at Gules ryggsekk også inneholdt fenghetter og fire brev. Planen var at brevene skulle sendes til israelske aviser etter bombeaksjonen for å forklare bakgrunnen for operasjonen.^[21]

Gule ble dømt til et halvt års fengsel i Libanon og en bot for «ulovlig besittelse av våpen» (sprengstoff). Han ble frifunnet for forsøk på å gjennomføre terrorhandlinger ved hjelp av sprengstoffet.^[31]

Saken vakte stor oppmerksomhet i norske medier sommeren 1977. Da Gule ble løslatt fra libanesisk fengsel og kom tilbake til Norge i november 1977, ble han avhørt av norsk politi. Påtalemyndighetene reagerte senere med en påtaleunnlatelse, selv om han også overfor norsk politi gjentok sin forklaring om å ha påbegynt planlegging av en bombeaksjon i Israel.^{[32][33][34][35]}

Politisk aktivitet

Under den generelle radikalisering i 1970-årene inntok Gule i sin ungdomstid i Larvik radikale standpunkter i sosialistisk og marxistisk retning. Han var en periode aktiv i SVU (som senere ble SU) og i SV.^[36][37]

Gule argumenterer for en ikkevoldelig revolusjonær posisjon, blant annet som medlem av Folkereisning mot krig, i 1970-årene. På bakgrunn av et radikalt antiimperialistisk syn, ble Gule involvert i den palestinsk-israelske konflikten i 1977 og sa seg villig til å delta i en voldelig aksjon mot Israel. Gule var overbevist om at de imperialistiske og reaksjonære kreftene i verden ikke kunne omstyrtes uten bruk av vold. Det USA-støttede kuppet mot Salvador Allendes regjering i Chile (1973), var sterkt medvirkende til dette synet.^[21]

Etter at Gule begynte ved Universitetet i Bergen (UiB) distanserte han seg fra marxismen som ideologi og fra «venstresidas voldsromantikk» (blant annet i en selvkritisk artikkel i Dagbladet i 1979). I 1983 kritiserte han i tidsskriftet Ariadne den marxistiske teorien om klassekampens avgjørende betydning for den kommunistiske revolusjonen.^[38]

Han ble medlem av AUF-stud. og var en kort periode leder av organisasjonen ved UiB (1984),^[39][35] men har siden vært partipolitisk uavhengig,^[40][41]

Interessen for Midtøsten etter oppholdet i Libanon i 1977, har Gule fulgt gjennom sine studier. Hans magistergrad i filosofi (1986) var en studie av klassisk islamsk og moderne arabisk politisk tenkning. Temaet islam og menneskerettigheter har Gule forfulgt siden, blant annet i doktorgradsavhandlingen.

Gule er i offentlig debatt kritisk til totalitære ideologier og religioner. Han støttet Bernt Hagtvets kritikk av AKP i 2003.^[42] og deltar som kommentator og debattant i media om Midtøsten, islam, religion og kulturkonflikter.^[43]

Gjennom sin periode som generalsekretær i Human-Etisk Forbund drev Gule religionskritikk. Han kritiserte kristendommen og har satt et særlig kritisk søkelys på islam.^[44][45][46] Gule avviser og kritiserer det han oppfatter som unyanserte, feilaktige og/eller overdrevne framstillinger av en trussel fra islam.^[47][48]

Gule er en sterk kritiker av staten Israel, som han har karakterisert som en rasistisk stat^[49] og avviser at kritikk av Israel er en form for antisemittisme.^[50][51]

Siden 2007 har Gule arbeidet med straffesaken mot en bangladeshisk mann som er tidligere kollega av Gule. Mannen skal ha utsatt sin bangladeshiske kone for vold, blant annet ved å henge henne opp ned etter føttene, ved en anledning i fire timer. I boken Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar fra 2010 gjennomgår Gule etterforskningen, de sakkyndige uttalelsene og dommene, samt pressens rolle, i saken.^[52][53][54]

I 2009 tok Gule og Nina Hjerpset-Østlie initiativ til et opprop mot regjeringens forslag til blasfemibestemmelse i straffeloven. Forslaget ble trukket.^[55][56]

Etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011 har Gule blitt intervjuet og referert av både norske og internasjonale medier, som kommentator om terror og flerkulturelle spørsmål, og fordi han har diskutert med Anders Behring Breivik i kommentarfeltet på nettstedet Document.no.^{[57][58][59][60][61]} Dette bidro til Gules orientering mot ekstremisme som forskningsfelt.

Gule fikk i 2011 og 2012 stipendmidler fra Faglitterært fond for å skrive om ekstremisme etter 22. juli-hendelsene (såkalte 22. juli-stipend).^[62] I mars 2012 kom boken Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar som beskriver ulike former for ekstremisme og drøfter ytringsfrihet og ytringsansvar.^[35]

På 2000-tallet ble Gule invitert til en humaniskonferanse i USA, men fikk ikke visum.^[63] I januar 2023 ble det kjent at han står på FBIs hemmelige liste over personer som ikke får være med fly som skal til USA eller fly over landets teritorium.^[64]

Gule er styremedlem (fra 2014) i BDS Norge. Han har vært varamedlem (2018-2022) til styret i Norsk PEN (2018-2022).^[65]

Utvalgt bibliografi

• «Noen kritiske betraktninger over den marxistiske klassekampteorien» i Ariadne 1, 1983
• «Islam og menneskerettighetene», Humanist, 2-88
• «Økologi og økonomi», i Gjerdåker, Gule og Hagtvet (red.), Den uoverstigelige grense: tanke og handling i miljøkampen, 1991
• «Politivold, forskning og rettssikkerhet: noen vitenskapsteoretiske og forskningsetiske utdypninger», i Lars Gule og Preben Falck (red.), Politivold, forskning og rettssikkerhet: et menneskerettslig søkelys på politivoldskomplekset i Bergen, 1991
• «Islam and Democracy», Forum for Development Studies nr 2, 1992
• «Hvor går toleransens grenser?», Samtiden nr. 2, 1996
• «Trosfrihet i den muslimske verden», Mennesker og rettigheter, Nordic Journal for Human Rights, vol. 3, 2001
• Social Development and Political Progress in Two Traditions – A Comparative and Conceptual Analysis of Western and Arab-Islamic Ideas of Social and Political Improvement, 2003
• «Retten til å diskriminere», Samtiden nr. 3, 2003
• «Islam og religionskritikk». Forord til den norske utgaven av Ibn Warraq, Hvorfor jeg ikke er muslim, 2003
• «Betingelser og begrensninger for livssynsfrihet», Religion og livssyn, 3/04
• «Statens verdigrunnlag i et pluralistisk samfunn», i Didrik Søderlind (red.), Farvel til statskirken?, 2005
• Islam og det moderne, 2006
• «Niqabens paradoksale umulighet», MaiA 4 2006
• «Humanisme og islam», Religion og livssyn, 4/06
• «Islam og det moderne – en refleksjon», Minerva, nettutgave (17.09. 2007)
• «Religionskritikk og folkeskikk. Om begrepene respekt og toleranse», i Didrik Søderlind (red.), Verdier og verdighet. Tanker om det humanistiske livssyn, 2007
• «Sexsalg, sexkjøp og autonomi», i Liv Jessen (red.), Det ideelle offer. Andre tekster om prostitusjon, 2007
• «Profesjon og flerkulturalitet», i Anders Molander og Lars Inge Terum (red.), Profesjonsstudier, 2008
• Den fjerde opphengingen. Beretningen om et varslet justismord og en profesjonsstudie av aktøransvar, 2010.
• Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar, 2012.
• «Ibn Khaldun - vitenskapen om sivilisasjonene», i Jørgen Pedersen (red.), Politisk filosofi. Fra Platon til Hannah Arendt, 2013.
• «Venstreekstremisme og terrorisme», i Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.), Venstreekstremisme. Ideer og bevegelser, 2013.
• «Hvorfor reiser nordmenn til Syria for å kjempe? - om norsk salafi-jihadisme», i Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik. Brandal (red.), Islamisme: Ideologi og trussel, 2016.
• «Etiske utfordringer i ekstremismeforskningen i Norge», i Vidar Enebakk, Helene Ingierd og Nils Olav Refsdal (red.), De berørte etter 22. juli. Forskningsetiske perspektiver, 2016.
• «De «ekstreme» i vår tid – fra radikalisme til ekstremisme: En skisse av ekstremismens nyere historie i Norge», i Bjørg Seland (red.). Opprør og opposisjon under enevelde og demokrati, 2018.
• «Hate and Identity - A social philosophical attempt to understand extremism», FLEKS - Scandinavian Journal of Intercultural Theory and practice. Vol. 6, 2019.
• «Fremmedkrigere og terror», Kritisk juss. Vol. 45, 2019.
• «Religious Attire, Equality, Trust, and Freedom of Expression», i Mona Wille (ed.). Freedom of Expression in Universities and University Colleges. More Democracy, More Openness, and More Humanity?, 2020
• «Islamistisk protest i Norge - Om Profetens Ummah», Arr - Idéhistorisk tidsskrift nr.1, 2022.