Magnus Lagabøtes landslov

Magnus Lagabøtes landslov var et lovverk gjeldende for hele Norge gitt av kong Magnus Lagabøte mellom 1274 og 1276. Lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Lovverket er grunnen til at kongen fikk tilnavnet Lagabøte, «den som forbedrer loven».^[1] Det var på den tiden den eneste lovsamlingen som regulerte hele samfunnet og skapte rettsenhet i Norge.^[2]

Magnus Lagabøtes landslov
Virkeområde		Norge
Målform		norrønt

Utsnitt av miniatyrmaleri fra lovskriftet Codex Hardenbergianus, et illuminert håndskrift fra 1300-tallet, som viser kong Magnus Lagabøte som gir fra seg Landsloven 1274–1276. Byloven som ble vedtatt for Bergen i 1276, tok utgangspunkt i denne og Bjarkøyretten, Trondheims gamle bylov.

I Europa var det på den tiden vanlig at rikene ble regulert av enkeltstående lover, sedvane og vedtak i domstolene. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde var det først med Code Civile i Frankrike i 1804 at det kom en landsdekkende lov med like stor betydning for folks liv. Landslova bygget på eksisterende landsdelslover utviklet i hundreårene før. Det gikk med 42 kalveskinn til å lage en kopi av landslova og en tredjedel av bevarte manuskript fra før 1350 inneholder landslova. Det fantes anslagsvis en kopi av landslova for hver 1200 innbyggere. En landsdekkende lov var et viktig utgangspunkt for å iverksette en ensartet politikk i hele landet. Landslova gjaldt til 1600-tallet^[2][3] og ble avløst av Christian Vs Norske Lov i 1687. På 1600-tallet gjaldt landslova i form av Christian IVs Norske Lov fra 1604.^[4]

Virkeområde

Selv om lovverket gjaldt for hele landet, besto det formelt av fire ulike lovbøker, ett for hver av de fire lagtingene (Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting). Innholdet i de fire lovbøkene var imidlertid for det meste likt og bygde i hovedsak på de tidligere gjeldende lagtingslovene som ble utviklet i hundreårene før. Det ble i tillegg utarbeidet en egen bylov for byene. Landsloven ble lagt frem på Frostatinget i 1274, på Gulatinget i 1275 og på Eidsivating/Borgarting i 1276. Lovarbeidet begynte trolig 10 år før den ble lagt frem på Frostatinget. De eldre lagtingslovene, blant annet Gulatingslova, bygget på sedvane, rettspraksis og lovgivning. I tillegg til de fire lagtingene i Sør-Norge fantes det trolig et for Hålogaland og et for Færøyene, og det fantes trolig lover for byene.^[5][2][3]

Magnus Lagabøte fulgte med vilje lovgivningstradisjonen fra det romerske keiserriket. Han delte lovboken inn i ni bolker etter mønster av den keiserlige Codex og Magnus fremholdt i lovboken at «princeps legibus solutes est» (kongen står over lov, det vil si at kongen gir lovene). Lovboken ble lagt frem på lagtingene til orientering. Landslova inneholdt omtrent halvparten ny rett som raskt ble tatt i bruk. Anvendelsen av landslova ble i hovedsak overlatt til lagmenn og innbyggerne på tingene.^[2] Jónsbók på Island ble vedtatt i 1281 og den norske Byloven fra 1276 har landslova som grunnlag og inkluderer en stor del av de samme reglene. Jónsbók inngår fortsatt i islandsk rett. Landslova gjaldt til 1600-tallet.^[3]

Lovsamlingen er inndelt i ni områder (bolker)^[6] inkludert:

• rettsvesenet
• kongemakten
• forsvaret
• vern av eiendom og liv
• ekteskap og arv
• odelsjord, rettsforhold til jordeiendom
• lov og gjeld
• pant og handel
• tyveri og edsavleggelse

Landsloven bestemte blant annet at det var generell almisseplikt: Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han pryles og deretter settes i arbeid.^[6] Landsloven gjenspeiler en spekter av interesser i samfunnet samtidig tok den hensyn til de mindre mektige gruppene i samfunnet gjennom system for fattigomsorg (et system som i prinsippet eksisterte til 1900). Loven utvidet ordninger for handel, kreditt og sjøfart med vern og retter for aktørene slik at de norske byene ble attraktive handelssteder. Ekteskapet ble styrket, noe som svekket stillingen til kvinner som fikk barn utenfor ekteskap. Kvinners eiendomsrett ble styrket.^[5]

Tinget ble videreført som dømmende makt, mens kongen ble lovegiver. Landsloven sa samtidig at dersom reglene var urimelige hadde dommerne rett til å sette reglene til side: 12 dommere skulle formulere en rimelig løsning som tinget derettet kunne vedta. Denne ordningen åpnet for at tinget i sin dømmende funksjon samtidig drev politikk og lovutvikling.^[5]

Utarbeidelsen av en felles lov styrket de sentrale myndigheter og kongens makt. Dette førte til reaksjoner, særlig fra kirken. Erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at kongen også skulle gripe inn på kirkens område og revidere den kirkelige lovgivningen. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom kongen på den ene side og kirken på den andre siden, som endte med et forlik og et kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Store deler av lovverket var gjeldende rett i over 400 år,^[1] den ble revidert og oversatt til dansk i 1604 og fikk navnet Christian IVs Norske Lov, oppkalt etter kong Christian IV. I 1687 ble lovverket opphevet og erstattet av Christian Vs Norske Lov. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde var landsloven en viktig premissleverandør for Christian Vs norske lov, som i sin tur var grunnlag for Gronnloven av 1814.^[5]

Landsloven er kjent fra åtti bevarte avskrifter. De norrøne betegnelsene falt vanskelige for utlendinger, og bøndenes klager gjaldt nettopp innholdet, slik som delingen av tiendens bondelut, eller adelens forslag om å oppheve odelsretten. Stattholderen skrev i 1590 som begrunnelse for å få i stand en oversettelse av Landsloven: «...saa kunne òg de danske og tyske Lensmænd, Fogder og Præster ikke vel læse og forstaa dette Norske, besynderlig hvad dennem er imod [spesielt det de er imot]». Lovtolkninger var basert på hevd, tradisjon og nye kongebrev. Gamle skinnbrev med avsagte dommer lå rundt om på gårdene og kunne konsulteres. Stod lagretten likevel fast, henvendte den seg til den lovkyndige lagmannen og ba om orskurd («utskjæring») tilsvarende våre dagers rettsbelæring.^[7]

Landsloven var det mest utbredte ikke-religiøse bokverket i middelalderen i Norge. Det var store og små forskjeller i ordlyden mellom manuskriptene, og denne variasjonen var kjent av de som brukte manuskriptene slik det fremkommer av notater i margen. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde ble ikke ordlyden fulgt slavisk, i stedet ble den fraveket om den ble ansett som for streng eller for mild. I tillegg ble lovtomme rom utfylt av dommerne. Ifølge Sunde utgjorde loven langt på vei et rammeverk som deretter ble tilpasset hver enkelt sak.^[8]

• 
  Fra åpningen av landevernsbolken i Magnus Lagabøtes landslov, fra håndskriftet AM 305 fol, bl. 10v ført i pennen av Torgeir Håkonsson rundt år 1300.
• 
  Side fra Landsloven i en avskrift fra ca. 1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.