Medisin

Denne artikkelen omhandler vitenskapen og dens praksis. For substanser som brukes i pasientbehandling, se legemiddel.

Medisin er den grenen av vitenskapen som tar for seg diagnose, behandling og forebyggelse av sykdom.

Asklepios' stav er et vestlig symbol for legevitskapen

Retninger innen medisinsk kunnskap

Influensavirus er interessante for flere grener av legevitskapen.

Det finnes en rekke forskjellige retninger innen medisin. Denne artikkelen omhandler medisin som vitenskap slik den praktiseres i Europa og Nord-Amerika, den læren som også kalles skolemedisin i den hippokratiske tradisjon. Det finnes velutviklede medisinske systemer i andre deler av verden, som f.eks. tradisjonell kinesisk medisin (TKM) og den ayurvediske skole som har sin opprinnelse i India. Andre tilnærminger finnes i naturmedisin eller folkemedisin.

Grupper av medisinske midler

Medisin i tablettform.

I Norge deles medisiner i tre grupper. Det er legemidler (medikamenter), naturlegemidler og naturmidler. De to førstnevnte godkjennes og kontrolleres av Statens legemiddelverk.

Vestlig medisinsk tradisjon

(Vestlig) medisin har to aspekter: både som et fagfelt (en vitenskap) og som en benyttelse av denne kunnskapen (medisinske yrker som f.eks. lege (allmennlege, indremedisiner eller kirurg, m.m.). Evidensbasert medisin (EBM) er et forsøk på å knytte sammen disse to aspektene gjennom å bruke vitenskapelige metoder og teknikker.

De forskjellige spesialfeltene av den naturvitenskapelige medisinen korresponderer med tilsvarende spesialiserte medisinske yrker, som jobber med spesifikke organer eller sykdommer. Det kan derfor være vanskelig å skille mellom vitenskapen og yrket.

Medisinens historie

Medisinsk vitenskap og medisinske yrker

Utøvelsen av et moderne helsevesen er avhengig av en økende gruppe av høyt utdannede fagfolk som må jobbe sammen. Leger har mange spesialiseringer og underspesialiseringer som blir listet opp lenger nede. Odontologi (tannhelsevitenskap) og psykologi blir sett på som separate disipliner fra medisinen, men er ofte sett på som medisinske fagfelt etter en bredere definisjon av ordet. Yrkesutøvere som sykepleiere og jordmødre behandler også pasienter og skriver ut medikamenter i enkelte land. I Norge kan blant annet tannleger skrive ut antibiotika og svakere smertestillende. Det moderne helsevesenet er avhengig av mange yrkesgrupper, deriblant sykepleiere, helsefagarbeidere, vernepleiere, ambulansearbeidere, radiografer, farmasøyter, apotekteknikere, fysioterapeuter, kiropraktorer, ergoterapeuter, ernæringsfysiologer, bioingeniører osv.

I Norge var det i 2018 29 yrkestitler som er beskyttet i henhold til «lov om helsepersonell» (§ 48) og dermed tilhører de medisinske disipliner som er anerkjent i landet. Utøvere av disse yrkene må autoriseres og ha lisens for å praktisere som helsepersonell i Norge.

Grunnlaget for vitenskapen om den menneskelige medisinen overlapper med veterinærmedisinen.

Grunnleggende, supplerende og relaterte vitenskaper

Anatomi er studiet av den fysiske strukturen til organismer. I motsetning til den makroskopiske anatomien, er cytologi undersøkelse og beskrivelse av mange enkeltceller for eksempel i avskrap, og histologi læren om undersøkelse av tynne mikroskopiske snitt.

Biokjemi er studiet av kjemien som foregår i levende organismer, især strukturen og virkningen av deres kjemiske komponenter.

Bioetikk er et felt som er opptatt av forholdene mellom biologi, vitenskap, medisin og etikk, filosofi og teologi.

Biostatistikk er i sin videste betydning bruken av statistikk i biologiske fagfelt. Kunnskap i biostatistikk er essensielt i planleggingen, evalueringen og tolkningen av medisinsk forskning. Det er også fundamentalt i epidemiologien og evidensbasert medisin.

Cytologi er den mikroskopiske studiet av individuelle celler.

Embryologi er studiet av den tidlige utviklingen av organismer. Human embryologi handler om utviklingen av fosteret fra kjønnsceller til fødsel.

Epidemiologi er studiet av demografien (utbredelsen) av sykdom i samfunnet og inkluderer – men er ikke begrenset til – studiet av epidemier.

Farmakologi er studiene av medikamenter og deres virkning.

Fysiologi er studiet av den normalt fungerende kroppen, mer spesifikt det som ligger mellom cellene og omgivelsene (slik som vev, organer, organsystemer)

Genetikk er studiet av gener, og deres rolle i biologisk arv. Medisinsk Genetikk er anvendelsen av kunnskap om genetikk til medisinske formål. Medisinsk Genetikk omfatter Laboratoriegenetikk og Klinisk genetikk. Førstnevnte er en Klinisk laboratorievitenskap mens sistnevnte regnes som en disiplin i klinisk medisin.

Histologi er studiet av strukturer i biologisk vev fra tynne vevssnitt med lysmikroskop, elektronmikroskop og histokjemi.

Immunologi er studiet av immunsystemet, som for eksempel inkluderer både det medfødte og ervervede immunsystemet i mennesket.

Mikrobiologi er studiet av mikroorganismer, inkludert protozoa, bakterier, sopp (fungi) og virus.

Nevrovitenskap er en samlet betegnelse på de vitenskapelige disipliner som er relatert til studiet av nervesystemet, dette inkluderer studier innen biologi, kjemi, fysikk, psykologi, medisin, filosofi, ingeniørvitenskap og mer. Et hovedfokus ved nevrovitenskap er biologien og fysiologien til den menneskelige hjerne. Dette grenser mot psykologi. Ved flere tilstander i hjernen er en omfattende nevropsykologisk undersøkelse ved klinisk nevropsykolog nyttig under utredningen ved nevrologiske avdelinger.

Patologi er studiet av sykdommer – årsakene, utviklingen, forløpet og resultatet/ettervirkningene. Patologer er spesialutdannede leger/tannleger/veterinærer som undersøker organer, vev og celleprøver fra pasientene for å komme frem til sykdomsdiagnosene for videre legebehandling (patologene stiller for eksempel kreftdiagnosene) og utfører obduksjoner. Ordet "pato" (pathos) som betyr sykdom/lidelse, legges ofte til navnet for fagfeltet som studerer det normalfungerende i organismen, som f.eks fysiologi og patofysiologi. Der patofysiologi studerer hva som skjer når den normale fysiologien svikter

Toksikologi er studiet av skadevirkningene fra medikamenter og giftige substanser.

Diagnostikk og radiologi

Kliniske laboratorievitenskaper er de kliniske diagnostiske tjenestene som bruker laboratorieteknikker til diagnostisering og behandling av pasienter. De fleste av disse tjenestene er ledet av leger. Det er som regel teknisk personale som utfører selve testene, mens legene deltar i analyse av prøvesvarene før resultatene sendes til rekvirenten.

Blodbank eller transfusjonsmedisin er opptatt av blodoverføringer og blodkomponenter.

Cellulær patologi handler om diagnostisering ved å bruke prøver fra pasientens vev og celler (biopsi) ved å bruke histologiske eller cytologiske metoder.

Klinisk kjemi er opptatt av å diagnostisere ved hjelp av biokjemiske analyser av blodet, kroppsvæsker og vev.

Hematologi vedrører diagnostisering ved å se på endringer i den cellulære sammensettingen av blod og benmarg så vel som blodets koagulasjonssystem.

Klinisk mikrobiologi går på in vitro diagnostisering av sykdommer forårsaket av bakterier, viruser, sopp og parasitter.

Klinisk immunologi handler om forstyrrelser i immunsystemet og er relatert til kroppens forsvarsmekanismer med dannelse av antistoffer. Det omhandler også diagnostisering av allergi.

Klinisk nevrofysiologi er et laboratoriefag hvor man arbeider med diagnostikk av sykdommer i nervesystemet og i muskler; vesentlig med elektrofysiologiske metoder. Dette omfatter blant annet elektroencefalografi, EEG og nervehastighetsmålinger.

Radiologi omhandler bildetaking av menneskekroppen, for eksempel røntgen, ultralyd, CT, (computer tomografi) og MRI, (magnetisk resonans bildedanning).

Intervensjonsradiologi er bruk av avbilding av menneskekroppen – vanligvis fra CT, ultralyd eller fluoroskopi – til å gjøre biopsier, plassere enkelte tuber og utføre intravaskulære prosedyrer.

Nukleærmedisin bruker radioaktive substanser for in vivo og in vitro diagnostisering ved enten å avbilde lokaliseringen av radioaktive substanser administrert til pasienten, eller ved å bruke in vitro diagnostiske tester som nyttiggjør seg av radioaktive substanser.

Patologi i helsetjenesten dreier seg overveiende om pasientdiagnostisering. Under 1 % dreier seg om obduksjon.

Disipliner i klinisk medisin

Anestesiologi er en klinisk disiplin som dekker over fire fagområder: å gi anestesi (bedøving/smertestillende), intensivmedisin, akuttmedisin (pre-hospital og in-hospital) og smertebehandling, så vel som forskningsfeltet assosiert med det. Mens akuttmedisin og intensivmedisin i Norge inngår i anestesiologien er de i enkelte andre land egne spesialiteter.

Akuttmedisin går på den første diagnose og behandling av akutte og ofte livstruende tilstander, inkludert traumer, kirurgiske, medisinske, pediatriske og psykiatriske nødstilfeller.

Intensivmedisin omhandler behandling av pasienter med seriøse og livstruende sykdommer eller skader. Intensivmedisin tar i bruk invasive diagnostiske teknikker og (midlertidig) utbytting av organfunksjoner av tekniske hjelpemidler.

Dermatologi innbefatter hud og hudsykdommer. Herunder går også kjønnssykdommer.

Allmennmedisin er en betegnelse på fagfeltet til fastlegen i allmennpraksis. Feltet går inn på de fleste sykdommer som legen møter i allmennpraksis og behandlingen av disse.

Indremedisin omhandler sykdommer i de indre organene og systemiske sykdommer (sykdommer som påvirker hele kroppen). Det er flere underspesialiteter i indremedisin:

Kardiologi går på hjertet og det kardiovaskulære system (hjerte-blodomløpet) og tilhørende sykdommer.

Klinisk farmakologi er opptatt av hvordan medikamentelle behandlingformer samvirker med pasienter.

Gastroenterologi omhandler fordøyelsessystemet og dets organer og sykdommer i disse.

Endokrinologi omhandler det endokrine system, det vil si endokrine (hormonproduserende) kjertler og hormoner.

Haematologi eller hematologi handler om blod og blodsykdommer.

Infeksjonsmedisin går på studiet av, diagnostiseringen og behandlingen av infeksiøse/ smittsomme sykdommer.

Nefrologi omhandler nyresykdommer.

Onkologi er fagfeltet som studerer, diagnostiserer og behandler kreft og andre maligne (ondartede) sykdommer.

Pulmonologi går på lungesykdommer og respirasjonssystemet som helhet.

Rheumatologi omhandler diagnostiseringen og behandlingen av revmatiske sykdommer.

Nevrologi er opptatt av diagnostisering og behandling av sykdommer i nervesystemet.

Obstetrikk og gynekologi (OB/GYN) omhandler henholdsvis barnefødsler og kvinnens reproduktive og assosierte organer.

Pediatri er et fagfelt som omfatter behandling av spedbarn og barn og sykdommer hos disse.

Fysikalsk medisin og rehabilitering befatter seg med funksjonell forbedring etter skade, sykdom eller medfødte abnormaliteter. Dette gjelder særlig bevegelsesapparatet og en del nevrologiske sykdommer, men omfatter også andre tilstander som har nytte av opptrening.

Preventiv medisin er forebyggende medisin med et stort spekter av tiltak som vil kunne forhindre fremtidig sykdom.

Arbeidsmedisin går på forebygging av yrkesskader på arbeidsplasser.

Offentlig helsevesen omfatter tilsyn av helsevesenet, regelverk, godkjenning av utdannelse og kvalifikasjonskrav for helsepersonell og klagesaker på helsepersonell.

Psykiatri er en gren i medisinen som studerer og behandler mentale og emosjonelle forstyrrelser.

Psykoterapi -- Klinisk psykologi er deler av psykiatrien.

Stråleterapi går på terapeutisk bruk av ioniserende stråling og høyenergi elementærpartikkelstråler i behandling av pasienter.

Kirurgiske spesialiteter

Det er mange medisinske disipliner som benytter seg av operativ behandling. Enkelte av disse er meget spesialisert og blir ofte ikke sett på som underdisipliner av kirurgi, selv om benevnelsen skulle tilsi det.

Generell kirurgi er kirurgi på huden og dens bestanddeler, skjønt nå generell abdominell (i mageregionen) kirurgi og diverse andre kirurgiske prosedyrer.

Nevrokirurgi omhandler den operative behandling av sykdommer i det sentrale nervesystemet.

Oralkirurgi er egentlig en subspesialitet i odontologi, og går på kirurgi i munnregionen.

Oftalmologi går på øyesykdommer og behandlingen av disse.

Ortopedisk kirurgi omfatter bruddkirurgi og kirurgi på muskler, sener og ledd

Øre-nese-hals-medisin (gr. othorhinolaryngologia).

Pediatrisk kirurgi omfatter vanlig kirurgi på barn.

Plastikkirurgi inkluderer estetisk kirurgi (operasjoner som er gjort for annet enn medisinske formål) så vel som rekonstruktiv kirurgi (operasjoner for å få tilbake funksjon og/eller utseende etter traume/ skader eller operative feilgrep) eller retting på medfødte defekter, oftest på hud og fettvev.

Thoraxkirurgi er kirurgi innenfor brystkassen. I praksis hjerte- og lungekirurgi.

Urologi fokuserer på urinveien hos kvinner og menn og mannens reproduksjonssystem.

Vaskulær kirurgi eller karkirurgi er kirurgi på blodårer, vanligvis utenfor brystkassen.

Medisinsk undervisning

Medisinsk legeutdanning er lang og krevende. I Norge består utdanningen av 6 år med universitetsutdannelse og 1,5 år med turnustjeneste. I Norge kan man studere medisin ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim, samt Universitetet i Tromsø. Opptaket til profesjonsstudiet er tilnærmet bare basert på studiepoeng (karaktersnitt) fra videregående skole, og har i alle år krevd et relativt høyt karaktersnitt. I enkelte land som for eksempel USA må man ta en lavere grad først før man kan søke seg inn på selve embedsstudiet. Man skal da ut i turnustjeneste, som er lønnet og består av et år ved et sykehus og et halvt år i allmennpraksis. Mange norske studenter reiser ut av Norge for å studere medisin, spesielt til Sentral-Europa.

I Norge leder embedsstudiet til graden cand.med. (candidatus/candidata medicinae). Medisinstudenter blir titulert stud.med. I USA får man graden 'Doctor of Medicine' (forkortet 'M.D.'), i Tyskland er det vanlig å avslutte med den lavere profesjonsdoktorgraden 'Doktor der Medizin' (Dr. Med.), mens i andre land som Storbritannia bruker man betegnelsen 'Bachelor of Medicine/Bachelor of Surgery' (forkortet M.B.B.S. eller M.B.B.Ch.).

Etter fullført turnus kan man ta jobb i allmennpraksis eller man kan ta jobb som assistentlege på et sykehus. Man kan da også gå over til å spesialisere seg, noe som kvalifiserer til overlegestilling. Man kan også utdanne seg i en akademisk retning ved å ta en doktorgrad. Mange leger velger å gjøre begge deler. Den norske doktorgraden, dr. med. (doctor medicinae), er ikke den samme som den tyske graden Dr. Med., ettersom den norske mer tilsvarer en tysk habilitasjonsgrad, altså en akademisk doktorgrad, motsatt den profesjonsrettede Doktor der Medizin.

Utdanning og arbeid

Det ser ut til at mangelen på helsefagarbeidere og tannleger vil fortsette å øke i Norge. Behovet for psykologer, ergoterapeuter og vernepleiere vil også øke en god del, viser beregninger frem til 2020 gjort av Statistisk sentralbyrås forskningsavdeling. Selv i de store byene med utdanningsinstitusjoner kan det være vanskelig å rekruttere spesialister. Operasjonssykepleiere er en gruppe som minsker. Regionalt kan det være vanskelig å rekruttere helsepersonell, spesielt i små utkantkommuner.

Juridiske restriksjoner

I de fleste land er det forbudt å praktisere medisin uten korrekt utdannelse i fagfeltet. I Norge må leger og annet helsepersonell ha autorisasjon for å utøve sitt yrke innenfor helsetjenesten.

Det er Statens helsetilsyn ved Fylkeslegekontorene som vurderer om leger og annet helsepersonell har opptrådt uaktsomt og bør miste lisensen. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell fører lister over innehavere av autorisasjoner/lisenser og tildeler hver enkelt helsepersonellnummer, også kalt ID-nummer.

Utenfor helsetjenesten reguleres virksomheten til såvel autoriserte som uautoriserte yrkeskategorier av «lov om alternativ behandling av sykdom»

Eksterne lenker

• Artikler om utdanning i Tidsskrift for Den norske legeforening