Nærøymanuskriptet

Nærøymanuskriptet, egentlig Relation anlangende Find-Lappernis saa- vel i Norrlandene og Finmarken som udi Nummedalen, Snaasen og Selbye deres Afguderie og’ Satans Dyrkelse, som Tid efter anden ere blevne udforskede og decouvrerede, er en tekst fra 1723 av Johan Randulf, daværende sogneprest i Nærøy.

Den eldste skissen av runebomma som beskrives i Nærøymanuskriptet. Denne er muligens tegnet av von Westen selv; det finnes også en annen, mer stilisert versjon.

Randulf forteller om samemisjonæren Thomas von Westens besøk i Nærøy, januar 1723, og om hvordan de to innkalte prestegjeldets samer til prestegården for utspørring og undervisning.^[1] Teksten vurderes som et viktig kildeskrift, fordi Randulf «forteller på bakgrunn av egne iakttagelser og erfaringer i et geografisk avgrenset område»^[2], men samtidig med fare for misvisning, fordi Randulf ikke skiller tydelig mellom egne observasjoner i Namdalen, og ting von Westen har fortalt fra sine studier av samer i andre områder.^[3]

Innhold

Randulf mener at det overalt i Namdalen og Helgeland finnes fjell som samene regner som hellige, også på kysten, og nevner Heilhornet og Lekamøya. Han nevner tre offerplasser: Teplingfjellet i Foldereid, Folldalen i Høylandet og Kverndalsfjellet (Kvernvassfjellet) i Fosnes.

Randulf skiller mellom «Søe-Finner» og «Field-Finner» som to grupper med ulike levesett og næringsgrunnlag. Han nevner også at sjøsamene, i motsetning til bygdefolket, spiste hestekjøtt uten motforestillinger.

Thomas von Westen hadde i sitt eie en tromme av umesamisk type (én vannrett linje; solkors sentralt i den nederste delen), og manuskriptet inneholder en tolkende forklaring av motivene på denne tromma.^[4][5]

I manuskriptet fortalte Randulf også om hvordan noaiden Anders Sivertsen fra Rana fem år tidligere skal ha ofret sitt eget liv for at sønnen Johannes, som da var 20 år gammel, skulle «frikjøpes» fra dødelig sykdom. Brita Pollan, som gjengir historien i tekstsamlingen Noaidier (2002) mener at det er samme grunnfortelling som J.A. Friis nedskrev i 1860 om noaiden Andreas, som levde i Varanger på 1500-tallet, skal ha ofret seg for sin sønn Unnas. Pollan mener at den nordsamiske varianten er den eldste og opprinnelige, og at Randulf gjengir en sørsamisk, tilpasset versjon.

Utgave

Avskrift av manuskriptet oppbevares i Gunnerusbiblioteket, NTNU.^[6]. Teksten er utgitt av Just Qvigstad i Kildeskrifter til den lappiske mythologi; bind 1; i serien Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs skrifter (1903). Utdrag er utgitt i antologien Noaidier, 2002.