Norsk polarinstitutt
From Wikipedia, the free encyclopedia
Norsk polarinstitutt er Norges sentrale institutt for vitenskapelig forskning, miljøovervåking og kartlegging av Arktis og Antarktis.[1] Instituttet er et direktorat under Klima-og miljødepartementet og er kunnskapsleverandør og rådgiver for norske myndigheter i polarområdene og har forvaltningsmyndighet for all norsk aktivitet i Antarktis.[1]
| Norsk Polarinstitutt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | Direktorat | ||
| Virkeområde | Norge | ||
| Etablert | 1948 | ||
| Org.nummer | 971022264 | ||
| Direktør | Camilla Brekke | ||
| Hovedkontor | Framsenteret (Tromsø) | ||
| Underlagt | Klima- og miljødepartementet | ||
| Ansatte | 187 (2023) | ||
| Nettsted | www.npolar.no (no) | ||
 Norsk Polarinstitutt 69°38′38″N 18°56′54″Ø | |||
Instituttet har om lag 160 ansatte, inndelt i fem avdelinger. I tillegg til avdelingene har instituttet per 2021 fire programmer for forskning på henholdsvis Polhavet, Svalbard, Antarktis og Ny-Ålesund.[2]
Virksomhet
Instituttets virksomhet er konsentrert rundt miljøforvaltningsbehov i polarområdene. Sammen med miljøsamarbeid i Barentsregionen er forskning på klima, langtransportert forurensning, effekter av forurensing på miljøet, biologisk mangfold og topografisk kartlegging viktige arbeidsfelt.[1] I Antarktis har instituttet forvaltningsmyndighet for all norsk aktivitet.[1] En av instituttets hovedoppgaver er å fungere som rådgivende instans for forvaltningen når det gjelder polare miljøspørsmål.[1] Polarinstituttet er Norges utøvende miljømyndighet i Antarktis.[3] Det betyr at alle nordmenn som planlegger aktivitet i Antarktis skal kontakte instituttet på forhånd.[3]
Norsk polarinstitutt forsker på biologisk mangfold, klima og miljøgifter i nord- og polarområdene, og utstyrer og organiserer i denne sammenheng store ekspedisjoner til begge polområdene.[1] Instituttet bidrar til det nasjonale og internasjonale klimaarbeidet, og er et aktivt kontaktpunkt for det internasjonale fagmiljøet.[1] Instituttet samler inn og bearbeider data om hva som påvirker miljøet og om tilstanden til naturen og kulturminnene på Svalbard og Jan Mayen gjennom prosjektet MOSJ.[4]
Instituttet er den nasjonale kartleggingsinstansen for polare områder på land, inkludert ikke-kommersielle geologiske undersøkelser.[5]
Navnekomiteen ved Norsk Polarinstituttet er det offisielle organet for vedtak om stedsnavn i norske polarområder.[6] Dette innbefatter navnebestemmelser på Svalbard og Jan Mayen med nære havområder, og Dronning Maud Land, Bouvetøya og Peter I Øy med nære havområder. Navnekomiteen vedlikeholder databasen Stadnamn i norske polarområde.[6]
Historie
Norsk polarinstitutt ble opprettet i 1948, lagt inn under Industridepartementet, men må ses som en forlengelse av Norges Svalbard og Ishavsundersøkelser (NSIU), som så dagens lys 1. mars 1928.[7] Tidligere hadde svalbardforskningen vært organisert som De norske statsstøttede Spitsbergen-ekspedisjonene, med røtter tilbake til 1906.[8] Med opprettelsen av NSIU økte norsk forskningsaktivitet på Øst-Grønland.[9]
Med Harald Ulrik Sverdrup som første direktør, fikk Polarinstituttet et langt bredere mandat, utvidet forskningsaktivitet, og ikke minst ble Antarktis en del av ansvarsområdet.[8] I 1949-52 ledet instituttet den flernasjonale Maudheim-ekspedisjonen til Antarktis og hadde egen base i Dronning Maud Land fra 1956 til 1960 (Norway Station), under Det internasjonale geofysiske år (IGY).[9] Instituttet opprettet den permanente forskningsstasjonen Troll i Antarktis i 1989/90, som i 2005 ble utvidet til helårlig forskningsstasjon.[7] Instituttet hadde i flere tiår årlige sommerekspedisjoner til Svalbard, og fra 1968 har instituttet hatt helårlig forskningsstasjon i Ny-Ålesund.[8] I 1979 ble Polarinstituttet et direktorat underlagt Miljøverndepartementet (idag Klima- og miljødepartementet).[8]
I 1993 vedtok Stortinget at Polarinstituttet skulle flytte fra Oslo til Tromsø, en flytteprosess som var ferdig i 1998.[8] På sikt har denne flyttinga ført til en endring i instituttets fagprofil og interesseområder, blant annet med en rekke nye stillinger innen miljø- og klimaorientert forsking og rådgivning.[9]
Forskningsplattformer
Norsk polarinstitutt eier forskningsfartøyet «Kronprins Haakon» og driver Sverdrupstasjonen og Zeppelinobservatoriet på Svalbard, stasjonene Troll og Tor i Antarktis, og stasjonen Norvegia på Bouvetøya.[10][11]
Arkiv
Polarinstituttet har fra starten av bygget opp samlinger av polarhistorisk materiale i form av både fotografier, arkiv og bibliotek.[12]
Grunnstammen til instituttets bibliotek ble bygget opp av Adolf Hoel, første lederen av NSIU. Biblioteket inneholder unike samlinger av polarhistorisk litteratur (fra 1500-tallet til i dag), dagbøker, arkiver, skipsregister og spesialsamlinger om bl.a. Umberto Nobile.[12]
Fotosamlinga inneholder bilder fra polarekspedisjoner, kartlegging på Svalbard, Grønland og Antarktis, forskning – fra geologi til geofysikk, biologi og oseanografi og næringsaktiviteter som gruvedrift på Svalbard, selfangst i Kvitsjøen, hvalfangst i Sørishavet, og landbasert fangst både på Grønland og Svalbard.[12] Samlinga består av ca. 100 000 fotografier, med ca. 60 000 historiske bilder.[12] Resten er moderne bilder fra forskningsaktivitet på Svalbard og i Antarktis, samt havområdene knyttet til disse.[12] En stor del av samlinga er tilgjengelig i institutts fotoarkiv på nett.[12]
Statsarkivet i Tromsø tar vare på arkivet fra instituttet med forløpere, fra begynnelsen av århundret fram til og med 1970-tallet.[12]
Direktører
- 1948–1957: Harald Ulrik Sverdrup
- 1957–1960: Anders K. Orvin
- 1960–1983: Tore Gjelsvik
- 1983–1991: Odd Rogne
- 1991–1993: Nils Are Øritsland
- 1993–2005: Olav Orheim
- 2005–2017: Jan-Gunnar Winther
- 2017–2023: Ole Arve Misund [13]
- 2023— Camilla Brekke [14]
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.