Penning
gammel europeisk og norsk myntenhet From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Penning er en gammel europeisk myntenhet som ble tatt i bruk i middelalderen, herunder i Norge. Den ble først preget av frankerkongen Pipin den yngre (741–768), far til Karl den store (768–814).
I York (England) ble det i 948 og i perioden 952–954 slått mynt med inskripsjonen «ERIC REX» og et typisk vikingsverd (vannrett mellom ERIC og REX) på adversen.[1] Det er alminnelig enighet om at denne «ERIC REX» er synonym med Eirik Blodøks,[1] som regjerte som konge i Northumbria i en kort periode. Han ble i såfall den første norske kongen som slo mynt, selv om utmyntingen i York ikke har noe med norsk mynthistorie som sådan å gjøre.[1] Mynten fra 948 har inskripsjonen «Raðulf» på reversen, mens mynten fra 952–954 har inskripsjonen «Ingelgar» (myntmesterne).[1]
Remove ads
Penningen i Norge
«Tryggvasonpenningen»
Den aller først mynten slått i Norge var en penning preget på Nidarnes. Den har siden fått tilnavnet «Tryggvasonpenningen», fordi myntherren var Olav Tryggvason. Utmyntingen skjedde i årene 995–998,[1][2] etter forbilde av angelsaksisk utmynting. Myntmester var Godwine, en angelsakser som trolig ble hentet til Norge for oppgaven.[1]
Mynten var av den såkalte Crux-typen (kors-typen), en engelsk betegnelse på mynter utmyntet i perioden cirka 991–997.[1] Før dette brukte nordmenn stort sett utenlandske mynter og sølvklumper som betalingsmiddel. Tryggvasonpenningen bar innskriften «ONLAF REX NOR» og et kongeportrett på adversen, samt omskriften «GODWINE MO NOR» og «CRVX» med et kors på reversen. Dette tolkes som «Olav, konge over nordmennene» og «Godwine, myntmester i Norge», samt «crux» som betyr kors på latin.[1] Godwine kan ha figurert som myntmester for kongemakten over hele Skandinavia, for både Olof Skötkonung og Svein Tjugeskjegg fikk i samtid slått mynt av en myntmester med navnet Godwine, noe man tenker ikke var en tilfeldighet.[1]
Fire kjente eksemplarer av Tryggvasonpenningen har overlevd til vår tid, men ingen av dem befinner seg i Norge, men på museer i Stockholm, Lund, København og Berlin.[1] Samlerhuset tok i 2006 et initiativ til å hente hjem én av disse myntene, men de lyktes ikke. Noen mener at de fire myntene kan være preget med samme stempelpar.[1] Et femte eksemplar av mynten, nevnt i danske Johannes Laverentzens (1648–1729)[3] Museum Regium (publisert i 1710 i København)[3] og beskrevet i detalj av den svenske numismatikeren Nils Keder (1659–1735),[1] har gått tapt.[1] Denne mynten, som gjerne blir referert til som «Onlaf-penningen», befant seg i den svenske filosofen Nils Reinhold Brocmans (1731–1770)[4] samling i 1765, men den ble trolig funnet mye tidligere på 1700-tallet – kanskje i 1704, i det store funnet på Näs i Österåker i Uppland.[1] Mynten ble avtegnet av Jacob Langebek (1710–1775) i 1765, etter avtale med Brocman, noe Langebek nevner i et brev til Carl Deichman (1700–1780) datert 24. september 1765.[1]
Videre utmynting i Norge
Penningen var hovedmynt i det norske myntsystemet i perioden 995–1387. Så langt man vet ble det ikke slått mynt i Norge mellom Olav Tryggvason og Olav Haraldsson regjeringsperioder.[1] Man må faktisk fram til cirka 1025 før man med noen grad av sikkerhet kan hevde at Olav Haraldsson var myntherren.[1] En penning, slått på firkantet blankett med et rundt stempel, med innskriften «ONLAFR(E)» + «NORMANORV(M)» preget i omskriften på adversen, der kongen er avbildet på med spisshjelm i midten. På reversen er det et korset kors over et dobbeltkors, men bokstavene og tegnene i omskriften lar seg vanskelig tyde.[1]
Harald Hardråde etablerte rundt år 1050 det første nasjonale myntvesenet i Norge,[5][2] og hans sølvpenninger markerer et viktig skille mellom vikingtid og middelalder. Haralds mynter ble standardisert i størrelse og vekt (cirka 0,9 gram),[5] og ble gyldig betalingsmiddel i hele riket.[5] Han erstattet utenlandske mynter med sine egne, og blandet inn kobber i sølvet for å øke produksjonen.[2] Med kobberet oppsto den første store planmessige myntforringelsen i Norge.[2]
Utmyntingen under Harald Hardråde skjedde fra både Nidarnes (Nid, Niðarn, Niðarne) og Hamarkaupangen (Ham, Hamr, Hamri), noe som er preget på myntens revers.[1] Penningene som ble utmyntet i hans regjeringstid hadde en trikvetra som motiv på adversen, og dette motivet dominerte utmyntingen gjennom hele hans regjeringstid.[1] Til å begynne med inneholdt penningen cirka 90 prosent sølv, men sølvinnholdet ble i løpet av 1050-tallet redusert til en tredel, til rundt 30 prosent sølv. Det skal ha skapt misnøye blant folk. Ifølge sagalitteraturen skal islendingen Halldór Snorrason ha nektet å ta imot betaling i «dårlig sølv», hvorpå Harald skal ha svart: «Du må akseptere den mynten som de fremste i samfunnet bruker». Det skal ha endt med at kongen måtte betale Halldór Snorrason i brent sølv (umyntet, smeltet sølv med en finhet på cirka 90 prosent).[6] Myntene som ble slått med mindre sølvinnhold er kjent under betegnelsen «Haraldsslåtten» (en periode i norsk utmynting med høy andel kobber – «meiri lutr copars») og blir omtalt i både Tåtten om Halldor Snorresson og Morkinskinna.[6]
Den svenske numismatikeren Brita Malmer mener at Haraldsslåtten pågikk fram til myntreformen inntraff i Norge omkring år 1090, men senere har Kolbjørn Skaare justert dette årstallet til regjeringstiden til Magnus Berrføtt (1093–1103) omkring år 1095, siden Magnus er det eneste kongenavnet som figurerer på disse halvpenningene, som hadde fått sølvinnhold oppgradert til cirka 90 % igjen.[1]
I Norge ble penningen utmyntet etter det gammelnorske vektsystemet. Det gikk derfor 10 penninger på en ertog, 30 penninger på en øre og 240 penninger på en mark.[7] Da Harald Hardråde etablerte det norske myntsystemet omkring 1050 var penningvekten 0,88 g, men etter myntreformen i 1095 ble den redusert til 0,44 g, om bevarte mynter legges til grunn. Reformen skjedde etter at penningen gjennom en lengre periode fikk sølvinnholdet reduser til cirka 50 % eller mer (Haraldsslåtten). Etter reformen ble imidlertid det opprinnelige sølvinnholdet på cirka 90 % gjeninnført.[1]
Penningen ble i store deler av middelalderen preget som én valør, men under Magnus Lagabøte og hans sønner (cirka 1275–1319) ble det preget 2-penning, penning, 1/2-penning og 1/4-penning. Frem til slutten av 1300-tallet var penning, halvpenning og kvartpenning de eneste verdiene som ble utmyntet i Norge; det vil si slått som fysisk mynt.[8] Erkebiskop Olav Engelbrektsson (1480–1538) var den siste som fikk slått penning i Norge, i form av to-penninger (såkalte blafferter av brakteattypen).[8]
I latinske middelalderkilder blir penningen også kalt denarius.
Remove ads
Se også
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads