Riksrådet
stilling som medlem av Riksrådet From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Riksrådet, eller Riksmøtet, var betegnelsene på de riksorganer i Norge, Sverige og Danmark hvor de fremste av adelen og geistligheten, det vil si biskopene, var representert. Medlemmene av riksrådet ble betegnet riksråder. Før innføringen av eneveldet var de skandinaviske landene stort sett valgkongedømmer, og den politiske makten var delt mellom kongen, adelen og kirken. Riksrådet styrte landet sammen med kongen, og ikke minst i Danmark kunne riksrådet tidvis være mer innflytelsesrikt enn kongen.
Remove ads
Danmark
Fra gammel tid var det skikk at kongen rådslo med menn som han hadde særlig tillit til, om rikets anliggender. Disse rådslagningers avholdelse var avhengig av kongens vilje, liksom kongen også i det vesentlige bestemte hvem som skulle delta deri; sedvanlig var det de hoffembetsmenn som til stadighet var omkring kongen, i forening med de geistlige og verdslige stormenn som bodde i nærheten av det sted hvor kongen i øyeblikket oppholdt seg. Dette rådet hadde altså opprinnelig ikke noen som helst fast begrensning. Kongene fant det dog snart formålstjenlig å gi det en sådan for ikke ved forefallende leilighet å bli nødt til å kalle personer til rådslagningene som de ikke kunne stole på, men formedelst deres innflytelse ikke kunne unngå å ta med.
På slutten av 1200-tallet nevnes flere verdslige stormenn med tittelen «kongens råder» (consiliarii regis), og i Christoffer IIs håndfestning i 1320 forbys det ham å oppta noen tysker i sitt hemmelige og edsvorne råd. Rådet hadde da, synes det, antatt en nogenlunde fast karakter med medlemmer som var utnevnt av kongen og hadde avlagt en rådsed til ham. I den følgende tid steg dette rådets innflytelse hurtig. Rikets forfatningsmessige representasjon, danehofferne, ble sjeldnere og sjeldnere og ble avløst først av de under friere former avholdte riksmøter eller herredager. Disse var i regelen kun en slags utvidede rådsmøder hvor det snevrere råds medlemmer spilte den viktigste rollen, og ble sammenkalt ved viktigere anledninger hvor kongen mente ikke å kunne nøyes med å høre det mindre rådet. I disse større forsamlingene hadde visstnok enhver stormann rett til å møte. De kunne dog ifølge deres natur kun sjelden sammenkalles, og det ble derfor det mindre rådet som kom til å utøve den største innflytelsen på rikets styre, dels som kongens stadige rådgivere, dels (som riksembetsmenn) som hans medhjelpere i den daglige administrasjonen.
Det sterke oppsvinget i kongedømmets makt under Valdemar Atterdag og dronning Margrete bidro også til å gi stillingen som kongens råd en forøket anseelse og glans; denne utviklingen kom dog under disse kraftfulle herskere kongemakten til gode, som hvis representanter rådene sto. Den alminnelige betegnelsen for rådet ble under Valdemar Atterdag Rigets Råd, men dette betød visstnok ikke at rådet nå i høyere grad enn før ble betraktet som rikets representasjon overfor kongen, men var snarere et uttrykk for den sterkere sammenslutningen av riket som fant sted under ham. Først under Erik av Pommern og særlig i slutningen av hans regjering trådte riksrådet stadig mer i forgrunnen som rikets representasjon og som motvekt mot kongemakten som den også innskrenket. Denne utviklingen skyldtes delvis kongens uskikkethet, delvis unionen med de to andre rikene, særlig Sverige, hvor rigsrådets makt hadde nådd en langt større høyde. Da Erik foreløpig forlot Danmark, var riksrådets makt så stor at det på egen hånd kunne avsette ham i 1439.
Under hans etterfølger Christoffer av Bayern fortsatte utviklingen i samme retning, og i Christian I's håndfestning trådte riksrådet frem som rikets fullgyldige representasjon overfor kongemakten. I den ble bestemt at kongen intet merkelig ærend måtte avgjøre uten med størsteparten av riksrådets samtykke. Denne alminnelige setning fantes vel ikke i de følgende håndfæstninger, men den ansås dog visstnok som en selvfølge. En bestemt og uttømmende formulering av riksrådets rettigheter fikk man ikke; derimot fastslo man i de følgende håndfestninger rigsrådets myndighet i de viktigste enkelttilfellene. Dets samtykke krevdes således til utstedelsen av ny lov, skattepålegg, utstedelse og opphevelse av handelsforbud, utstedelse av privilegier for fremmede, utstedelse av krigserklæringer og opptak i adelsstanden. Også hadde riksrådet faktisk en stor innflytelse på besettelsen af lensmannspostene. Videre hadde det sammen med kongen øverste domsmyndighet på herredagene. Det delte således den øverste statsmyndighed med kongen og stod på en viss måte over ham. Var tronen ledig, overtok krigsrådet regjeringen, og rådet over slottene i tilfelle kongens død. For det skulle kongen stå til rette i tvister mellom ham og hans undersåtter, og det var rådets plikt å rettlede kongen hvis han handlet mot sin håndfestning, og hvis han ikke ville rette seg etter dette, pålegge rikets innbyggere å avverge misbruket hans og løse dem fra troskapseder til kongen. Rigsrådet hadde også et tak på kongen fordi det satt med makten til å utnevne ham. Fra 1640-tallet utfordret danskekongen denne makten. For ham var det lettest å vise til et arvekongedømme, og da dette var norsk sedvane i kjølvannet av de norske borgerkrigene, og aldri var blitt avskaffet, kunne danskekongen som etterkommer av de norske kongene påberope seg norsk skikk. Ulike skrifter av anonyme forfattere kom i omløp; de viste seg å være kongens klienter. Her ble de norske kongesagaene benyttet til å underbygge Huset Oldenburgs påstått nedarvede rett.[1]
Riksrådets svakhet lå dels i at det ikke var trukket bestemte juridiske grenser for dets og kongens makt overfor hverandre, dels i at det på grunn av sine medlemmers forskjellige oppholdssted kun sjeldent og vanskelig kunne samles og derfor aldri kunne bli noen utøvende myndighet eller føre noen virksom kontroll med den daglige administrasjonen. Forholdet mellom kongens og riksrådets makt kom derfor i høy grad til å bero på kongens person og de politiske forhold. Christian IIs avsettelse og Frederik Is regjering betegner høydepunktet av riksrådets makt.
I tiden etter 1536 er kongen absolutt den sterkeste part, inntil Christian IVs uheldige kriger, som var ført mot riksrådets råd, vendte forholdet om. På det ene punkt etter det annet måtte Christian IV i sine siste år gi etter for riksrådet med sterk utnyttelse av den ved Christian IVs død i 1648 uheldige situasjon for kongedømmet, idet det ikke var noen tronfølger valgt, lyktes det riksrådet i Frederik IIIs håndfestning å innskrenke kongemakten så sterkt som visstnok aldri tidligere. Denne store maktstillingen manglet sikker forankring. Riksrådet, som jo skulle representere hele riket, representerte bare et fåtall adelsslekter. Ikke bare de ufrie stendene, men også en stor del af adelen så med uvilje på rigsrådets store makt og var av den grunn tilbøyelig til å legge skylden de følgende ulykker på rigsrådet. Splid og uenighet innenfor selve rigsrådet bidro også til at undergrave dets makt og omdømme. Utviklingen i Europa gikk i samtiden i retning av enevelden. Med håndfestningens bortfall 17. oktober 1660 og arvehyllesten neste dag var rigsrådets makt forbi, og det ble oppløst.
Medlemskap
Riksrådet besto før 1536 dels av geistlige, dels av verdslige medlemmer, etter 1536 kun av verdslige. De geistlige, erkebispen i Lund, som ansås for riksrådets første medlem, og rikets øvrige biskoper, var i kraft av deres embete medlemmer av rådet. De verdslige var derimot valgt av kongen, visstnok også de geistlige medlemmene (noen abbeder og (priorer) i rådet. Kongens valg var inntil 1645 fritt; dog skulle de valgte være adelsmenn (sønner av riddere og svende), og hver landsdel ha en passende representasjon; kongen fikk heller ikke uten rigsrådets samtykke ta inn noen utlendinger i rådet (slik som nordmenn og tyskere). Valget ble visstnok regnet som livsvarig, såfremt vedkommende ikke selv ønsket at tre tilbake eller gjorde sig skyldig i forseelser som berettiget til avskjed. Men det krevde nok rigsrådets samtykke. I 1645 ble kongens valgrett innskrenket ved bestemmelsen om at ved en rigsråds død skulle rigsråder og landkommissærer i den landsdelen som avdøde kom fra, ha rett til å foreslå 6 eller 8 til den ledige plassen. Av disse fikk kongen velge den ene. I Frederik III's håndfestning ble forslagsretten overført til vedkommende landsdels rigsråder og adel, men det ble også bestemt at det rigsrådet av disse 6 eller 8 skulle velge ut 3 som kongen så valgte fra.
Antallet av riksrådets medlemmer var inntil 1648, da det fastsattes til 23, ubestemt. Før 1536 i regelen ca. 30; etter den tid sank antallet noe, som regel var det omkring 20. Undertiden gikk det dog mye lengre ned, i 1586 var det således kun tolv medlemmer, i 1623 kun ti og i 1625 endog kun åtte. Riksrådene oppebar ikke noen bestemt lønn, men hadde rett til å bli forsørget med rikets beste len.
Riksrådsmøtene ble sammenkalt av kongen; det ble betraktet som regel at rigsrådet sammen med kongen årlig satt retterting,[2] dvs. landets øverste domstol, og pådømte rettssaker, men for øvrig kunne kongen sammenkalle det når han fant det nødvendig. Forhandlingene på møtene var hemmelige, og kongen deltok sjelden. Gjennom sin kansler fremsatte han sine forslag skriftlig for rigsrådet, som igjen ga skriftlig svar. Ofte forhandlet ikke kongen med hele rådet, men særskilt med de enkelte landsdelers råd.
Remove ads
Norge
Det norske riksrådet hadde sin opprinnelse i kongsrådet på 1200-tallet. Da var det en større rådgivende forsamling som skulle rådgi kongen ved større saker. Det egentlige riksrådet, som etter 1319 blir «Norges rikes råd», var en selvstendig organisasjon med stor makt, det nærmeste en kan kalle en regjering. De valgte konger (herav har vi ordet valgkongenes tid) vedtok håndfestninger og ivaretok i stor grad regjeringen av landet under kongens mindreårighet. Dets største betydning hadde det på 1400- og 1500-tallet. I Norge bestod det formelt frem til reformasjonen i 1537, mens det siste riksrådsmøtet ble avholdt i Bud i 1533.
Etter Christian IIIs håndfestning i 1536 opphørte de facto det norske riksrådet i 1537. Det danske riksrådet ble avskaffet ved et statskupp gjennomført av Fredrik III 17. oktober 1660, etter at han hadde sikret seg kontroll over hæren under Karl Gustav-krigene i årene før. I årene frem til 1660 var det danske riksrådet svært innflytelsesrikt, ettersom Fredrik III hadde måttet undertegne en meget streng håndfestning ved sitt kongevalg i 1648.
Ikke før i Kristian IV regjeringstid, den 24. januar 1609 var en norsk representant, Jens Bjelke, til stede i det danske riksrådets møte i Horsens for å behandle en sak som omhandlet Norge. Den var riktignok en meget viktig sak, å få satt en stopper for den svenske ekspansjonen i Nord-Norge, hvor Karl IX sendte skattefogder så langt syd som Saltdal i Nordland, men det var veldig sjeldent at det danske riksrådet tok opp saker som omhandlet Norge, og det var aldri noen nordmenn med i det danske riksrådet.[3]
Riksrådsmøter i Norge
Denne oversikten er en ufullstendig liste over riksrådsmøtene som er omtalt i tilgjengelige kilder, og disse omfatter sannsynligvis heller ikke alle riksrådsmøtene som fant sted i middelalderen.
Remove ads
Se også
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads