Romheis

En romheis eller romelevator er en hypotetisk kjempekonstruksjon første gang påtenkt i 1895 av Konstantin Tsiolkovskij.^[1] Romheisen eller himmelheisen skal kunne transportere materiale bort fra en planet eller annet himmellegeme uten hjelp av raketter. En slik heis vil være en miljømessig og økonomisk forbedring i forhold til dagens oppskytninger.

Eifelltårnet (1887) skal ha inspirert Tsiolkovskij til å postulere en himmelstige.

Den vanligste romheismodellen er en streng holdt oppe av sentrifugalkraften. Strengen strekkes med planetens rotasjon av en motvekt utenfor geostasjonær bane. For jorden er den geostasjonære banen i en høyde på 35 790 km. En slik himmelelevator ville bestå av følgende deler: Basen, som må befinne seg i nærheten av ekvator; strengen som heisene følger opp til verdensrommet; Vogner som frakter last til og fra omløpsbaner omkring planeten og en motvekt som holder himmelstrengen oppe.

For å kunne lage en heisstreng sterk nok til en elevator av denne typen er det foreslått å bruke karbonnanorør. Det er ikke noe annet kjent materiale som kan tåle de enorme strekk-kreftene som ville oppstå i en romheis.

Andre modeller

Arthur C. Clarke gjorde himmelstigen allment kjent i romanen «2061: Odyssey Three». Han forslår her et tårn holdt oppe av trykk-krefter. Himmelstiger bygget på denne måten vil teoretisk sett ikke kunne bygges høyere enn ca.100 km fordi byggematerialene ville kollapse. Clarke beskriver derfor et tårn bygget av diamant. For å komme i bane rundt jorden fra en høyde på 100km ville det behøves en eller annen form for utskytning fra tårnet.