Militær samband

Militær samband eller militære signaler omfatter alle aspekter ved militær kommunikasjon, eller formidling av informasjon, fra og innenfor Forsvarets væpnede styrker. Det omfatter eksempelvis totaliteten av tekst, lyd, taktisk bakkebasert kommunikasjon, maritim signalering, jordbasert mikrobølgestråling, troposfærisk spredning, satellittkommunikasjonssystemer og -utstyr, overvåking og signalanalyse, kommunikasjonssikkerhet, retningslokalisering og jamming.^[1] Sambandsmidler kan være enklere midler, som radio, telefon og annet linjeutstyr, ordonnans, signalflagg eller lys. De mest presserende formålene er å kommunisere relevant informasjon til kommandører og ordre fra dem.

Women's Royal Naval Service (WRNS), kvinner i den britiske marinen, som her trener med signalisering nautiske koder med flagg under øvelse i 1943.

Amerikansk soldat som kommuniserer med franske luftforsvarspiloter under en taktisk øvelse 24. februar 2016 i Djibouti.

Det aemrikanske Army Signal Corps radiooperatører på 1940-tallet.

Det norske forsvaret har til rådighet flere systemer for overføring og behandling av informasjon både til operative og administrative formål. Disse systemer kalles Forsvarets sambands- og informasjonssystemer. Stasjonære sambandssystemer omfatter blant annet Forsvarets digitale nett, meldingssystemer, radiosystemer, og kryptografi. Militær sambandstjeneste omfatter all virksomhet knyttet til opprettelse og drift av samband mellom militære avdelinger og med sivile organer, også chiffer-(krypto-)tjeneste. I tillegg kan mottakerne også være en del av den sivile beredskapen, som enkeltpersoner eller avdelinger, eksempelvis helsevesenet, brannvesenet, og politiet.

Historien til militær kommunikasjon spenner fra forhistorisk tid og til i dag. Den eldste militære kommunikasjonen ble levert av løpere.^[2] Det berømte eksempelet er Feidippides, en athensk budbringer eller hemerodrome («dagsløper»),^[3] som løp rundt 240 km på to dager til Sparta for anmode om militær avlastning da den persiske hæren gjorde landgang ved Marathon.^[4] Løpere ble benyttet så sent som første verdenskrig med farlige og kritisk oppdrag i å frakte budskap.^[5]

Senere utviklet militær kommunikasjonen seg til visuelle signaler for å overkomme distanse. For eksempel brukte marineskip signalering med flagg for å kommunisere fra skip til skip. Disse flaggene er et ensartet sett med lett identifiserbare nautiske koder som ville formidle visuelle meldinger og koder mellom skip og fra skip til land. Deretter oppdaget militæret metoder for å bruke hørbar signalering for å kommunisere med hverandre. Denne måten å kommunisere på var mulig på grunn av telegrafer. De er en elektronisk enhet som brukes av en sender, og når senderen trykker på telegraftasten, avbryter de strømmen og skaper en hørbar puls som høres på mottakerstasjonen.^[6]

Siden den gang har militær kommunikasjon utviklet seg og gjort store fremskritt. I dag finnes det mange perspektiver som brukes for å undersøke hvordan tropper rundt om i verden kommuniserer. Anthony King forklarer hvordan militærsosiologer har forsøkt å forklare hvordan militære institusjoner utvikler og opprettholder høye nivåer av sosial samhørighet.^[7][8] Kommunikasjon spiller en avgjørende rolle i å fremme sosial samhørighet i militæret, ettersom det lar soldater bygge relasjoner, etablere tillit og jobbe sammen mot felles mål.