Sly & the Family Stone

Sly & the Family Stone var et amerikansk funk-, rock- og soulband fra San Francisco, California. I årene 1967 til 1987 da de var aktive spilte de en viktig rolle i utviklingen av soul, funk og psykedelisk musikk. Gruppens frontfigur var sangeren, produsenten og låtskriveren Sly Stone og med i gruppen fantes også flere av hans søsken og venner. Sly & the Family Stone var det første store mangekulturelle gruppen i USA og inneholdt såvel medlemmer av ulike raser som kjønn.

Sly & the Family Stone
Utmerkelser		Grammy Hall of Fame Award (1997) Grammy Hall of Fame Award (1998; for verk: There's a Riot Goin' On) Rock and Roll Hall of Fame (1993)[1]
Opphav		USA (1967)
Musikalsk karriere
Sjanger		Rock, soulmusikk, funk, psykedelisk soul, rhythm and blues, poprock
Aktive år		1967–1975
Plateselskap		Epic Records, Direction Records, Warner Bros. Records
Nettsted		https://www.slystonemusic.com/
IMDb		IMDb
Medlemmer
Sly Stone, Freddie Stone
Notable verk
There's a Riot Goin' On, Family Affair, Everyday People
Logo
Sly & the Family Stone på Commons

1967 slo de to brødrene Sly Stone og Freddie Stone sammen sine respektive band, Sly & the Stoners og Freddie & the Stone Souls og ble sammen Sly and the Family Stone, et band som fra starten var foruten Sly og Freddie, inkluderte det også Cynthia Robinson (trompet), Greg Errico (trommer), Jerry Martini (saksofon) og Larry Graham (bass). Det første året kom også brødrenes søster Rosie Stone på keyboard. Denne gruppen spilte tilsammen inn fem topp-10-hits og fire banebrytende album som påvirket sterkt det amerikanske musikken innenfor sjangre som pop, soul, R&B, funk og hiphop. I boken For the Record: Sly and the Family Stone: An Oral History som kom ut i 1998 fortalte forfatteren Joel Selvin i forordet hvor mye Sly & the Family Stone hadde betydd for den afroamerikanske musikken; «Det finnes to sorter svart musikk – svart musikk før Sly Stone, og svart musikk etter Sly Stone». Gruppen ble i 1993 valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame.

Historie

Familien Stewart var en dypt troende middelklassefamilie fra Denton, Texas der foreldrene K.C. og Alpha Stewart oppmuntret barna til å utfolde seg musikalsk. Etter at familien flyttet til Vallejo, California, ble de fire yngste søskene (Sylvester, Freddie, Rose og Vaetta) sammen i gruppen The Stewart Four som slapp lokalt singelen "On the Battlefield of the Lord", med B-siden "Walking in Jesus" i 1952. Den eldste søsteren, Loretta, var den eneste i søskenflokken Stewart som ikke satset på en karriere innenfor musikken.

I løpet av årene på high school ble Sylvester og Freddie medlemmer i flere ulike band. En av de musikkgruppene som Sylvester tilhørte var doo-wopgruppen The Viscaynes, en gruppe der Sylvester og hans filippinske venn, Frank Arelano, var de eneste svarte medlemmene. The Viscaynes slapp et fåtall lokale singler og Sylvester spilte også inn noen solosingler under artistnavnet Danny Stewart.

I 1963 ble Sylvester Sly Stone DJ for den R&B-baserte radiokanalen KSOL i San Francisco, der han revlusjonerte med å spille låter med hvite musikere, som Beatles og Rolling Stones. I samme periode arbeidet han også som produsent for selskapet Autumn Records. En av de låtene som han produserte var "C'mon and Svim" med Bobby Freeman som ble en hit over hele landet.

De tidlige årene

I 1966 startet Sly bandet Sly & the Stoners sammen med vennen Cynthia Robinson, som spilte trompet. Nesten samtidig startet også broren, Freddie, et eget band – Freddie & the Stone Souls. I bandet til Freddie spilte trommisen Greg Errico. Det gikk ikke lang tid før Slys kamerat Jerry Martini, som spilte saksofon, foreslo at brødrene skulle slå bandene sine sammen. Det gjorde de i november 1966, og etter en kort periode som The Sly Brothers and Sisters fikk det nye bandet navnet Sly and the Family Stone. Både Sly og Freddie var opprinnelig gitarister, men Sly ga Freddie rollen som bandets offisielle gitarist – og selv lærte han seg å spille elorgel. Sly overtalte også Larry Graham til å spille bass.

Slys søster Vaetta ville også bli med i bandet. Hun og hennes venninner, Mary McCreary og Elva Mouton, hadde en gospelgruppe som var kalt The Heavenly Tones. Sly ville gjerne ha dem med, og de tre jentene sluttet på high school og startet gruppen Little Sister; fra da av var de Sly and the Family Stones' faste korister.

Bandets første singel, «I Ain't Nobody», ble en stor lokal hit for plateselskapet Loadstone Records, og større plateselskap fikk opp øynene for gruppen. De som var raskest med å skrive kontrakt var Epic Records. Samme år som kontrakten ble skrevet slapp gruppen debutalbumet Whole New Thing, som ble anmelderne ble svært begeistret for. Til tross for den positive mottagelsen blant musikkritikerne solgte platen dårlig, og bandets spillejobber var begrenset til små klubber, og fra plateselskapet sin side måtte lederen, Clive Davis, gripe inn.

Davis pratet med Sly om hvordan man skriver og spiller inn en hitlåt, og rett etter det slapp gruppen singelen "Dance to the Music" som ble en umiddelbar hit for gruppen og som beste lå på åttendeplass på Billboard Hot 100. Rett før singelen ble sluppet fikk bandet utbedring i og med at Rosie Stone som sang og spilte keyboard. Hun hadde blitt tilbudt en plass i bandet av sine brødre så tidlig som ved grunnbandet, men takket nei i frykt for å miste jobben i den lokale platebutikken.

Sly & the Family Stone tok vare på fremgangen de hadde fått med singelen og gjorde spillejobber over hele USA. De ble velkjente for sine energiske opptredener og unike sceneklær. Albumet Dance to the Music ble en suksess, men oppfølgeren Life solgte dårlig. I september 1968 reiste bandet på sin første Europaturné, med flere konserter i England. Turnén ble avsluttet tidlig etter at bassist Larry Graham ble pågrepet for besittelse av marijuana – og på grunn av flere uoverensstemmelser med konsertarrangørene.

Stand! (1969)

I slutten av 1968 slapp Sly & the Family Stone singelen «Everyday People», som ble gruppens første liste-ener. «Everyday People» var en protest mot forskjellsbehandling av alle slag. Tekstlinjen different strokes for different folks festet seg hos mange lyttere. Singelens B-side var sangen «Sing a Simple Song». Den 3. mai 1969 ga bandet ut sitt neste album Stand!, som det ble solgt hele 3 millioner eksemplarer av. Stand! anses av mange som bandets høydepunkt.

Etter sukséssen med Stand! fikk bandet også opptre på Woodstockfestivalen, nærmere bestemt om morgenen den 17. august 1969. Senere samme måned ga de ut singelen «Hot Fun in the Summertime», som havnet på andreplass på den amerikanske singellisten.

Problemer i bandet

I og med bandets nye berømmelse og framgang oppsto mange problemer. Forholdet mellom bandmedlemmene ble verre. Urolighetene var verst mellom brødrene Stone og Larry Graham. Plateselskapet Epic krevde mer innspilt materiale av bandet. Dessuten ble bandet kvitt Svarte Panterne som ville at Sly skulle skrive mer politisk vinklede tekster og tekster som støttet utviklingen av Black Power. Aktivistgruppene foreslo også at bandets to hvite medlemmer, Greg Errico og Jerry Martini, skulle erstattes av svarte musikere.

Etter at de flyttet til Los Angeles høsten 1969, ble Sly Stone og hans bandmedlemmer flittige brukere av narkotika, spesielt kokain og PCP. Da medlemmene ble mer og mer interessert i narkotika og fester, uteble nye innspillinger. Mellom sommeren 1969 og høsten 1971 slapp bandet bare en singel, "Thank You (Falettinme Be Mice Elf Agin)" / "Everybody Is a Star". Disse kom i desember 1969. "Everybody Is a Star" var enda en positiv og glad låt fra bandet, men singelens a-side presenterte en betydelig sintere Sly & the Family Stone, som i samklang fastslo at de ikke lengre kunne være bekjent av å være noe de ikke var (fredelige, elskende og glade) og takket respektløst sitt publikum for "at de hadde latt dem bli seg selv igjen". Singelen "Thank You" nådde førsteplassen på Billboard Hot 100, i februar 1970.

1970 - 1971

1970 brukte Sly Stone den meste av sin våkne tid til narkotika. Han ble uberegnelig og hissig, og mistet så mye som en tredjedel av bandets konserter og spillejobber det året. Samtidig gjorde han to av sine venner, Hamp "Bubba" Banks og J.B. Brown, til sine personlige managers; og de igjen ansatte gangsters som Edward "Eddie Chin" Elliott og J.R. Valtrano til å bli Slys livvakter. Sly lot også disse personene ta hånd om hans økonomi, for å få råd til narkotika, og for å beskytte han mot de han anså som sine fiender – noen av dem var hans egne bandmedlemmer. En sprekk oppsto mellom Sly og de øvrige i Sly & the Family Stone. I starten av 1971 forlot trommisen Greg Errico, som første person, gruppen og ble erstattet av en rekke trommiser før Sly bestemte seg for Gerry Gibson. Gibsons tid i bandet ble kortvarig. Etter ett år forlot han gruppen og ble erstattet av Andy Newmark i 1973.

For å berolige fansens krav til nye låter, startet Epic å gjøre nyslipp av bandets innspillinger. Debuten A Whole New Thing ble sluppet på nytt, nå med et annet omslag. Og i slutten av 1970 ble de fleste av bandets populære låter sluppet på samlingen Greatest Hits. Greatest Hits nådde andreplassen på den amerikanske albumlisten.