Storhertugdømmet Oldenburg

«Oldenburg» har flere betydninger.

Storhertugdømmet Oldenburg (tysk: Großherzogtum Oldenburg) (også kjent som Holstein-Oldenburg) var et storhertugdømme i Det tyske forbund, Det nordtyske forbund, og Det tyske keiserrike, som bestod av tre vidt separate territorier: Oldenburg, Eutin og Birkenfeld. Det var rangert som nummer ti blant de tyske stater, og hadde én stemme i Det tyske Bundesrat, og tre medlemmer i riksdagen.

Großherzogtum Oldenburg Storhertugdømmet Oldenburg
Stat i Det tyske forbund, Det nordtyske forbund, Det tyske keiserrike
← 1814–1918 →
Flagg Våpen
Nasjonalsang Heil dir, O Oldenburg «Hyll til deg, O Oldenburg»
Plasseringa til Oldenburg
Hovedstad	Oldenburg
Styreform	Konstitusjonelt monarki
Storhertugen av Oldenburg
- 1814–1823	Peter Friedrich Wilhelm
- 1823–1829	Peter I Friedrich Ludwig
- 1829–1853	Augustus
- 1853–1900	Peter II
- 1900–1918	Fredrik Augustus II
Staatsminister
- 1814–1842	Karl von Brandenstein
- 1916–1918	Franz Friedrich Ruhstrat
Historie
- Wienerkongressen	1814
- Novemberrevolusjonen	9. november 1918
Valuta	Thaler, (fram til 1858) Vereinsthaler, (1858–1873) Goldmark, (1873–1914) Papirmark (1914–1918)
I dag en del av	Tyskland

Historie

Hoveddelen av hertugdømmets innbyggere var saksere, men i nord og vest var det også flere etterkommere av de gamle frisere. Forskjellene mellom de to folk var hovedsakelig merkbar, men lavtysk var universelt pratet, bortsett fra i Saterland, hvor saterfrisisk fortsatt var utbredt. Befolkning var noe ujevnt fordelt – noen deler av myrlandskapet hadde over 300 mennesker per 2,5 km², mens det i geesten kunne synke til så få som 40. Omtrent 70% av innbyggerne var bosatt i rurale områder. Havnen Wilhelmshaven, ved kysten av Jadebusen, ble bygd av Kongeriket Preussen, på land avstått i Jadetraktaten.

Napoleonskrigene

Hertug Peter fikk oppgaven av å regjere under Napoleonskrigene, som stedfortreder for hans uføre fetter Peter Fredrik Vilhelm. I 1806 ble Hertugdømmet Oldenburg okkupert av franskmennene og nederlenderne, og hertugen og regenten ble tvunget til å kjempe, men i 1807 ble hertugdømmet gjenopprettet, og i 1808 ble det en del av Rhinforbundet. I 1810 derimot ble Oldenburg tvangsannektert av Napoleon, fordi hertugen hadde nektet å bytte det mot Erfurt. Dette fikk Peter til å bli en del av de allierte, og ved Wienerkongressen, grunnet suksessene til Alexander I av Russland, ble hans tjenester belønnet med territoriene Eutin og Birkenfeld, og gjorde han storhertug. I 1829 ble Peter etterfulgt av hans sønn, Augustus.

De europeiske revolusjoner

Oldenburg slapp ikke unna revolusjonene i 1848 som spredte seg over Europa, selv om ingen alvorlige forstyrrelser fant sted i storhertugdømmet. I 1849 gav Augustus en veldig liberal grunnlov til hans undersåtter. Hittil hadde hans land blitt styrt gjennom tanken om et opplyst enevelde, som ble styrket av fraværet av en privilegert adelsstand, den komparative selvstendighet til bondestanden, og viktigheten av byene; dermed var en viss grad friksjon uunngåelig. I 1852 ble noen modifikasjoner introdusert til grunnloven, men den forble en av de mest progressive i Det tyske forbund. Viktige endringer ble gjort i det administrative system i 1855, og igjen i 1868, og regjeringens forglemmelse av kirkeanliggende ble nedskrevet i loven i 1863. I 1863 virket Peter II, som hadde regjert siden hans far Augustus bortgang i 1853, tilbøyelig for å gjøre krav på det ubesatte Hertugdømmet Schleswig, og Hertugdømmet Holstein, men til slutt i 1867 gjorde han avkall på denne tanken til fordel for Kongeriket Preussen, og fikk noen mindre kompensasjoner. I 1866 hadde han stilt seg bak Preussen mot Det østerrikske keiserrike, og ble medlem av Det nordtyske forbund, og i 1871 ble storhertugdømmet en stat i Det tyske keiserrike.

• 
  Oldenburg slott
• 
  Eutins slott
• 
  Heraldisk skjold til storhertugene

Kilder

• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.