Sverd

Sverd er et blankvåpen til å hogge, kutte eller stikke med. Den nøyaktige definisjonen av begrepet varierer med historisk epoke og geografisk region. Et sverd i snevreste betydning består av et rett blad (klinge) av metall, normalt med to skjærekanter, det vil si en egg på begge sider av bladet, og skaft til å holde i. Sverdet er ellers utstyrt med en «parérstang» tvers over sverdfestet for å beskytte hendene. Hvert endestykke av parérstangen kalles også «hjalte» eller «hjalt»,^[1] jfr Hjaltland. Tilsvarende våpen med kun en skjærekant, slagsverd, kalles også for sverd.

Ridderslag («akkolade»), sverd benyttet seremonielt.

Et kraftig, sveitsisk tohånds langsverd fra 1450-tallet.

Ordet «sverd» kommer fra norrønt sverð, tilsvarende angelsaksisk sweord og tysk Schwert, som igjen går tilbake til et urindoeuropeisk rotord, *swer- («å skjære», «å gjennomtrenge»).^[2] Ikke-europeiske våpen som kalles for «sverd», inkluderer våpen med en egg, som saif fra Midtøsten, en kinesisk dao og en japansk katana. Den kinesiske jian er eksempel på et ikke-europeisk sverd med to egger, og som de europeiske modellene har det utviklet seg fra toeggede jernaldersverd.

Historisk ble sverdet utviklet i bronsealderen. Korte skjæreredskaper og stikkvåpen som ble framstilt i steinalderen av flint, men stein som råmetariale setter grenser for lengden på slike våpen. Først med metaller ble det mulig å lage lengre redskaper enn kniver og dolker. De første sverdene ble laget i kobber rundt 1600 f.Kr., siden kom det lengre sverd i bronse og etter hvert jern omkring 1200 f.Kr. Det tok imidlertid lang tid å utvikle gode sverd basert på jernteknologi. Først rundt 900 f.Kr. hadde jernsverdet i kvalitet og mengde tatt over for bronsesverdet. De tidlige jernaldersverdene var ganske korte og uten korsformet parérstang. Den romerske gladius hadde en mer eller mindre kuleformet bakknapp og ble forløperen til middelalderens sverd i Europa, først utviklet i folkevandringstiden. Det var først i høymiddelalderen sverd utviklet det seg til de klassiske utrustede sverdene med korsformet parérstang.

I tidlig moderne tid utviklet sverdet seg til en kårde til fekting, og til sist et smalt hoffsverd som overlevde fram til 1700-tallet, hovedsakelig som et våpen for duellering. Ved 1800-tallet var sverdet i Europa redusert til enten seremonielt våpen, som en del av militær bevæpning, eller som sportsutstyr for moderne fekting.

Sverdet har vært brukt som symbolet på militær ære, som en ansporing for den som bærer det, til å utvise rettferdighet, dyd og ære. Det er symbol på frihet og styrke. I middelalderen var sverdet ofte benyttet som et symbol på ordet for Gud. De mange navn som er gitt til personlige sverd i mytologi, litteratur og historie, gjenspeiler sverdets høye prestisje og eierens tilsvarende rikdom og status,^[3] jfr Magnus Erlingsson som ville «verge Norge med sitt viede sverd».^[4]

Sverd av apatypen, 1600-tallet f.Kr.

Historie

Steinalderen

I steinalderen ble flint og bein brukt til kniver og dolker. Etter hvert lærte man seg å bruke kobber til å lage metallblad, men kobber er relativt mykt og derfor uegnet til å lage lange nok blader som kvalifiserer til sverd. Sverd er en videreutvikling av dolk og kniv, som igjen er en videreutvikling av steinalderens blad-industri for kutting og skjæring, samt utviklingen av steinalderklubben som etter hvert ble utstyrt med blad, som en øks og kuttvåpen. De første sverdene var i hovedsak kuttvåpen, inntil håndtaket ble utviklet og sverdspissene mer markerte, samt at jernkvaliteten ble forbedret, slik at sverdene kunne benyttes som stikkvåpen.

I krigskulturer uten metall er sverdliknende våpen utviklet ved hjelp av steinalderteknologi, slik som aztekernes lange stridsklubber med egg av obsidian, og tilsvarende klubber fra Stillehavet med egg av haitenner.^[5][6]

På vestsiden av Eufrat i Anatolia i det nåværende Tyrkia er det funnet spor etter tidlige forsøk på metallurgi ved Aslantepe Höyük, opptatt på UNESCOs verdensarvliste. I Arslantepe fant man et sverd som var mer enn 5 000 år gammelt.^[7] Enda eldre er smeltehytten funnet i Metsamor i Armenia. For 6 000 år siden ble gull, kobber, mangan, sink, kvikksølv, stryknin og jern behandlet her. I Venezia er det funnet et rundt 5 000 år gammelt sverd, smidd av en legering av kobber og arsenikk, og med opphav i Lilleasia i nærheten av Trabzon der hettittene holdt til.^[8]

Bronsealderen

Sumererne og egypterne brukte bronse til å utvikle våpen fra sigdsverdet, som igjen var utviklet fra øksen, som ble brukt til å skjære korn. Det var i Øst-Europa sverdet skulle revolusjonere krigføringen med et løvformet blad, da utviklingen av bronse var kommet så langt at bladene fikk bedre kvalitet. Khopesh – sigdsverd – er et kanaanittisk/egyptisk sverd, utviklet fra et jordbruksredskap til å skjære korn med. Opprinnelig ble sverdet brukt i kamp, men i det nye kongedømmet ble sverdet standardutstyr i egyptisk infanteri. Sverdets opprinnelse kan spores tilbake til sumererne 2000 f.Kr. Sverdet ble primært lagd av bronse, men senere også av jern. Det greske sverdet kopis er trolig en videreutvikling av khopesh.

Jernalderen

De første jernredskaper ble antatt lagd omkring 1500 f.Kr.^[9] Ved tilfeldigheter kan stål ha blitt dannet ved at jern tok opp trekull (karbon). Denne teknologien ble kjent utover det østre middelhavsområdet innen 1200 f.Kr.

Hettittene underla seg områder i dagens Syria og Tyrkia med våpen av bronse. Deres styrke var stridsvognene.

Nye stormakter som følge av jernsverdet

Hettittenes storhetstid på 1200-tallet f.Kr. markerte starten på jernalderen, men deres militære seire skyldtes ikke jern – de førte krig med bronsevåpen – men deres dyktighet til å fremstille og bruke hestetrukne stridsvogner.^[10] Med både sverd, brynje og skjold av bronse var knappheten på bronse et stort problem; for straks et bronsesverd ble sløvt, eller skjoldet sprakk, var det vanskelig å få det reparert.^[11]

De mykenske grekerne og de keltiske halstattkulturene var også blant de første som laget gode jernsverd. Jernalderen bidro til å gjøre Europa til det nye maktsentret.

Fra bronse- til jernvåpen

Utviklingen fra bronse- til jernsverd var en lang prosess. Jern finnes mange steder, men er vanskelig å bearbeide, noe som gjorde at bruken av bronse holdt seg en stund til. Bronse, som er en legering av tinn (1/10) og kobber (9/10), var dyrt siden tinn måtte importeres langveisfra, blant annet fra De britiske øyer. I tillegg er kobber mindre tilgjengelig enn jern.

Mens kobber ble hamret og formet, og bronse ble smeltet i form, kunne ikke tradisjonelle metoder brukes til bearbeidelse av jern. Tokammerovner var utviklet for å lage bedre keramikk og skapte høye nok temperaturer til at jernet skilles fra malmen og kan bearbeides.

Overgangen fra bronse til jern skjedde gradvis og relativt sakte. Kvaliteten på bronsesverd nådde et så høyt nivå at de første jernsverdene ikke nødvendigvis var bedre våpen. I lang tid ble dårlige jernsverd brukt av menige, mens sverd (og rustninger) av bronse ble brukt av offiserer og elitesoldater. Jernsverdene fortsatte å være annenrangs våpen inntil smiteknikkene lyktes med bedre sverd omkring 500 f.Kr, samtidig som jern ble utvunnet i økende grad.

Bronsesverdene ble støpt ved at bronsen ble smeltet og lagt i en form. Jernsmelting er avhengig av en smelteovn som ble oppfunnet i Kina og ikke ble gjenoppfunnet eller kom til Europa før langt ut i middelalderen. Dermed kunne jernet bare varmes opp til en glødende svamp som ble hamret, kjølt ned og deretter oppvarmet igjen, gjentatte ganger.

Tidlige jernsverd var skjemmet av dårlig egg og en tendens til å bøye seg ved bruk. Senere kom stålsverd da man lærte å tilføre karbon i smelteprosessen. Stål er sterkere og skarpere enn jern. Tidlige jernsverd kunne imidlertid ha stålhinner på overflaten når karbon fra trekull blandet seg med jernet.

Ibersk sverd fra antikken.

Europeiske sverd

Iberiske sverd

På Den iberiske halvøya (Spania og Portugal) er jernforekomstene betydelige, og her ble det utviklet tidlig teknikker for å lage gode sverd. Falcata er en sverdtype som stammer herfra, samtidig som også det romerske gladius stammer herfra.

Omkring 500 år f.Kr. begynte iberiske smeder å lage et tungt huggsverd kalt falcata. Sverdene hadde høykarboniserte jernblader, og det spesielle designet ga dem ekstra skarphet. Hannibal fra Kartago benyttet slike sverd for å beseire romerske legionærer i punerkrigene som pågikk 264-146 f.Kr. Senere overtok også romerne denne sverdtypen. Også på 1400-, 1500- og 1600-tallet e.Kr. ble dette sverdet, nå under navnet toledosverd, kjent.

Greske sverd 500-300 f.Kr.

Xiphos er et dobbel-egget enhåndssverd som antikkens grekere benyttet. Ved siden av spyd var dette det fremste våpenet på slagmarken. Bladet på sverdet var rundt 60 cm langt, og sverdet regnes som et av forbildene for det romerske sverdet (gladius). Sverdet ble brukt som stikkvåpen etter at spydet var kastet eller brukket, men kunne også brukes til å hugge ned motstandere.

Gresk sverd fra antikken.khaira

Kopis er et enkelegget enhåndssverd som også ble benyttet av grekere, angivelig en videreutvikling av det egyptiske khopesh-sverdet. Sverdet har store likhetstrekk med det iberiske falcata, og det spekuleres i om dette er dets forgjenger. Det var omfattende handel mellom grekere og iberere.

Makhaira er et enkel-egget, kurvet enhåndssverd/en dolk brukt av grekere. Den greske soldaten og historikeren Xenophon (427-355 f.Kr) anbefalte bruken av sverdtypen makhaira for kavaleriet, da det har kurvet blad.

Romerske sverd

Utviklingen av romerske sverd henger nøye sammen med den taktikk og de krigene som romerne ble utsatt for i starten av den romerske republikk. En rekke nederlag mot keltere og grekere på 300-tallet f.Kr førte til at romerne utviklet en militærformasjon som baserte seg på tette rekker av tunge skjold (scutae). Keltiske krigere var i gjennomsnitt større og sterkere enn romere, og kjempet i åpne formasjoner med store, tunge langsverd som meide ned motstandere. Grekerne på sin side kjempet i relativt ubevegelige, tette falanksformasjoner. De store scuta gjorde dem i stand til å danne tette rekker med skjold, slik at de kunne komme tettere på kelterne, og samtidig være mer fleksible enn grekerne.

Fram til 200-tallet f.Kr brukte romerne sverd etter gresk og spansk mønster, de korte, tunge falcata og lengre xiphos. Med Hærreformen under Gaius Marius rundt 100 f.Kr ble romersk militærutstyr utviklet og standardisert, og romerne begynte å bruke distinkte romerske sverd.^[12]

Gladius var et standardisert kortsverd som ble utviklet fra de iberiske sverdene av romerne. Sverdet utviklet seg og kom i forskjellige utgaver. En gladius er mellom 60–70 cm, det vil si at de er relativt korte etter moderne mål. De ble i all hovedsak brukt som stikkvåpen. Romersk taktikk gikk ut på å presse seg så tett innpå fienden ved hjelp av store skjold, at det ble vanskelig å bruke spyd og langsverd, hvorpå de korte gladi ble brukt til å stikke ned fienden.^[13]

Spatha er den tidligste versjonen av langsverdet. Sverdtypen ble utviklet til bruk av kavaleri, som kjempet på en helt annen måte og trengte lengre rekkevidde enn romerrikets legionærer. Spatha-sverdene liknet de kortere legionærsverdene i hjaltet, men hadde et lengre og oftere lettere blad. De ble primært brukt til å hugge med, i motsetning til de stive, korte gladius-sverdene.

På 300-tallet gjennomgikk den romerske hæren en grundig omorganisering. De firkantede skjoldene og tette formasjonene ble avløst av runde skjold og mer åpne formasjoner for større fleksibilitet. Med åpne formasjoner var det igjen mulig å hugge, og kavalerisverdet ble brukt som sverd også i hæren. Denne bevæpningen holdt seg helt til Vestromerrikets sammenbrudd på slutten av 400-tallet, og enda lengre i Østromerriket (Byzants).

Langsverd fra vikingtidens Hedeby i Danmark.

Sverd i middelalderen

Langsverd

Romerriket hadde vært en militær stormakt i tusen år, og det var naturlig at de mange folkegruppene omkring tok opp romersk militær filosofi og utrustning. De sen-romerske spatha-sverdene utviklet seg til langsverd slik vi kjenner dem fra vikingtiden. Langsverdet dominerer i middelalderen og representerer det som de fleste forbinder med sverd. I løpet av middelalderen ble produksjonen av stål stadig bedre, og det ble mulig å framstille lengre sverd. De senere langsverdene hadde lengre grep, slik at de kunne brukes med begge hender dersom det var nødvendig. Slike sverd kalles ofte «en-og-en-halvhåndsverd» eller «bastard-sverd» (blandingssverd) fordi de kunne brukes på to måter. Fra denne sverdtypen ble både kårdene og tohåndssverdene utviklet mot slutten av middelalderen.^[14]

Slike sverd fant under korstogene veien til Midtøsten, der de ble brukt side om side med krumsabler.

Normannersverd

Normannerne i England utviklet et standardsverd basert på kontinentale sverdtradisjoner.

Tohåndssverd

Claymore (fra gælisk claydhebmor, «stort sverd»^[15]) er et skotsk langsverd. I utgangspunktet var claymore er relativt vanlig utseende langsverd, men på slutten av middelalderen ble de lengre. Distinkt skotske claymore-sverd hadde blad på over en meters lengde, og et grep på omtrent 30 cm som krevde to hender. Mer alminnelig utseende langsverd ble brukt samtidig, sammen med skjold.

I Tyskland og Sveits ble det i renessansen utviklet en tilsvarende lang sverdtype kalt Zweihänder («to-hender») som særlig blir forbundet med landsknekter. Denne sverdtypen var ment brukt til å hugge i stykker pikene i pikenérformasjon eller å hugge over hodene på soldater i en mer konvensjonelle formasjon med sverd og skjold i første rekke. Å bruke slike sverd krevde stor styrke, og siden en slik sverdsvinger ikke kunne holde skjold samtidig var de ganske utsatte. De fikk derfor ekstra betalt, og ble kalt doppelsöldner («dobbelt sold», dvs dobbel betaling). De senere sweihänder-sverdene ble noen ganger laget med bølget blad for å virke skremmende, og sverdtypen ble brukt som seremonivåpen helt opp på 1700-tallet.^[16]

Federschwert («fjær-sverd») er en form for treningsvåpen benyttet av fektemestere for å undervise i bruken av langsverd for duellbruk eller for rekreasjon. Denne typen sverd dukker opp på 1400-tallet, og har en blunt egg samt et bredere parti nærmere parerstangen. Nyproduserte Federschwert brukes i dag i Historical European Martial Arts ( HEMA ) for å simulere langsverd.

Arabiske sverd

I motsetning til europeisk sverdtradisjon følger de arabiske og asiatiske sverdene mer en form som hadde til hensikt å kutte opp fremfor å være et stikkvåpen. I arabisk tradisjon vil sverd ofte ha en buet kurveform som er mer optimalt for å skjære med enn rette sverd.

Med arabiske stålsverd er det verdt å huske at araberne i middelalderen kontrollerte store deler av det sørlige Spania, hvilket bidro både til utforming av sverdene og kvaliteten i stålproduksjonen. På den andre siden hadde araberne India som også bidro til utviklingen av stålproduksjonen.

Damaskus-sverd er kjent for sin stålkvalitet.

Krumsabel

Krumsabler (engelsk scimitar) var tynne tveeggede sverd som ble brukt av arabere. Det var en videreutvikling av de spanske toledosverdene, ettersom muslimene hadde overtatt tidligere stedegne teknikker.

Asiatiske sverd

I likhet med araberne designet asiatene sverd som er ment til å kutte fremfor å stikke. Dette preget sverdets form. I Kina begynte man å produsere stålsverd fra omkring 200 f.Kr. i Qin-dynastiet. De utviklet et enegget sverd kalt dāo som minner om en sabel, og et tveegget sverd kalt jian. Teknologien spredde seg etterhvert til Korea og Japan som videreutviklet egne sverd. Den japanske katana har sin opprinnelse i dao-sverdet.

Katana («Samuraisverd»)

I Japan ble det utviklet en egen sverdtradisjon og krigerkultur basert på opprinnelig kinesiske sverdtyper. Et katanasverd kommer i flere varianter: et kort sverd (kodachi), et lengre sverd (tachi) og et enda lengre sverd (nodachi). I Japan oppstod ulike klaner som konkurrerte om makten, og det var strenge regler for retten til å bære sverd og kalle seg samurai. Æresbegrepet sto sterkt i japansk krigføring.

Norge

De eldste sverd som er funnet i Norge - Blindheimsverdet - er fra bronsealderen. De er ikke mange, de fleste av dem er løsfunn, og er da etter alt å dømme deponert som offerfunn. Noen kan typemessig knyttes til de samtidige bronsealderkulturer lenger sør i Europa, blant annet Hallstattkulturen.

I førromersk jernalder er det få gravfunn i Norge, og bare et par av dem inneholder sverd. I eldre romertid tar antall funn seg opp, og perioden innledes med enkelte eneggede sverd av germanske typer. I slutten av perioden begynner det å opptre sverd med romerske forbilder, først og fremst av gladius. I yngre romertid preges materialet av lange, tveeggede sverd, tydelige etterlikninger av romerske spatha. De tveeggede sverdene preger også folkevandringstiden. Fra denne perioden kjennes et fåtall av prestisjetunge praktsverd laget på germansk område, det fineste er utvilsomt snartemosverdet.

I merovingertiden ble eneggede sverd vanlige, særlig på Østlandet. Langs kysten dukket det opp en distinkt kort sverdtype med buet eller vinklet bakk kalt sax, antakelig etter modell fra frankernes spesielle våpen. Tveeggede sverd ble vanligere mot slutten av perioden. De fremste er ringsverdene, som bare er kjent i fire eksemplarer i Norge. Fra midten av 700-tallet begynner de typiske vikingtidssverdene å bli vanlige. Disse sverdene kjennes fra et firesifret antall gravfunn fra hele landet, og sammen med skriftlige kilder gir de et slående bilde av krigerideologien i denne perioden. Vikingtidssverdene ble systematisert av arkeologen Jan Petersen i hans doktorgradsavhandling De norske vikingesverd fra 1919. Fra 800-tallet til 1000-tallet lages ekte «Ulfberht»-sverd samt forfalskninger.^[17]

De seneste vikingsverdene er overgangstyper til middelalderen. Utover i denne perioden viser sverdene en utvikling til tyngre våpen, som etter hvert måtte føres med begge hender; de såkalte tohåndssverd. Ved utgangen av middelalderen mistet sverdet sin funksjon som primærvåpen og fikk en mer symbolsk betydning. Videre framover i tid ble sverdet erstattet av lettere blankvåpen som kårde og sabel.

Se også

• Liste over berømte sverd
• Ulfberht
• Sabel
• Kårde
• Dolk
• Kniv
• Kukri
• Bajonett
• Katana
• Iaito
• Sverdteknikker