norsk arkitekt From Wikipedia, the free encyclopedia
Olav Sverre Fehn (1924–2009) var en norsk arkitekt.
| Sverre Fehn | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 14. aug. 1924[1][2][3][4] Kongsberg[5][6] | ||
| Død | 23. feb. 2009[1][2][3][7] (84 år) Oslo[8] | ||
| Beskjeftigelse | Arkitekt, professor (1971–1995) | ||
| Utdannet ved | Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Kungliga Akademien för de fria konsterna | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Pritzker Architecture Prize (1997) (statsborgerskap: Norge)
Prins Eugen-medaljen (1982) Jacobprisen (1993) Norsk kulturråds ærespris (1998) Grosch-medaljen (2001) Treprisen (1973) Kommandør av St. Olavs Orden | ||
Fehn drev arkitektpraksis i Oslo og var professor ved Arkitekthøgskolen fra 1971 til han gikk av med pensjon i 1995. Hans stil har blitt karakterisert som «poetisk modernisme»,[9] og blant hans viktigste arbeider regnes[10] Villa Schreiner (1959–1963) i Oslo, Hedmarksmuseet (1967–1969) på Hamar, Villa Busk (1987–1990) i Bamble og Norsk Bremuseum (1992–1995) i Fjærland.
Hans foreldre var henholdsvis politifullmektig og farmasøyt, og Sverre Fehn vokste opp på Ulefoss og (fra 1936) i Tønsberg, hvor faren ble politimester.[11][14] Han ble utdannet arkitekt ved Statens arkitektkurs i Oslo 1946–1949 og ble tidlig preget av læreren sin, Arne Korsmo.[11]
I 1952–1953 oppholdt han seg i Marokko, og året etter studerte han hos den franske arkitekten Jean Prouvé i Paris. Der ble han også kjent med Le Corbusiers arbeid. I 1952 dannet han og Arne Korsmo sammen med syv andre unge arkitekter gruppen PAGON, som gikk inn for ny, modernistisk arkitektur.
Gjennombruddet sitt fikk Fehn sammen med Geir Grung i 1955 med det modernistiske Økern aldershjem.
Hans første internasjonale bidrag var den norske paviljongen til Verdensutstillingen i Brussel 1958. Fehn tegnet senere den nordiske paviljongen i Veneziabiennalens utstillingsområde, som stod ferdig i 1962. «Fehn var bare 34 år gammel da han vant konkurransen om å tegne den nordiske paviljongen i Venezia. Resultatet ble et bygg som satte Fehns navn på det internasjonale kartet. ‘Fehn ble umiddelbart internasjonalt anerkjent gjennom denne paviljongen. Og den har alltid vært viktig referanse også for Fehns selv’, sier professor Per Olaf Fjeld, ‘Det er ingenting å legge til eller trekke fra i denne bygningen, den har en arkitektonisk presisjon gjennom sin enkelthet. Samtidig er bygningen ladet med energi. Det føler man på kroppen, og den må også de objektene som stilles ut der prøve seg mot.’»[16]
Arbeidet med Storhamarlåven på Hedmarksmuseet, som blir regnet som Fehns hovedverk, strakte seg fra 1967 til 1979. Her restaurerte han en gammel låve, og innredet den til utstillingslokaler for museet, dels ved å eksponere ruinene av en bispeborg fra middelalderen, og dels ved å skape rom til nyere museumsutstillinger. Arbeidet karakteriseres ved hvordan Fehn har forent fortiden med den moderne uttrykket: «For å kunne gripe fortiden og videre komme i dialog med den er det nødvendig å ha klar forankring i moderne arkitektur, hevder Fehn. Fortid og nåtid må spille mot hverandre. Arkitektonisk uttrykker Fehn dette ståstedet ved at han hele tiden legger til og ikke forsøker å kopiere det gamle eller lage en fortidsfiksjon. En slik tilnærmingsmåte understreker fortidsminnets autentisitet.»[17]
Fehn var professor ved Arkitekthøgskolen (1971–1994), og en periode også rektor. Her utførte han «en fremragende pedagogisk innsats, og han har på denne måte bidratt kanskje mer enn noen annen til den faglige utvikling hos unge norske arkitekter de seneste 20–30 år.»[18]
I løpet av sin karriere tegnet Fehn bare 13 boliger: Fra Villa Schreiner (1959–1963) til Villa Kiese og Villa Busk, som begge ble ferdigstilt i 1990. «Til tross for det relativt beskjedne antallet er Fehns eneboliger klassiske. Den kanskje mest berømte av dem, Villa Busk på Bamble, er allerede fredet.»[19] Fehn har selv karakterisert Villa Schreiner som en «Hommage au Japon»: «Alle var opptatt av Japan og Østen på den tiden. Jeg tegnet Villa Schreiner i en tid som var preget av en mer beskjeden holdning. Den japanske arkitekturen var preget av tomme rom, enkelhet og fleksibilitet. Samspillet mellom ute og inne, måten ‹naturrommet› dannet hovedtema for både bolig og bysamfunn på, er en holdning som har virket ansporende i mitt arbeid - ikke minst i forhold til Villa Schreiner.»[19] Villa Busk (1990),[20] som Fehn tegnet for platedirektøren Terje Welle Busk, ble fredet allerede i 1993 for å bevare et viktig eksempel på samtidens arkitektur. Bygningen har blitt karakterisert som en «ridderborg»,[10]
I arbeidene med Aukrustsenteret og Norsk Bremuseum viste Fehn en «regional orientering med fokus på materialer og overflater.»:[10] på bremuseet skifertaket, på Aukustsenteret bruken av spontekking og rekken av furustammer. «Sverre Fehn er en universell arkitekt med regionale røtter, en poetisk modernist som bestandig utgår fra stedet - det lokale landskap og bebyggelse - når han får en byggeoppgave.»[21]
Fehns siste større arbeider ble samtidig de første han utførte i Oslo sentrum: restaureringen av Gyldendalhuset i Universitetsgaten, og et tilbygg til Arkitekturmuseet på Bankplassen. Ved arkitekturmuseet skapte Fehn et moderne tilbygg til Christian Heinrich Grosch' bankbygning fra 1830, og museet blir derved i kraft av sine lokaler et minnesmerke over to store norske arkitekter.[22]
Som Fehns hovedverker regnes blant annet hans viktigste arbeider nevnes Villa Schreiner (1959–1963) i Oslo, Hedmarksmuseet (1967–1969) på Hamar, Villa Busk (1987–1990) i Bamble og Norsk Bremuseum (1992–1995) i Fjærland;[10] og også Aukrustsenteret (1996) i Alvdal og Ivar Aasen-tunet (2000) i Ørsta.[23]
|
|
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
