Vannrådyr

Vannrådyr (Hydropotes inermis) er det eneste medlemmet i hjortefamilien (Cervidae) der ingen av kjønnene bærer gevir, men hannene har derimot hoggtenner som tjener en tilsvarende funksjon. Den naturlige arten finnes kun i Kina og Korea, der den trives i våtmarksområder.

Vannrådyr
Vannrådyr mangler gevir
Nomenklatur
Hydropotes inermis Swinhoe, 1870
Populærnavn
vannrådyr[1]
Klassifikasjon
Rike		Dyr
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Pattedyr
Orden		Klovdyr
Familie		Hjortedyr
Underfamilie		Hydropotinae
Slekt		Hydropotes
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
LO — Lav risiko 2023
Økologi
Habitat:		terrestrisk, sumper, gressletter
Utbredelse:		Kina og Korea

Inndeling

Hos vannrådyrene har hannene lange hoggtenner, men mangler gevir

Hernandez-Fernandez og Vrba (2005) regner vannrådyret som eneste nålevende art i slekten vannhjorter (Hydropotes), og plasserer slekten i den selvstendige underfamilien Hydropotinae.^[3] Dette er imidlertid omdiskutert og trolig ikke riktig. Gilbert et al. (2006) plasserer nemlig Hydropotes som søstergruppen til eurasiske rådyr (Capreolus), under tribuset Capreolini i underfamilien andre hjortedyr (Capreolinae).^[4] Denne plasseringen støttes blant annet av Groves (2016).^[5] Det hersker imidlertid fortsatt stor usikkerhet omkring inndelingen av hjortedyrene, så endringer må påregnes.

Beskrivelse

Vannrådyr er små hjortedyr. Kroppen blir omkring 75–100 cm lang og skulderhøyden er cirka 45–55 cm. Halen måler cirka 6–7,5 cm. Arten veier rundt 9–14 kg, avhengig av kjønn. Hunnene er noe mindre en hannene. Arten er således et av de minste hjortedyrene i verden. Øynene og ørene er store i forhold til hodet, og dyret har en smidig kropp med rødbrun pels som blir gråbrun om vinteren. Kalven har hvite flekker på ryggen.

Utbredelse og habitat

Arten har sin naturlige utbredelse i Korea og i Kina, der den regnes som utrydningstruet. Den er spesielt knyttet til våtmarksområder. I Kina spesielt til de nedre områdene av Yangtze og våtmarksområdene i kystsonen av Jiangsu og øyene utenfor Zhejiang. I Korea har spesielt den demilitariserte sonen og øyene utenfor vist seg som et godt habitat for arten.

Arten er også innført til land som Storbritannia, Frankrike, Argentina og USA. På grunn av den begrensende størrelsen og de uvanlige støttennene er arten populær i flere dyreparker verden over. I Storbritannia ble arten først introdusert til London Zoo i 1873 og siden til Whipsnade Zoo i 1929, men fra sistnevnte lyktes den i å rømme. Arten klarte å etablere seg og lever nå vilt i Bedfordshire, Cambridgeshire og Norfolk, om enn i begrenset omfang.

Atferd

Vannrådyret holder sammen i små grupper, og er for det meste aktive om dagen. Gruppene består av både hanndyr og hunndyr, og også unger. Dyrene er svært sky, og gjemmer seg i høyt siv og gress. Siden de er kun litt større enn harer, forsvinner de lett i landskapet. Vannrådyret har utmerkede sanser, og kan oppdage farer på lang avstand.

I visse deler av verden, spesielt Kina og India, blir vannrådyret sett på som et hellig dyr fordi man tror det har hellige evner. Siden det er så lite og har evnen til å gjemme seg så det nesten blir umulig å finne den, påstås det at vannrådyret tryller seg bort når den oppdager farer.

Forplantning

Paringstiden varer fra høst til tidlig vinter, og i denne perioden blir vannrådyrgruppene brutt opp på grunn av aggressive hanner. Hanndyrene flyr på hverandre og konkurrerer om å få pare seg med hunnene, og kampene er ofte både lange og blodige. Vannrådyrets støttenner – som egentlig er forlengede hjørnetenner – kan rive opp dype sår. Det er allikevel sjeldent at et hanndyr dør som følge av kamp over et hunndyr.

Vannrådyret har mye større kull enn andre medlemmer av hjortedyrene, og får fra to til syv kalver hvert år. Hunndyret er drektig i litt over fire måneder, og ungdyrene følger flokken i flere år. Det er derimot vanlig at kalver dør før de når voksen alder.