Unionen mellom Sverige og Norge var en forening av de to separate og selvstendige kongerikene Norge og Sverige i perioden fra 1814 til 1905, da de to statene var i personalunion under én felles monark. Periodevis misnøye ble gradvis erstattet av innbitt kamp for symbolsaker gjennom 1800-tallet, og etter 1884 var Norges krav stadig mer uforenlige med unionens eksistensgrunnlag.