Barokkpop
From Wikipedia, the free encyclopedia
Barokkpop (eller barokkrock)[1] er en musikalsk blandingssjanger som kombinerer pop- og rockemusikk med særskilte elementer fra klassisk musikk.[2][3] Undersjangeren har sin opprinnelse på midten av 1960-tallet da enkelte musikere søkte en majestetisk, orkestralt lydbilde[2] og er identifiserbar for dens opptatthet av barokkens kompositoriske stiler (kontrapunktiske melodier og funksjonelle harmoniske mønstre) og dramatiske eller melankolske preg.[4] Utøvere innenfor sjangeren har ofte tatt i bruk instrumentering som er utradisjonell i populærmusikk, men vanligere innenfor klassiske musikk. Cembalo,[5] valthorn og cello er typiske instrumenter i barokkpopen. Obo og strykekvartett er også vanlig.[6]
Barokkpop | |||
---|---|---|---|
Opprinnelse: | Pop, rock, barokkmusikk, klassisk | ||
Sted og tid: | Midt på 1960-tallet, Storbritannia | ||
Vanlige instrumenter: | Piano, gitar, bassgitar, strykeinstrumenter, blåseinstrumenter | ||
Popularitet: | Størst popularitet på 1960-tallet. | ||
Sjangerslektninger | |||
Orkesterpop - progressiv rock - psykedelisk pop - symfonisk rock - kunstrock |
Selv om cembalo har blitt benyttet for en rekke av pophits siden 1940-tallet, var det særlig fra 1960-tallet med plateinnspillingene til produsenter som George Martin, Brian Wilson og Phil Spector som i økende grad plasserte instrumentet i forgrunnen av deres arrangementer.[5] Inspirert delvis av Beatles-sangen «In My Life» (1965), begynte ulike grupper å benytte barokke og klassisk instrumentering ved begynnelsen av 1966.[7] Begrepet «barokkrock» ble benyttet i promoterende materiale for gruppen The Left Banke, som ofte benyttet cembalo og fioliner i deres musikkarrangementer.[8] Deres sang «Walk Away Renée» (1966) er et eksempel på stilen.[5][9]
Barokkpopens brede popularitet bleknet på 1970-tallet, delvis grunnet at punkrock, disco og hardrock tok over, men denne musikken var fortsatt framstilt innenfor sjangerens tradisjon.[9] Philadelphia-soul (eller phillysound) på 1970-tallet og kammerpop på 1990-tallet har begge tatt til seg en del av ånden til barokkpopen.[2]