Bologna-prosessen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bologna-prosessen er en prosess for standardisering av høyere utdanning i Europa. Den er et samarbeid mellom europeiske utdanningsministre fra 49 land og Europakommisjonen.[1] Prosessen søker å skape større bevegelse for studenter og lærere mellom de ulike landenes universiteter og høyskoler gjennom å lage sammenlignbare akademisk grader og sikre kvaliteten og nivået for disse.
Fra 2010 er Bologna-prosessen også kalt Det europeiske område for høyere utdanning, eller European Higher Education Area (EHEA).[2] Prosessen bygger på landenes frivillige deltagelse og har hittil vært kjennetegnet av stor dynamikk.
Prosessen har navn etter Universitetet i Bologna, som er regnet som et av verdens eldste, fortsatt operative universitet, fra det ble åpnet i 1088.[3] Her startet prosessen da Bologna-deklarasjonen ble undertegnet i 1999, og denne ble utgangspunktet for den videre prosessen. Denne ble undertegnet av 29 europeiske undervisningsministere, og det ble åpnet for at også andre land som hadde sluttet seg til Europarådets kulturkonvensjon fra 1954 også kunne slutte seg til Bologna-deklarasjonen.
I tillegg ble det gjennomført oppfølgingsmøter hvert annet år, i Praha i 2001, Berlin i 2003, Bergen i 2005, London i 2007 og Leuven i 2009.
En av de aller viktigste delene av Bologna-prosessen er enigheten om å dele opp høyere utdanning i tre såkalte sykluser.[4] Syklusene kalles ofte bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad. Disse er definert gjennom European Credit Transfer and Accumulation System.
Ministrene har også blitt enige om å anvende studiepoengsystemet ECTS som en del av Bologna-prosessen.