Bygdeborg
lokalt forsvarsverk / From Wikipedia, the free encyclopedia
Bygdeborger er steinsatte forsvarsverk fra forhistorisk tid, som oftest anlagt på strategiske steder som var lette å forsvare og vanskelige å angripe. Bygdeborger kan i dag gjenkjennes som steinrøyser eller murrester langs kanten på bratte knauser og åser, ofte anlagt på høyder som også var naturlig forsvart av bratte skrenter, myrer eller tjern. Borgene var gjerne sikret med tørrsteinsmurer eller voller av jord og stein på steder de kunne angripes. Mange hadde også to eller flere rader av murer og voller.[1]
Ifølge den nasjonale kulturminnedatabasen «Kulturminnesøk» var det primo 2016 i Norge 461 lokaliteter hvor et kulturminne beskrives som bygdeborg.[2] Et tilsvarende søk medio mars 2022 ga 469 lokaliteter, hvorav 444 hadde status som et automatisk fredet kulturminne. De resterende hadde uavklart vernestatus.
Kapellan Hans Jørgen Helsing var i 1743 den første som beskrev en bygdeborg i Norge. Han tolket borgen som et offersted til fremmede guder i fordums tid. Om Halsstein bygdeborg i Levanger ga han følgende beskrivelse:[1]
Jeg holder det for, at i Hedningenes tider har været et hos dem hellig sted, at de der har foretatt Ofringer, hvor det er sumpig og vått, den dam, hvori de har vasket ofringenes Indvolder. Jeg har ei lest noget om dette, men slutter kun så, siden stedet er for lidet, at der skulle været nogen Kongelig slott. Ser ei heller nogen ret årsak, at det skulle været en Fæstning.
– Hans Jørgen Helsinge, 1743[1]
Betegnelsen bygdeborg oppstod på 1800-tallet, ut fra tanken om at de var forsvarsverk hvor bygdefolk kunne søke tilflukt om samfunnet deres ble angrepet.[2] Utover på 1900-tallet begynner imidlertid forskere å stille spørsmål ved de rådende tolkninger, og opphav, datering, funksjonalitet og samfunnskontekst diskuteres fortsatt.[2] Forsvarsverkteorien er imidlertid fortsatt en rådende.[1] En tolking er også at de kan ha vært utkikksposter der varder ble brent. Andre mener at bygdeborgene kan ha vært brukt i kultisk øyemed. Det kan også tenkes at bygdeborgene har hatt to eller flere funksjoner, i enkelte hierarkisk styrte områder har vært anlagt etter en overordnet plan som har hatt som mål å kontrollere utmarksområdene og de viktigste ferdselsveiene innen et territorium.[3] I Norsk arkeologisk leksikon beskrives kulturminnekategorien bygdeborg som følger:[2]
Befestning anlagt på et sted som er enkelt å forsvare ved at det er høytliggende og ofte vanskelig å bestige. Festningsverkene, som gjerne løper langs de delene av omkretsen som en angriper ellers kunne forsere, består av voller av stein og jord, eller av rene steinmurer. Vollene og murene kan være flere meter høye, men ofte er de så beskjedne at de i seg selv neppe kan ha hatt noen fortifikatorisk betydning. I de fleste tilfeller må de ha tjent som underlag for trepalisader.
– Norsk arkeologisk leksikon, 2005[4]
Tilsvarende forsvarsverk er kjent fra hele Europa, og i Norge finnes det bygdeborger fra Sør-Norge og så langt nordover som til Harstad i Troms. De fleste bygdeborgene i Norge dateres til perioden yngre romertid–folkevandringstiden (perioden år 200–600 e.Kr.), selv om enkelte anlegg sikkert kan være av både eldre og yngre dato.[5] Noen gjennomgående datering av norske bygdeborger finnes imidlertid ikke,[2] men bruken av bygdeborgene ser ut til å ha opphørt i overgangen mellom folkevandrings- og merovingertiden.[2]