Caelus
From Wikipedia, the free encyclopedia
Caelus eller Coelus var i henhold til romersk mytologi, ikonografi og litteratur en opprinnelig eller opphavelig himmelgud. Gudens navn opptrer vanligvis i grammatikalsk hankjønnsform når han ble oppfattet som en mannlig kraft, men det kjønnsløse formen Caelum er også funnet som en guddommelig personifisering.[1] Caelus er avledet fra caelum, det latinske ordet for «himmelen» eller «himlene» (derav det engelske ordet celestial, «himmelsk»).[2]
Caelus | |||
---|---|---|---|
Trossystem | Romersk mytologi | ||
Religionssenter | Antikkens Roma | ||
Foreldre | Acmon og Dies | ||
Make | Terra («Jorden») | ||
Symboler | Himmelen, natten, stjernehimmelen | ||
Tekster | Cicero Macrobius | ||
I andre mytologier | Uranos (gresk mytologi) |
Navnet Caelus indikerer at han var en romersk tilsvarighet til den greske guden Uranos (gresk: Οὐρανός, Ouranos; «himmel»), som var av stor betydning for den greske skapelsesmyten (Theogonien). Den romerske lærde Marcus Terentius Varro koplet Caelus sammen med gudinnen Terra («Jorden»), som tilsvarte greske Gaia, som pater og mater (far og mor), og slo fast at de er «de store guddommer» (dei magni) i teologien til mysteriene på Samothraki.[3] Selv om det ikke er kjent om Caelus hadde en egen kult i Roma,[4] er det ikke alle forskere som betrakter ham som en gresk import med et latinsk navn; han har blitt assosiert med Summanus, guden for nattlig torden, som «helt og holdent romesk».[5]
Caelus begynte å opptre jevnlig i kunsten og utsmykningen under Augustus og i forbindelse med Mithras-kulten i keisertiden. Arkitekten Vitruvius inkluderte ham blant himmelguder hvis tempelbygninger (aedes) burde bli konstruert åpen mot himmelen.[6] Som en himmelgud ble Caelus identifisert med Jupiter (tilsvarende greske Zevs), hvilket er indikert ved en inskripsjon som leste Optimus Maximus Caelus Aeternus Iup<pi>ter.[7] ved det viktigste tempelet i Roma, tempelet for Jupiter Optimus Maximus på Kapitolhøyden (Latin: Aedes Iovis Optimi Maximi Capitolini).[8]