Den franske erobringen av Algerie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den franske erobringen av Algerie (fransk: La Conquête de l'Algérie (par la France)) begynte i 1830 og var i stor grad ferdig i 1847, da opprørslederen Abd al-Qādir overga seg, selv om væpnet motstand mot erobringen fortsatte helt fram til begynnelsen av det tjuende århundre, da de siste ørkenstammene endelig ble beseiret. Ved påskudd av Alger-regenten Husayn Deys fornærmelse mot den franske konsulen i 1827 invaderte Frankrike i 1830 og erobret fort hovedstaden Alger og andre byer langs den algirske middelhavskysten. Til tross for indre urolige forhold i Frankrike ble det igjen og igjen besluttet å beholde kontrollen over området, og i de følgende årene ble stadig større hærstyrker satt inn for å slå ned motstand i det algirske innlandet.
Conquête de l'Algérie par la France | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Erobringen av Constantine i oktober 1837, malt av Horace Vernet. | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Frankrike[1] | Regentskapet Alger under Osmanriket Staten Alger Sultanatet Marokko[2] Annen berbersk og arabisk motstand | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Louis Auguste Victor de Ghaisne de Bourmont Bertrand Clausel Pierre Berthezène Anne-Jean-Marie-René Savary Théophile Voirol Jean-Baptiste Drouet d'Erlon Charles-Marie Denys de Damrémont † Sylvain Charles Valée Thomas-Robert Bugeaud Louis d'Orléans Jacques Louis Randon Alfred Chanzy Andre | Husayn Dey Ahmed Bey Abd al-Qādir Abd ar-Rahman ibn Hisham Shayk Bouziane Lalla Fadhma N'Soumer Muhammad Ayt Mokrani † Beni-M’zab Mohammed Ag Bessa † Shayk Bouamama Andre | ||||||
Styrker | |||||||
Ved invasjonen: 38.000 soldater og 27.000 sjømenn Senere minst 100.000, en tredjedel av den franske hær | Minst 43.000 Minst 20.000 Minst 20-25.000 Ellers ukjent | ||||||
Tap | |||||||
~15.000 (1839-47) | ~300.000 (1839-47) Totalt 500-1.000.000+ | ||||||
Den algirske motstanden var i utgangspunktet delt mellom styrkene under Ahmed Bey i Constantine, som styrte på vegne av den osmanske sultanen og som hovedsakelig opererte øst i landet, og de nasjonalistiske kabylene i vest. En fredsavtale med de berberske nasjonalistene under Abd al-Qādir i 1837 gjorde at franskmennene da kunne fokusere på å beseire de osmansklojale styrkene, noe de gjorde i erobringen av Constantine i 1837. Abd al-Qādir fornyet senere sin motstand mot okkupasjonen, men ble i 1842 endelig drevet inn i Marokko av en stor og hardhendt fransk ekspedisjon. Dette førte to år senere til den første fransk-marokkanske krig, hvor Marokko ble beseiret og derfor måtte jage alQādir ut av landet. I 1847 overga al-Qādir seg for siste gang, men i det algirske innlandet fortsatte motstanden ledet av for eksempel kabylen Lalla Fadhma N'Soumer, og Frankrike måtte bruke flere tiår for å kunne pasifisere innlandet og de algirske delene av Sahara. Ikke før i 1902 overga den siste stammesjefen i sørvest, Shayk Bouamama, seg, etter å ha motstått erobringen siden 1882, da praktisk talt hele landet var under fransk kontroll.
Invasjonen og erobringen førte til at Algérie ble gjort til en fransk koloni, og de nordlige delene av landet ble i 1848 omgjort til franske departementer, integrerte deler av Frankrike (mens de sørlige delene fremdeles var under den franske hærs okkupasjon) på samme måte som for eksempel Corsica. Erobringen ble etterfulgt av en fransk og europeisk utvandringbølge til Algerie. Slik var den franske erobringen en forutsetning for den følgende og svært blodige algeriekrigen på midten av 1900-tallet.