Den solbergske parlamentarisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den solbergske parlamentarisme er et fenomen fra Erna Solbergs statsministerperiode som «beskriver friheten et regjeringsparti har til å kritisere sin egen regjering.»[1]
Bakgrunnen er at Solberg lot regjeringspartier – først og fremst Fremskrittspartiet, da de var en del av regjeringen – fronte en annen politikk enn det regjeringen stod for. FrP skilte tydelig mellom FrP i regjering og FrP i stortinget.[2]
Harald Stanghelle har beskrevet det slik i Aftenposten:
«I fire år har Fremskrittspartiet akslet regjeringstrøyen. Og gjennom disse årene er det med Erna Solbergs stilltiende aksept meislet ut en helt ny regjeringspraksis her på berget. Den solbergske maktutøvelse innebærer en aksept for at et regjeringsparti står for ett standpunkt i regjering, mens det samme parti har en helt annen oppfatning i Stortinget.»[3]
Begrepet ble lansert av Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle i 2017[3] og spiller på «Den Hønsvaldske parlamentarisme», etter Arbeidpartiets gruppefører Nils Hønsvald, som i 1959 ble beskyldt for å la Arbeiderpartiet heve seg over Stortinget.
Aslak Bonde skriver om den solbergske lære som handler om at regjeringen Solberg godtok stadige nederlag i Stortinget til dels basert på stemmer fra koalisjonspartnere. Bonde beskriver det som en trussel mot demokratiet når regjeringen i stor lar seg herse med av Stortinget og når koalisjonaspartnere er illojale. Ifølge Bonde var det hos Solberg basert på et ønske om å overleve som regjering.[4]